Å date en deprimert mann

[AnonymBruker]

Dette blir litt langt og komplisert, men jeg er bare SÅ usikker, så jeg håper at noen tar seg tid til å svare.

Jeg har "datet" en mann (uforpliktende) av og på de siste 3 årene, men det har aldri blitt noe forhold ut av det, da han ikke har hatt lyst på en kjæreste. Jeg ser et mønster, hvor hver gang det har gått veldig bra mellom oss, har han plutselig bare trukket seg tilbake. Vi har alltid funnet tilbake til hverandre igjen, da vi ikke klarer å holde oss fra hverandre. I mars ble vi enige om å bare være venner, ettersom det ble for ustabilt i lengden, men i august var han hos meg en kveld, og det endte med at vi kysset og skravlet hele natten. Det skjedde ikke noe mer, men han prøvde selvsagt. Jeg sa at jeg ikke ville ta sjansen på å ha sex, siden det blir så komplisert følelsesmessig, noe han aksepterte. Vi snakket om alt mulig den natten, og han fortalte at han alltid har likt meg veldig godt, men at han pga en diskusjon helt i starten (hvor vi begge var dust) har hatt vanskelig for å stole på at det ikke ville skje igjen. 

Han har flere ganger sagt at han aldri har møtt noen som meg, at jeg er helt spesiell, og at han aldri har vært så tiltrukket av noen før. Jeg tenker det samme om ham. Etter at vi stoppet med å date, har han foretrukket å møtes offentlig, da han ellers ikke klarer å holde fingrene fra meg. Vi har en sinnssyk kjemi, og har det alltid veldig bra sammen. Hovedproblemet vårt har hele tiden vært at vi ikke ville det samme, men det har aldri handlet kun om sex, for vi har møttes mange, mange ganger (kanskje 50%) uten at vi har hatt sex også. Oftest fordi vi har ligget og snakket sammen helt til morgenkvisten, også bare sovnet. Våres andre problem har vært det jeg nevnte med at han trekker seg unna når ting blir for "bra"/kjæresteaktig. Jeg har alltid lurt på om det er fordi han blir redd for sine egne følelser, om det er fordi han ikke vil gi meg forhåpninger om noe, eller om det er noe helt annet. 

Uansett, den kvelden i august fikk jeg inntrykk av at han var blitt mer klar for et forhold. Stemningen var annerledes enn før, vi snakket mye om parforhold generelt, og han var langt mer positivt innstilt til ideen enn tidligere. Han har som regel fokusert på de negative aspektene ved et forhold, mens nå snakket han om alt han likte ved å ha en kjæreste, hva som er viktig for han i et forhold osv. Jeg reiste til foreldrene mine en liten stund, og da jeg kom hjem igjen tok jeg initiativ til å treffes noen dager senere. Han svarte først en uke etter jeg hadde skrevet, og kom med en dum unnskyldning til hvorfor han ikke hadde fått svart før. Jeg spurte om han overhodet var interessert i å ses igjen, og da sa han at det hadde han lyst til, men at han ikke har så mye overskudd for tiden, er mye trøtt osv. Implisitt: han er deprimert (pga arbeidsledighet og økonomisk situasjon). Selv om jeg har merket at han har virket deprimert de siste to årene (og prøvd å snakke med han om det), så har han alltid sagt at han har det bra.

Jeg svarte derfor at det var fint at han var ærlig og sa det til meg, og at jeg er glad for at han har lyst til å treffes igjen. Jeg sa også at det jo ikke ville vært særlig fett å invitere han til ting, skrive til ham osv om han egentlig ikke har lyst til å treffes igjen, og da sa han at det også var nettopp derfor han fortalte meg det. Så sa han at han har hatt sånne perioder flere ganger de siste årene, og at han håper det snart går over igjen, så vi kan treffes. I helgen var han sammen med familien, og sendte meg bilder og videoer fra det, så han lukker meg litt mer inn i den delen av livet hans enn han har gjort før. Det virker også som at han setter mer pris på familietreff nå enn tidligere, og at forholdet til foreldrene er blitt bedre. De var nemlig ikke særlig kjærlige mot ham i oppveksten. Altså virker han til å være et bedre sted følelsesmessig enn tidligere. 

Det jeg lurer på, er om det overhodet er en mulighet for at han kunne tenke seg noe seriøst, og at han egentlig har lyst til å treffe meg, men at han rent faktisk ikke orker det akkurat nå pga depresjonen? Jeg mener, det har gått lang tid siden vi så hverandre sist, og jeg aner jo ikke når neste gang blir. Han er arbeidsløs, så det er ikke fordi han er så travel. Jeg tenker at han nå jo har "innrømt" noe han har nektet for i lang tid, og at han da nok ikke ville brukt det som en unnskyldning? Samtidig har jeg vanskelig for å tro at han ikke kan finne overskudd til å treffe meg hvis han faktisk har følelser for meg. Jeg bare orker ikke bruke mer energi på dette om alt bare er en dum unnskyldning... Jeg har sagt til han at jeg ikke er så motivert til å ta initiativ til noe fremover, siden jeg føler det stresser ham mer enn det gjør ham glad, så det får være opp til han å ta initiativ. Men ellers har jeg kun vært støttende, og sagt at han først og fremst må ta vare på seg selv, men at jeg gleder meg til å se han når han har overskudd til det. Jeg har selvsagt ikke gitt uttrykk for at jeg er usikker på om jeg tror på ham, og grunnen til at jeg er usikker er at han har kommet med dumme unnskyldninger tidligere. Det kan jo ha vært for å unngå å si at han trengte en pause pga depresjonen, men det er jo umulig å vite... 

Jeg vil bare poengtere at jeg aldri ville vurdert å være i denne situasjonen engang, hvis ikke det var for at jeg helt oppriktig trodde at vi har noe sammen som er veldig spesielt, og at jeg merket en STOR forskjell i hans innstilling til parforhold sist vi var sammen. Men siden jeg føler at dette kanskje er mitt livs kjærlighet, og at dette nok er våres siste sjanse før jeg får nok, så er jeg litt forsiktig med hva jeg spør han om, for å ikke ødelegge noe. 

Anonymkode: 0b7f5...1c9

[AnonymBruker]

Han vil ikke være alene - han vil ikke være i et forhold. Det han vil er å være i mellomfasen der han nyter fordelen av å ha dame innen rekkevidde når han trenger det, men ingen kostnader. Du må selv vurdere om dette "forholdet " er verdt tiden din. 

Han kan være deprimert men han kan også være et "mannebarn", altså en voksen mann som ikke vil forplikte seg, ta ansvar, ta tøffe valg, ofre noe for å oppå noe større, nemlig en egen familie. Disse mennene er det mange av og tilsvarende mange damer kaster bort mange verdifulle år på disse. Kan det hende at du har blitt spilt og endt opp i en hekt? Kom deg bort fra dette. 

 

Anonymkode: 53721...420

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han vil ikke være alene - han vil ikke være i et forhold. Det han vil er å være i mellomfasen der han nyter fordelen av å ha dame innen rekkevidde når han trenger det, men ingen kostnader. Du må selv vurdere om dette "forholdet " er verdt tiden din. 

Han kan være deprimert men han kan også være et "mannebarn", altså en voksen mann som ikke vil forplikte seg, ta ansvar, ta tøffe valg, ofre noe for å oppå noe større, nemlig en egen familie. Disse mennene er det mange av og tilsvarende mange damer kaster bort mange verdifulle år på disse. Kan det hende at du har blitt spilt og endt opp i en hekt? Kom deg bort fra dette. 

 

Anonymkode: 53721...420

Hei, tusen takk for svar. Nettopp for å unngå at han får alle fordelene med et forhold uten forpliktelsen, vil jeg la være med å ha sex med han inntil han evt blir klar for noe mer forpliktende. Det er også litt for å beskytte meg selv. Men tidligere, hvor vi hadde sex, så var det helt klart sånn som du beskriver. Men da visste jeg jo også hva jeg sa ja til - sex og dating uten forpliktelser. Jeg har selv datet andre stort sett helt siden vi møttes. 

Jeg har absolutt vært i en hekt tidligere. Uten tvil. Men den kom jeg ut av for ca et år siden. Nå er jeg ikke hekta på den samme måten - bare oppriktig veldig glad i han og har følelser for han, minus den intense "avhengighetsfølelsen". Så jeg har det ok med å gå, om det er det som er riktig, men jeg er redd for å begå en feil nå som det faktisk virker som at han er klar for å roe ned litt. Han sender meg også bilder og videoer hvor han leker med nevøen hans, og skryter av hvor søt han er, hvor mange klemmer han har fått den dagen, viser at han har lært å gå osv. Så han virker klar for å slå seg litt mer til ro. Han sier også at han ikke har datet noen på lenge. 

- TS

Anonymkode: 0b7f5...1c9

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, tusen takk for svar. Nettopp for å unngå at han får alle fordelene med et forhold uten forpliktelsen, vil jeg la være med å ha sex med han inntil han evt blir klar for noe mer forpliktende. Det er også litt for å beskytte meg selv. Men tidligere, hvor vi hadde sex, så var det helt klart sånn som du beskriver. Men da visste jeg jo også hva jeg sa ja til - sex og dating uten forpliktelser. Jeg har selv datet andre stort sett helt siden vi møttes. 

Jeg har absolutt vært i en hekt tidligere. Uten tvil. Men den kom jeg ut av for ca et år siden. Nå er jeg ikke hekta på den samme måten - bare oppriktig veldig glad i han og har følelser for han, minus den intense "avhengighetsfølelsen". Så jeg har det ok med å gå, om det er det som er riktig, men jeg er redd for å begå en feil nå som det faktisk virker som at han er klar for å roe ned litt. Han sender meg også bilder og videoer hvor han leker med nevøen hans, og skryter av hvor søt han er, hvor mange klemmer han har fått den dagen, viser at han har lært å gå osv. Så han virker klar for å slå seg litt mer til ro. Han sier også at han ikke har datet noen på lenge. 

- TS

Anonymkode: 0b7f5...1c9

Jeg tror også det er lurt å kutte ut sex inntil videre, så slipper du i allefall at han bruker deg for det. Ang bilder og videoer så syns jeg hva folk gjør på/med sosiale medier ikke har noen verdi. Det er hva folk gjør i virkeligheten som teller. Dersom du ser vekk fra sosiale medier, chatting osv; hva sitter du igjen med da? 

Anonymkode: 53721...420

[AnonymBruker]

«Føler meg brukt-kortet» igjen. Når man dater og har sex med andre, kan man i hvert fall ikke komme trekkende med bruktkortet, for da bruker man jo like mye selv.

Det er alltid kvinnen som skal føle seg brukt, men det er faktisk to parter som bruker hverandre så lenge man ikke onanerer.

Til ts: Så lenge du lar han få i både pose sekk trenger han ikke ta noe standpunkt, om du er klar for å la han gå, stiller du han et ultimatum: fast forhold eller 0 sex.

Det virker ikke som du heller satser alt på denne drømmemannen når du dater andre og står på. Verden er blitt syk.

Anonymkode: 39491...1f6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

«Føler meg brukt-kortet» igjen. Når man dater og har sex med andre, kan man i hvert fall ikke komme trekkende med bruktkortet, for da bruker man jo like mye selv.

Det er alltid kvinnen som skal føle seg brukt, men det er faktisk to parter som bruker hverandre så lenge man ikke onanerer.

Til ts: Så lenge du lar han få i både pose sekk trenger han ikke ta noe standpunkt, om du er klar for å la han gå, stiller du han et ultimatum: fast forhold eller 0 sex.

Det virker ikke som du heller satser alt på denne drømmemannen når du dater andre og står på. Verden er blitt syk.

Anonymkode: 39491...1f6

Du har mye rett men du glemmer en ting; ingen menn er villig til å vente med sex til de er i et fast forhold. Jeg var selv slik og gikk singel i 12 år på grunn av det. 
 

Jeg klandrer ikke ts for hennes forsøk men er det nok på tide å tanoen valg. Å la han få dekket behovene sine mens du ikke får det høres ut som en dårlig deal. 

Anonymkode: 53721...420

[Svartfugl]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir litt langt og komplisert, men jeg er bare SÅ usikker, så jeg håper at noen tar seg tid til å svare.

Jeg har "datet" en mann (uforpliktende) av og på de siste 3 årene, men det har aldri blitt noe forhold ut av det, da han ikke har hatt lyst på en kjæreste. Jeg ser et mønster, hvor hver gang det har gått veldig bra mellom oss, har han plutselig bare trukket seg tilbake. Vi har alltid funnet tilbake til hverandre igjen, da vi ikke klarer å holde oss fra hverandre. I mars ble vi enige om å bare være venner, ettersom det ble for ustabilt i lengden, men i august var han hos meg en kveld, og det endte med at vi kysset og skravlet hele natten. Det skjedde ikke noe mer, men han prøvde selvsagt. Jeg sa at jeg ikke ville ta sjansen på å ha sex, siden det blir så komplisert følelsesmessig, noe han aksepterte. Vi snakket om alt mulig den natten, og han fortalte at han alltid har likt meg veldig godt, men at han pga en diskusjon helt i starten (hvor vi begge var dust) har hatt vanskelig for å stole på at det ikke ville skje igjen. 

Han har flere ganger sagt at han aldri har møtt noen som meg, at jeg er helt spesiell, og at han aldri har vært så tiltrukket av noen før. Jeg tenker det samme om ham. Etter at vi stoppet med å date, har han foretrukket å møtes offentlig, da han ellers ikke klarer å holde fingrene fra meg. Vi har en sinnssyk kjemi, og har det alltid veldig bra sammen. Hovedproblemet vårt har hele tiden vært at vi ikke ville det samme, men det har aldri handlet kun om sex, for vi har møttes mange, mange ganger (kanskje 50%) uten at vi har hatt sex også. Oftest fordi vi har ligget og snakket sammen helt til morgenkvisten, også bare sovnet. Våres andre problem har vært det jeg nevnte med at han trekker seg unna når ting blir for "bra"/kjæresteaktig. Jeg har alltid lurt på om det er fordi han blir redd for sine egne følelser, om det er fordi han ikke vil gi meg forhåpninger om noe, eller om det er noe helt annet. 

Uansett, den kvelden i august fikk jeg inntrykk av at han var blitt mer klar for et forhold. Stemningen var annerledes enn før, vi snakket mye om parforhold generelt, og han var langt mer positivt innstilt til ideen enn tidligere. Han har som regel fokusert på de negative aspektene ved et forhold, mens nå snakket han om alt han likte ved å ha en kjæreste, hva som er viktig for han i et forhold osv. Jeg reiste til foreldrene mine en liten stund, og da jeg kom hjem igjen tok jeg initiativ til å treffes noen dager senere. Han svarte først en uke etter jeg hadde skrevet, og kom med en dum unnskyldning til hvorfor han ikke hadde fått svart før. Jeg spurte om han overhodet var interessert i å ses igjen, og da sa han at det hadde han lyst til, men at han ikke har så mye overskudd for tiden, er mye trøtt osv. Implisitt: han er deprimert (pga arbeidsledighet og økonomisk situasjon). Selv om jeg har merket at han har virket deprimert de siste to årene (og prøvd å snakke med han om det), så har han alltid sagt at han har det bra.

Jeg svarte derfor at det var fint at han var ærlig og sa det til meg, og at jeg er glad for at han har lyst til å treffes igjen. Jeg sa også at det jo ikke ville vært særlig fett å invitere han til ting, skrive til ham osv om han egentlig ikke har lyst til å treffes igjen, og da sa han at det også var nettopp derfor han fortalte meg det. Så sa han at han har hatt sånne perioder flere ganger de siste årene, og at han håper det snart går over igjen, så vi kan treffes. I helgen var han sammen med familien, og sendte meg bilder og videoer fra det, så han lukker meg litt mer inn i den delen av livet hans enn han har gjort før. Det virker også som at han setter mer pris på familietreff nå enn tidligere, og at forholdet til foreldrene er blitt bedre. De var nemlig ikke særlig kjærlige mot ham i oppveksten. Altså virker han til å være et bedre sted følelsesmessig enn tidligere. 

Det jeg lurer på, er om det overhodet er en mulighet for at han kunne tenke seg noe seriøst, og at han egentlig har lyst til å treffe meg, men at han rent faktisk ikke orker det akkurat nå pga depresjonen? Jeg mener, det har gått lang tid siden vi så hverandre sist, og jeg aner jo ikke når neste gang blir. Han er arbeidsløs, så det er ikke fordi han er så travel. Jeg tenker at han nå jo har "innrømt" noe han har nektet for i lang tid, og at han da nok ikke ville brukt det som en unnskyldning? Samtidig har jeg vanskelig for å tro at han ikke kan finne overskudd til å treffe meg hvis han faktisk har følelser for meg. Jeg bare orker ikke bruke mer energi på dette om alt bare er en dum unnskyldning... Jeg har sagt til han at jeg ikke er så motivert til å ta initiativ til noe fremover, siden jeg føler det stresser ham mer enn det gjør ham glad, så det får være opp til han å ta initiativ. Men ellers har jeg kun vært støttende, og sagt at han først og fremst må ta vare på seg selv, men at jeg gleder meg til å se han når han har overskudd til det. Jeg har selvsagt ikke gitt uttrykk for at jeg er usikker på om jeg tror på ham, og grunnen til at jeg er usikker er at han har kommet med dumme unnskyldninger tidligere. Det kan jo ha vært for å unngå å si at han trengte en pause pga depresjonen, men det er jo umulig å vite... 

Jeg vil bare poengtere at jeg aldri ville vurdert å være i denne situasjonen engang, hvis ikke det var for at jeg helt oppriktig trodde at vi har noe sammen som er veldig spesielt, og at jeg merket en STOR forskjell i hans innstilling til parforhold sist vi var sammen. Men siden jeg føler at dette kanskje er mitt livs kjærlighet, og at dette nok er våres siste sjanse før jeg får nok, så er jeg litt forsiktig med hva jeg spør han om, for å ikke ødelegge noe. 

Anonymkode: 0b7f5...1c9

Jeg synes du skylder deg selvå bruke tid på noen som faktisk vil ha deg som kjæreste, og ikke som trøst og livbøye når det passer ham. Han kan tekke seg tilbake når han vil, og du er der hver gang.

Jeg synes ogaå du skal prøve å se på ham med nye øyne. Han er altså arbeidsledig, har dårlig økonomi og er deprimert? Hva gjør han for å fikse dette utenom å søke støtte i deg og syte? Og hva gjør han for deg når du har det tøft? Kan du forvente støtte fra ham? Oghar han noen gang tatt hensynet til deg og dine følelser i betraktning? Ps! Å være deprimert gir ikke fripass til å være en egoistisk dritt.