Verdt å utrede meg for Borderline? :(

[AnonymBruker]

Tok en test på nett, vet disse ikke er grunnlag for diagnose men jeg skåret 33 poeng, det var 32 som var grensen så ut fra testen har jeg det. Jeg kjenner meg igjen i deler av det men ikke alt. Jeg har ikke uforsiktig sex, jeg gjør ikke skade på andre og jeg misbruker ikke rusmidler. Jeg har misbrukt alkohol, men ga meg mens leken var god og er nå avholds. Alkoholmisbruket oppstod når jeg hadde ferie. Var jeg på en fest satt jeg alltid oppe alene når de andre la seg og drakk opp alt de ikke hadde drukket+ at jeg snek i skapene og fylte vann på flaskene for at de ikke skulle se at de minket. Dette skjedde mye hjemme hos foreldre når jeg var der i ferier. Alkoholen hjalp meg å slappe av og løftet stemningsleiet. Våknet alltid etterpå dehydrert og deppa. Tenkte at dette skal jeg aldri gjøre igjen, men når kvelden kom var det samme greia. Jeg ga meg fordi jeg så og følte kroppen forfalle. Jeg var lei av å være fyllesyk hver dag. Er avholds.

Jeg har hatt veldig lyst å prøve narkotika, men har aldri gått inn for det. Livredd for avhengighet. Men har prøvd hasj (virket ikke) og bruker nå en medisin som inneholder amf. Men denne misbrukes ikke. Men merker jeg er veldig nysgjerrig på å få tak i flere forskjellige meds. Jeg har alltid elsket følelsen av at stemningen min forandres. Bruker snus av og til. 
 

Så er det alt det andre. Kan forandre veldig syn på meg selv og alle jeg bryr meg om på sekunder. Jeg kan sette pris på dem, være villig til å hjelpe for å plutselig bare føle dem som en byrde og mas. Ønsker dem vekk, føler de er i veien for meg. 
Har ekstrem trang til å gjøre ting som tiltrekker seg oppmerksomhet. Konvertere til islam, for eksmepl selv om jeg vet dette ikke kommer til å skje. Planlagt å få spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi for å bli mer spennende. Har før fått mamma til å tro at jeg hadde bulimi fordi jeg laget lyder på badet. Men det var ikke sant. Beskrev det som straffen for å ikke klare toppkarakterer på skolen.. 

Oppvokst med omsorgsfull mor. Godt og nært forhold til alle på morsiden. Ingen bor spesielt langt fra hverandre så vi kjenner hverandre godt. 
Pappa kjenner jeg ikke da jeg bare møtte han få ganger i barndomen. Han har aldri vært interessert i kontakt. Husker han som en kald mann jeg ikke kjente. Farslekten min er spredt over Norge og utlandet. Jeg vet det har vært mye problemer på den kanten.

Ble mobbet fra barneskole til videregående. Prøver å se realistisk på det at mobbingen ikke var så ille som jeg følte da. Men jeg har fått adhd diagnose i voksen alder og på skolen fikk jeg alltid høre at jeg måtte forandre meg. Jeg var mye sint og trist. Fordi jeg følte meg som en feilvare. Gjennom alle år. Jeg var sint fordi jeg følte jeg måtte gjøre som alle andre. Vi SKULLE sitte rolige i mange timer. Vi SKULLE gjøre alle disse obligatoriske kjedelige tingene. Husker så spesielt en dag vi skulle lage stearinlys. Skulle sitte og dyppe et slags tau i voks. Det tok EVIGHETER! Jeg fikk ikke legge den på kanten, vi skulle sitte der... verdens lengste dag. Jeg kokte av indre sinne. En annen gang reiste jeg meg bare opp fra stolen automatisk, jeg skulle egentlig ingenting. Men ble møtt med pekefinger i ansiktet av lærer som sa: «nå skal du sitte stille og ikke forstyrr de andre!» igjen følte jeg meg som hakkekyllingen som alltid skulle irettesettes. Jeg har hatt vanlig arbeid og har ikke blitt mobbet alle steder jeg kom. 
 

Men finner meg aldri til rette. Jeg får litt hjelp, og vet ikke hvor frisk eller syk jeg er.. 

Anonymkode: f4e94...365

[AnonymBruker]

Hvor tok du denne testen, har du link? Føler jeg er borderline av å lese dette, jeg er ganske lik.

Anonymkode: 40b8e...8d3

[AnonymBruker]

Ikke utred dere selv på nett. Be fastlegen om henvisning så dere kan få ordentlig utredning. Da kan dere også få riktig hjelp så snart diagnosen er satt.

Anonymkode: f9034...b88

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke utred dere selv på nett. Be fastlegen om henvisning så dere kan få ordentlig utredning. Da kan dere også få riktig hjelp så snart diagnosen er satt.

Anonymkode: f9034...b88

Men kan man ha Borderline uten å vite det? Kan man med Borderline klare seg fint?

Anonymkode: f4e94...365

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Men kan man ha Borderline uten å vite det? Kan man med Borderline klare seg fint?

Anonymkode: f4e94...365

Tja, kommer vel an på selvinnsikten. De fleste vet vel at noe er galt, men uten å vite hvorfor man ikke klarer å håndtere følelsestrykket man opplever. Da jeg gikk i behandling var vi alt fra meg som bodde i en slags omsorgsbolig på den tiden til to masterstudenter i samme gruppe. Jeg er frisk i dag, og jeg tror de fleste klarer seg ganske bra nå, 5 år senere.

Anonymkode: f9034...b88

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan man ha Borderline uten å vite det? Kan man med Borderline klare seg fint?

Anonymkode: f4e94...365

Det varierer. Jeg går i gruppeterapi på snart tredje året og i min gruppe så er vi en blanding av uføretrygdete uten venner og ,utdanning eller nettverk ( bl.a meg ) til de som har barn, er gift i full jobb med mastergrader. Det kommer veldig an på hvor hardt man blir rammet og hvor tidlig man får hjelp. jeg leste ett sted at jo tidligere man får hjelp jo større sannsynlighet er det for ett normalt liv. Jeg har gått ut og inn av behandling i 18 år men det er først de siste 2-3 årene jeg har blitt behandlet for borderline da jeg fikk diagnosen for snart 3 år siden.

Anonymkode: 23325...740