Psykisk (u)helse: angst og tafatthet

[AnonymBruker]

Ser at mange blir forbannet når man diskuterer psykisk (u)helse med argumenter om at man selv har et ansvar i å bli frisk eller bedre. Jeg tenker først og fremst på personer som sliter med lett/moderat angst.

At det finnes mange som ikke vil, ikke klarer eller ikke vet hvordan man skal komme seg ut i samfunnet igjen, er det ingen tvil om. Jeg mener også at samfunnet er skyld i veldig mange av problemene som folk sliter med i dag. Men at det i noen tilfeller er snakk om at folk slutter å prøve å bli bedre, når det ikke stilles krav (Som fra f.eks NAV)

Dette er ikke noe jeg finner på, har sett det med egene øyne. Noen av dem kunne fungert helt eller delvis i en «enkel» jobb, men blir tafatte og tør ikke/vil ikke prøve, da det er mer behagelig å være hjemme. 

Har også hørt personer klage over at de ikke er interessert i ulike type yrker, eller at jobber de kanskje kan mestre virker kjedelige, så da vil de heller gå hjemme. Altså, det virker ikke som de skjønner at man bytter inn arbeid mot lønn. Man trenger ikke elske jobben sin. 

Har sett ungdommer som blir behandlet med silkehansker av både skole og av foreldre, personer som «gir opp» og blir hjemmeværende og uføre, uten å ha vært i ordentlig behandling og som «laller» seg inn i selvmedlidenhet og der de finner trygghet og sin «comfort zone». Hvorfor utfordre seg selv og utsette seg for ubehag hvis man kan la være, liksom?

Man blir ikke bedre av å unngå det man er redd, og av å ikke presse seg utenfor comfort sonen.. Og ikke minst, ta ansvar for seg selv, søke hjelp og faktisk ta seg sammen litt, en gang i blant.

Hva mener dere egentlig om dette?

(Og ikke kom med argumenter som «bare vent til du selv opplever angst» «man kan ikke bare ta seg sammen» osv. Angst er ikke uvanlig og jeg vet veldig godt hvordan det er å ha angst, men det er ikke det denne tråden handler om)

Anonymkode: 18723...cb1

[AnonymBruker]

Jeg er til en viss grad enig med deg. Men jeg bare lurer på hvilken type angst du har opplevd? Har du problemer med å komme deg til postkassen f.eks?

Anonymkode: 3a8d9...d89

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er til en viss grad enig med deg. Men jeg bare lurer på hvilken type angst du har opplevd? Har du problemer med å komme deg til postkassen f.eks?

Anonymkode: 3a8d9...d89

Jeg vil ikke diskutere det, som jeg skrev i HI. Men jeg har flere psykiske lidelser på papiret og har hatt planlagt innleggelse blant annet. Men jeg er i jobb og jobber med mennesker. De færreste vet min historie.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[AnonymBruker]

Ja, jeg er en lat jævel som helst bare skulle vært avliva. Jeg hater meg selv mer enn du noen gang kan gjøre, selv om jeg er ubrukelig og ødelegger samfunnet og alt rundt meg. Jeg bidrar ikke og burde som sagt vært avliva, men jeg vil jo ikke dø og det er ingen som kommer til å gjøre det for meg så da går jeg rundt her og ødelegger for alle andre da. 

Anonymkode: 43e43...40e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er en lat jævel som helst bare skulle vært avliva. Jeg hater meg selv mer enn du noen gang kan gjøre, selv om jeg er ubrukelig og ødelegger samfunnet og alt rundt meg. Jeg bidrar ikke og burde som sagt vært avliva, men jeg vil jo ikke dø og det er ingen som kommer til å gjøre det for meg så da går jeg rundt her og ødelegger for alle andre da. 

Anonymkode: 43e43...40e

Hva mener du med at du er en lat jævel? Jeg tviler på at du ødelegger samfunnet på noe vis bare ved å være deg. Om du er syk kan du ikke bidra på samme måte som arbeidsføre. Denne tråden handler ikke om å rakke ned på syke folk, da må du lese en gang til❤️

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at du er en lat jævel? Jeg tviler på at du ødelegger samfunnet på noe vis bare ved å være deg. Om du er syk kan du ikke bidra på samme måte som arbeidsføre. Denne tråden handler ikke om å rakke ned på syke folk, da må du lese en gang til❤️

ts

Anonymkode: 18723...cb1

Jeg utfordrer ikke meg selv, og tar alt personlig og tåler ingenting. 

Anonymkode: 43e43...40e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg utfordrer ikke meg selv, og tar alt personlig og tåler ingenting. 

Anonymkode: 43e43...40e

Da har du jo selvinnsikt, det er jo en god start😊 Men som sagt, er man syk så er man syk, og må ta tiden til hjelp. Denne tråden er ment som diskusjon for observasjoner jeg har gjort meg om personer med det som er definert som milde/moderate angst plager. Om andre også mener at dette stemmer i noen tilfeller og hvorfor det er slik.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Da har du jo selvinnsikt, det er jo en god start😊 Men som sagt, er man syk så er man syk, og må ta tiden til hjelp. Denne tråden er ment som diskusjon for observasjoner jeg har gjort meg om personer med det som er definert som milde/moderate angst plager. Om andre også mener at dette stemmer i noen tilfeller og hvorfor det er slik.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

Ja, denne tråden er ment mot sånne som meg. Jeg har mild/moderat angst og depresjon, jeg studerer, men gjør det på en alt for dårlig måte. Jeg avlyser stadig, dropper undervisning, sover hele dagen, spiser meg feit og ekkel, osv.

Anonymkode: 43e43...40e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, denne tråden er ment mot sånne som meg. Jeg har mild/moderat angst og depresjon, jeg studerer, men gjør det på en alt for dårlig måte. Jeg avlyser stadig, dropper undervisning, sover hele dagen, spiser meg feit og ekkel, osv.

Anonymkode: 43e43...40e

Så du studerer på «en dårlig måte» pga angst og depresjon da eller? Hvordan har du lyst til at hverdagen skal være, hvis du fikk velge?

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[Heihola]

Noen få utvalgte mennesker kan finne på å lyve på seg sykdom, enten det er angst eller migrene eller ME. Men dette tilhører de aller sjeldne tilfellene, og jeg er ganske sikker på at størsteparten av de lidende har som aller høyeste ønske her i livet å bli frisk og høyt fungerende. Du blir ikke lykkelig av å sitte inne eller hjemme nemlig. Det er forferdelig trist, føles urettferdig og ensomt at verden raser forbi utenfor vinduene dine mens du kjenner på frykten over å i det hele tatt skulle prøve å delta i den.

Mange snakker om angst og psykiske lidelser som om man har et VALG. Som om man bare kan velge å stå opp en dag frisk og fin i formen. Angst er en sykdom på lik linje med alle andre sykdommer og det er ikke bare å velge å bli frisk, selv om at noen blir det etter hvert av seg selv og uten hjelp. Men selv dem med moderate plager kan trenge hjelp og oppfølging. Og er du hardt nok rammet har du kanskje såvidt tid til noe annet om dagene enn å drive med behandling og eksponering.

Angst er ikke et valg. Jeg har ikke valgt å ha vondt fra hode til tær, jeg har ikke valgt å måtte jobbe hver eneste dag med tankene for å komme meg ut døra. Jeg velger å ta imot hjelp, jeg velger å få behandling, jeg velger å gjøre mitt for å prøve å bli frisk, men jeg kan ikke velge OM jeg blir frisk eller når. 

Det er veldig lett å si til dem som ikke er i jobb, at de bare må komme seg i jobb, "det er jo bra for dem". Men du hadde kanskje tenkt annerledes om du var den som var overbevist om at du kom til å dø av det. Eller om du fikk hjertebank og pusteproblemer. Det er drastiske tilfeller, men selv de som er lett plaget kan jo ha feks hodepine hele dagen på jobb som sitter igjen på kvelden. Hadde du klart å gå på jobb med hodepine hver dag? 

 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Heihola skrev:

Noen få utvalgte mennesker kan finne på å lyve på seg sykdom, enten det er angst eller migrene eller ME. Men dette tilhører de aller sjeldne tilfellene, og jeg er ganske sikker på at størsteparten av de lidende har som aller høyeste ønske her i livet å bli frisk og høyt fungerende. Du blir ikke lykkelig av å sitte inne eller hjemme nemlig. Det er forferdelig trist, føles urettferdig og ensomt at verden raser forbi utenfor vinduene dine mens du kjenner på frykten over å i det hele tatt skulle prøve å delta i den.

Mange snakker om angst og psykiske lidelser som om man har et VALG. Som om man bare kan velge å stå opp en dag frisk og fin i formen. Angst er en sykdom på lik linje med alle andre sykdommer og det er ikke bare å velge å bli frisk, selv om at noen blir det etter hvert av seg selv og uten hjelp. Men selv dem med moderate plager kan trenge hjelp og oppfølging. Og er du hardt nok rammet har du kanskje såvidt tid til noe annet om dagene enn å drive med behandling og eksponering.

Angst er ikke et valg. Jeg har ikke valgt å ha vondt fra hode til tær, jeg har ikke valgt å måtte jobbe hver eneste dag med tankene for å komme meg ut døra. Jeg velger å ta imot hjelp, jeg velger å få behandling, jeg velger å gjøre mitt for å prøve å bli frisk, men jeg kan ikke velge OM jeg blir frisk eller når. 

Det er veldig lett å si til dem som ikke er i jobb, at de bare må komme seg i jobb, "det er jo bra for dem". Men du hadde kanskje tenkt annerledes om du var den som var overbevist om at du kom til å dø av det. Eller om du fikk hjertebank og pusteproblemer. Det er drastiske tilfeller, men selv de som er lett plaget kan jo ha feks hodepine hele dagen på jobb som sitter igjen på kvelden. Hadde du klart å gå på jobb med hodepine hver dag? 

 

Det er nettopp det jeg også mener, man blir ikke frisk eller lykkelig av å leve et begrenset liv, men man kan jo ikke jage folk med kjepp ut av bobla si. Så hvordan skal man få dem til å komme seg over dørstokken hvis de ikke vil ta egne steg?

Angst i seg selv er vel ikke en sykdom, og angst kan opptre i veldig mange forskjellige former og grader hos folk. Er man veldig plaget kan det hende det er snakk om en angstlidelse, som kan gjøre deg syk, veldig syk, dermed klassifiseres som en sykdom?

Jeg synes også det er problematisk at man sykeliggjør normale reaksjoner, og kaller det for angst i stedet for frykt eller redsel (sier ikke at du gjør det)😊 Men det skjer ganske ofte.. 

Du skriver at angst ikke er et valg. Nei, angst er ikke noe man velger. Det er vondt. Men vi har alltid valg, og vi kan ta aktive valg i livene våre. Slik som du sier, ved å blant annet søke hjelp. Kan hende man må kjempe mer og hardere enn vennen sin, kan hende man aldri blir kvitt det, men man velger i hvertfall å kjempe.

Velger man å ikke å prøve eller kjempe, velger man på en måte angsten, mener jeg. Men det er mange som ikke skjønner at det kan bli verre hvis man gir etter og trekker seg for mye tilbake. 

Hvis man kan få en jobb eller prøve ut en jobb som passer, ser jeg ikke problemet. Hvis man prøver, vil man jo etterhvert innse, etter å ha møtt opp flere ganger, at man ikke kommer til å dø? Hvis du har vondt i hodet eller migrene, så har du jo en fysisk lidelse i tillegg. Kanskje kan man da klare å jobbe noe, men ikke hundre prosent? Man har jo rett på noen tilpasninger på arbeidsplassen også. Det finnes også behandling og mange preparater mot hodepine.

Jeg mener ikke at angstlidelser ikke er et reelt samfunnsproblem, det kan være veldig plagsomt og strevsomt for folk, men jeg er redd at feil fokus kan gjøre mer skade enn nytte, ved at f.eks foreldre lar ungene slippe unna ubehag eller ved merkelig skolepolitikk.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[AnonymBruker]

Jeg er noe enig og har slitt selv, med dypere depresjon, moderat depresjon, angstlidelse og hypokondri. Anser det som en del av samme saus. Men jeg klarer aldri helt være enig i at psykisk sykdom er det samme som fysisk sykdom. Mye psykisk sykdom er tett knyttet opp til det åndelige, og kan derfor ofte, etter min mening, ha å gjøre med eksistensielle spørsmål og vanskelige livssituasjoner (det siste er jo selvfølgelig). For meg har det hjulpet å ikke utelukkende se på det som sykdom, men også se på det som at jeg har en særlig personlighet, som må finne noen særlige omgivelser, for å fungere bedre. Så jeg kjenner at jeg ikke er helt enig i at det er det samme. Jeg mener også at psykisk sykdom og tafatthet fint kan eksistere side om side, og det er vanskelig, hvis det overhodet er mulig, å skille klinten fra hveten. Samtidig er det familieforhold som gjør det vanskelig. Vokser man opp i et hjem med foreldre som ikke har noen forventninger til deg og ikke inspirerer deg eller backer deg opp i noe, kan du fort ende med å bli en typisk ungdom eller ung voksen som 'ikke gidder' og som 'henger rundt på NAV'. Samtidig er det ikke uforståelig at slike mennesker kan bli sånn, og det er jo egentlig en tragedie det også. De mangler jo ofte totalt tro på seg selv til å gjennomføre noe.

Anonymkode: e5c3b...0c9

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er noe enig og har slitt selv, med dypere depresjon, moderat depresjon, angstlidelse og hypokondri. Anser det som en del av samme saus. Men jeg klarer aldri helt være enig i at psykisk sykdom er det samme som fysisk sykdom. Mye psykisk sykdom er tett knyttet opp til det åndelige, og kan derfor ofte, etter min mening, ha å gjøre med eksistensielle spørsmål og vanskelige livssituasjoner (det siste er jo selvfølgelig). For meg har det hjulpet å ikke utelukkende se på det som sykdom, men også se på det som at jeg har en særlig personlighet, som må finne noen særlige omgivelser, for å fungere bedre. Så jeg kjenner at jeg ikke er helt enig i at det er det samme. Jeg mener også at psykisk sykdom og tafatthet fint kan eksistere side om side, og det er vanskelig, hvis det overhodet er mulig, å skille klinten fra hveten. Samtidig er det familieforhold som gjør det vanskelig. Vokser man opp i et hjem med foreldre som ikke har noen forventninger til deg og ikke inspirerer deg eller backer deg opp i noe, kan du fort ende med å bli en typisk ungdom eller ung voksen som 'ikke gidder' og som 'henger rundt på NAV'. Samtidig er det ikke uforståelig at slike mennesker kan bli sånn, og det er jo egentlig en tragedie det også. De mangler jo ofte totalt tro på seg selv til å gjennomføre noe.

Anonymkode: e5c3b...0c9

Det du skriver her (fet tekst) var veldig fint beskrevet. Jeg skjønner hva du mener med det. Tenker også at det henger sammen med måten samfunnet vårt er organisert på, at normalboksen har blitt så liten, så derfor vil flere føle seg «off». At man ikke passer inn. Og det er så trist. Å ha en særlig personlighet, som du skriver, tror jeg er en voldsom styrke, det er bare det at «samfunnet» prioriterer et ideal foran et annet. Og at vi er blitt blinde for ulike menneskelige stryrker og intelligenser. 

Det med familieforhold og foreldrenes rolle er jo også komplisert. Enig i det du nevner, men på andre siden har du de foreldrene som er veldig tett på barna og ungdommene sine. Ofte kalt curling foreldre. De pusser banen og legger til rette for barna. De har forventninger, de ønsker å dytte barna i en retning og de gir ikke barna rom for å tenke fritt eller prøve seg frem «alene» i verden.

Jeg skulle så ønske at ungdommer i dag kan få være seg selv. Men det hjelper ikke når samfunnet er organisert på en måte som kan gjøre folk syke. Fordi de presses inn i samme forma.

Og alle skal studere, ta en grad, selv om de kanskje kunne vært lykkelig med å jobbe f.eks i butikk. 

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[Menchit]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser at mange blir forbannet når man diskuterer psykisk (u)helse med argumenter om at man selv har et ansvar i å bli frisk eller bedre. Jeg tenker først og fremst på personer som sliter med lett/moderat angst.

At det finnes mange som ikke vil, ikke klarer eller ikke vet hvordan man skal komme seg ut i samfunnet igjen, er det ingen tvil om. Jeg mener også at samfunnet er skyld i veldig mange av problemene som folk sliter med i dag. Men at det i noen tilfeller er snakk om at folk slutter å prøve å bli bedre, når det ikke stilles krav (Som fra f.eks NAV)

Dette er ikke noe jeg finner på, har sett det med egene øyne. Noen av dem kunne fungert helt eller delvis i en «enkel» jobb, men blir tafatte og tør ikke/vil ikke prøve, da det er mer behagelig å være hjemme. 

Har også hørt personer klage over at de ikke er interessert i ulike type yrker, eller at jobber de kanskje kan mestre virker kjedelige, så da vil de heller gå hjemme. Altså, det virker ikke som de skjønner at man bytter inn arbeid mot lønn. Man trenger ikke elske jobben sin. 

Har sett ungdommer som blir behandlet med silkehansker av både skole og av foreldre, personer som «gir opp» og blir hjemmeværende og uføre, uten å ha vært i ordentlig behandling og som «laller» seg inn i selvmedlidenhet og der de finner trygghet og sin «comfort zone». Hvorfor utfordre seg selv og utsette seg for ubehag hvis man kan la være, liksom?

Man blir ikke bedre av å unngå det man er redd, og av å ikke presse seg utenfor comfort sonen.. Og ikke minst, ta ansvar for seg selv, søke hjelp og faktisk ta seg sammen litt, en gang i blant.

Hva mener dere egentlig om dette?

(Og ikke kom med argumenter som «bare vent til du selv opplever angst» «man kan ikke bare ta seg sammen» osv. Angst er ikke uvanlig og jeg vet veldig godt hvordan det er å ha angst, men det er ikke det denne tråden handler om)

Anonymkode: 18723...cb1

Du må gjerne komme med noen tips/anbefalinger til behandlingen du savner gjennomført, og ikke minst hvor man kan finne slik behandling, til en pris folk uten inntekt har råd til å betale.

Og dette med at man må prøve.... blir helt matt, hvor amgsten.kommer fra har betydning. Folk med personlighetsforstyrrelser kan bli veldig mye dårligere av eksponering, du mangler kunnskap.

I tillegg er NAV rigget slik at det kan straffe seg hardt å prøve, dersom man ender opp med å måtte gi seg. 

 

Innlegget ditt kunne llike gjerne vært kortet ned til :

Folk må ta seg sammen.

[AnonymBruker]

Dette du skriver om at dersoman møter opp hver dag så vil man «lære» ar det ikke er farlig, at man ikke dør av det feks, det er jo langt langt ifra alle som hr angst som tror de skal dø.

For å taa meg selv som eks aå vet jeg ikke hva jeg har angst for, visste ikke engang at det var angst før jeg var 40. Når man er redd for hva folk tenker om deg, så går det ikke bort av å gjennomføre, det blir faktisk bare verre og verre.

Når det er sagt anbefaler jeg deg å se filmen «The social dilemma» på netflix, sosiale medier tror jeg har skylden for mye av den psykiske uhelsen som rammer barn og unge.

Sosiale medier er laget på samme måte som nett casinoene, målet er å få folk til å bruke mest mulig tid foran.skjermen, tid aim går på bekostning av sosiale relasjoner, og vi er ikke bygget for en slik tilværelse.

Anonymkode: 6427d...a7e

[AnonymBruker]

Noen her som har lest boka «det er ikke mer synd på deg enn på andre» av psykiater Ingvard Wilhelmsen? Den er knall, og har hjulpet meg veldig mye.

Anonymkode: db301...87c

[AnonymBruker]

6 timer siden, Menchit skrev:

Du må gjerne komme med noen tips/anbefalinger til behandlingen du savner gjennomført, og ikke minst hvor man kan finne slik behandling, til en pris folk uten inntekt har råd til å betale.

Og dette med at man må prøve.... blir helt matt, hvor amgsten.kommer fra har betydning. Folk med personlighetsforstyrrelser kan bli veldig mye dårligere av eksponering, du mangler kunnskap.

I tillegg er NAV rigget slik at det kan straffe seg hardt å prøve, dersom man ender opp med å måtte gi seg. 

 

Innlegget ditt kunne llike gjerne vært kortet ned til :

Folk må ta seg sammen.

Hva mener du med tips til behandling? Det finnes behandling for ulike typer angst, både lavterskel tilbud og gruppeterapi, de pleier å være gratis (hvertfall her jeg bor). Det finnes en del forskjellig. Også har man jo bup/dps/private psykologer med kommunal avtale (koster like mye som vanlig psykolog) osv. Nettkurs/terapi, bøker.. det finnes mye.

Jeg snakker ikke om folk med personlighetsforstyrrelser heller i HI. Og dersom man har flere diagnoser i tillegg til angst, vil jeg tro at man i alle fall får profesjonell hjelp.. har en del kunnskap, men er på ingen måte ekspert og jeg er ikke helsepersonell.

Det du skriver om NAV er jeg uenig i. Så det må du gjerne utdype.

Man må faktisk ta seg litt sammen for å få det bedre ja. Det er min mening og min erfaring. Men man må gjøre det på riktig tidspunkt.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2020 den 21.35):

 

Man må faktisk ta seg litt sammen for å få det bedre ja. Det er min mening og min erfaring. Men man må gjøre det på riktig tidspunkt.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

Tror du ikke de fleste gjør det?

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Tror du ikke de fleste gjør det?

Jeg brukte hele ungdomstiden på å prøve å fikse meg selv, og tilslutt ble jeg så suicidal at det bare var flaks at jeg overlevde selvmordsforsøket. Tung psykiatri kan aldri fikses av personen alene. Å "ta på seg en maske" gjør ingen frisk i lengden. 

 

 

Du hadde store problemer og prøvde å fikse deg selv, det er klart at du ikke skulle fikse det alene. Det er ikke det jeg mener. Da er det ikke snakk om lettere plager man sliter med, slik jeg snakker om i HI. Håper du fikk god hjelp.

Jeg er vel bare litt opptatt av at det bør bli allmennkunnskap at det ikke hjelper å unngå det man er redd for hvis man opplever angst.

ts

Anonymkode: 18723...cb1

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette du skriver om at dersoman møter opp hver dag så vil man «lære» ar det ikke er farlig, at man ikke dør av det feks, det er jo langt langt ifra alle som hr angst som tror de skal dø.

For å taa meg selv som eks aå vet jeg ikke hva jeg har angst for, visste ikke engang at det var angst før jeg var 40. Når man er redd for hva folk tenker om deg, så går det ikke bort av å gjennomføre, det blir faktisk bare verre og verre.

Når det er sagt anbefaler jeg deg å se filmen «The social dilemma» på netflix, sosiale medier tror jeg har skylden for mye av den psykiske uhelsen som rammer barn og unge.

Sosiale medier er laget på samme måte som nett casinoene, målet er å få folk til å bruke mest mulig tid foran.skjermen, tid aim går på bekostning av sosiale relasjoner, og vi er ikke bygget for en slik tilværelse.

Anonymkode: 6427d...a7e

Ja, enig med deg. Det finnes mye man kan være engstelig for som du sier og noen ganger vet man kanskje ikke helt hva det er. Men du tør jo å skrive her da, så da er du jo ganske tøff😊 

Har ikke sett den filmen, takk for tips. Sosiale medier er noe dritt. Du er inne på noe der ja, vi er nok kanskje ikke bygget for det.

ts

Anonymkode: 18723...cb1