Ensom

[AnonymBruker]

Bakgrunnsinfo: jeg er 23 år gammel, singel og snart ferdig med mastergrad. Jeg flyttet til en annen kant av landet for å studere, og har omtrent null kontakt med familie grunnet mye familieproblemer (vold, alkohol, psykiatri). Jeg har hatt noen fine år i studiebyen, men aner virkelig ikke hvor veien går videre. De vennene jeg har skal alle flytte tilbake til hjemstedene sine eller til samboers hjemsted. Jeg trives greit i studiebyen, men har ingenting som knytter meg her når vennene mine flytter og studiet er over. 

Nå for tiden har vi kun digital undervisning, og mange av vennene mine har da reist hjem til foreldrene sine. Derfor har jeg kjent litt på hvordan det er å være her uten vennene mine i det siste. Mange spør meg om hvor jeg skal flytte og hvor jeg vil jobbe, men jeg aner ikke. Føler alle andre kommer til å få egne familier og ha masse folk som er glad i dem, og jeg kommer til å sitte igjen alene uten noen. 

Noen med lignende erfaringer? Eller noen solskinnshistorier?

Anonymkode: e234a...ed9

[Chriistiinee]

Din historie er skremmende lik min. Jeg er 24 år, nylig uteksaminert fra universitetet og arbeidsledig. Jeg flyttet nylig hjem av økonomiske årsaker, og tilværelsen her er veldig vanskelig. Det er en del vold og psykisk sykdom hjemme. Jeg føler jeg er i et fengsel, selv om jeg har mulighet til å ha kontakt med andre til daglig. Jeg er dog redd for å gjenoppta kontakten med de som faktisk var hyggelige, en kontakt jeg brøt, fordi jeg er for emosjonelt ustabil til å takle en del relasjoner. Min sykdom påvirker selvsagt valget, men jeg drives også av vissheten om at de snart drar til sitt. De har kjærester, samboer, jobb og/eller familie andre steder i landet, og om de bosetter seg i nærheten vil de likevel leve så ulike liv at jeg glemmes.

Jeg lever på troen om at ting blir bedre hvis jeg får meg jobb, at jeg finner meg en bolig som gir meg frihet til å gå ut som jeg vil, at jeg finner meg et nettverk, om ikke på fritiden, i hvert fall i en jobb som kan oppta mesteparten av tiden min. Jeg vet at det er flere med positiv erfaring, men vet også hvor isolert mamma ble etter at hun og hennes venner begynte å jobbe, og er redd det ikke blir tid til sosiale aktiviteter. Jeg er redd jeg mister motet med å komme meg noen sted i livet, unna hjemstedet og minnene herfra, da jeg er 24 år, uten arbeidserfaring, med bachelorgrad på overtid og en ekstremt høy studiegjeld. I går klikket jeg meg til og med inn på søknad om uføretrygt, selv om det bare er gått tre måneder siden jeg ble arbeidssøker på heltid. Men, jeg har erfart ikke å ha fått jobb før, og pandemien gjør det vanskeligere, og jeg blir dårligere for hver dag som går.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget. Jeg kan si at du ikke må gi opp, eller at de du møter på universitetet kan være en ressurs videre, men jeg føler det blir litt vel klisjéfylt. Det er sant at medstudenter kan bli en ressurs; jeg er redd mine kontaktbrudd kan få konsekvenser om jeg møter dem senere, men mange drar også. Har du klart å få kontakter på universitetet har du mulighet til å danne nettverk i ettertid også, men jeg forstår det ligger en viss redsel for ikke å gjøre det. Spesielt i en overgangsperiode som jeg for eksempel er i nå, men som du kanskje vil oppleve selv etter fullført mastergrad.

Endret 16. september 2020 av Chriistiinee