Overanalyserer alle egne handlinger i livet

[AnonymBruker]

Er det flere som kjenner seg igjen i dette? 
mine tanker er slik, 24/7: 

«hvis det som skjedde i 2016 ikke hadde skjedd, så hadde jeg kanskje ikke gjort sånn eller slik. Gjorde det at jeg grublet sånn over dette at jeg valgte feil nå? Har det påvirket meg i underbevisstheten? Var det ikke meg, var det den usikkerheten som følge av det som skjedde «da»? Ville den egentlige meg ikke gjort dette? Ville jeg hatt det annerledes hvis dette ikke hadde skjedd? Hadde dette skjedd om ikke det skjedde? Er jeg ødelagt? Lå jeg med han i fylla fordi jeg har mistet grensene mine? Hvorfor har jeg mistet grensene mine? Var det pågrunn av det eller det?»

Sånn tenker jeg til jeg får vondt i magen, av alle små og store hendelser i livet hvor jeg selv føler jeg tråkka feil, dumma meg ut eller gikk på en smell. 
 

den rasjonelle delen av meg tenker det bare er tilfeldigheter/ livet, mens den usikre delen tenker at alle vonde hendelser skyldes og påvirkes av psykisk ubalanse/ tidligere hendelser. 
 

Hva tenker dere? Finnes det flere som meg? Mestringsstrategier? Synspunkter på tankegangen?

Anonymkode: b3d67...99b

[AnonymBruker]

Tenkte sånn hele tiden da jeg var barn og ungdom....

Anonymkode: b4496...2fc

[AnonymBruker]

Å, dette kjenner jeg meg igjen i! Eller, jeg drar gjerne ikke alle feilvalgene og de dårlige opplevelsene mine ut i forklaringsmodeller sånn som du gjør, men de preger meg og gir meg hjernetortur spesielt på kvelder /netter når jeg er alene med tankene. Sånn "faen hvorfor kastet jeg bort så mye tid på å date en idiot" eller "hvorfor gjorde jeg det eller sa det". Prøver å tilgi meg selv på en måte og tenke at det skjedde mye bra også i fortiden. Klarer som regel å rasjonalisere meg bort fra katastrofetankene, der og da. De pleier å dukke opp igjen da, så jeg har ikke funnet noe som fjerner de helt.

Anonymkode: 6fefd...cca

[AnonymBruker]

Jeg fant en metode i en bok som gikk ut på å tenke og se for seg den personen du var da. I tankene går du så bort til deg selv og holder godt rundt deg selv, gir en god klem, stryker og trøster, kan si noen trøstende ord også. Du anerkjenner deg selv på den tiden og anerkjenner episoden og alt det medførte. 

Jeg har fått bukt med mye tankekjør på den måten, episoder som kom opp i tankene om og om igjen er nå omtrent borte. Kommer de svakt opp (det hender en sjelden gang) så gjentar jeg: holder rundt, stryker og trøster og sier gjerne noen støttende ord til den jeg var den gangen. 

Anonymkode: e63bc...b3f