Mitt "venn" angsten

[Heihola]

Hei og velkommen til min dagbok som hovedsakelig vil handle om mitt "angsthelvete", som jeg liker å kalle det 😅

Det siste året har jeg vært plaget med denne styggen på ryggen av en sykdom. En lidelse som jeg aldri i min villeste fantasi kunne innbille meg at ville påvirke kroppen og livet så mye... Jeg trodde angst handlet om frykt og redsel. Har selv brukt fraser som f.eks. "det der gir meg skikkelig angst", "jeg får noia" om helt trivielle ting, og i dag forstår jeg jo hvor teit det var å si sånne ting. I dag sitter jeg her å skriver mens hele kroppen rister som et jordskjelv, beina er gélé og hodet er slitent. Fingrene blir fortere slitne enn de gjorde før, så jeg må ta pauser når jeg skriver massive innlegg. Klumpen i halsen har vokst siden i morges, og nå føles den nesten som en tennisball som sitter fast i svelget. Og her har jeg gått rundt i livet mitt og trodd at angst bare betydde at folk måtte "ta seg sammen" - gjett om jeg tok feil.

Så min historie startet da altså for omtrent ett år siden. Ingen typisk utløsende faktor som jeg kan sette fingeren på, jeg ble bare plutselig rammet av et massivt panikkanfall etterfulgt av flere i ettertid som satte standarden for resten av månedene som fulgte. Legebesøkene ble hyppige, da kroppen min begynte å produsere de merkeligste, absurde reaksjoner og symptomer, og ingenting fungerte slik det skulle. Helseangsten vokste pga. de rare symptomene. Googling ble min verste fiende, og jeg har gått rundt og hatt alle tenkelige sykdommer - hjerteproblemer, hjernesvulst, diabetes, blodkreft, ryggkreft (vet ikke en gang om det fins), fibromyalgi, leddgikt, ALS, MS, osv osv osv. Lista ender sikkert aldri heller - kroppen min lager bare nye sykdommer for meg når jeg har overbevist meg om at jeg ikke har den forrige sykdommen. Har jeg ikke kreft så har jeg vel svults, og har jeg ikke svults så har jeg vel hjerteproblemer - og det er kroppen selv som lager symptomene etter hva som passer, og hjernen min som prosesserer det og setter på nødblinken og overtaler meg om at "her er det noe å følge nøye med på". ⚠️

Saken er den at det blir verre og verre jo mer hjernen min prosesserer. Nå har det kommet så langt at jeg ikke lenger stoler på hverken meg selv eller kroppen min. Stoler vel heller ikke på mine egne vurderinger, da jeg har innsett at jeg er en mester i krisemaksimering og hypokondri.  Jeg har mistet sååå mye av meg selv. Jeg var en sprudlende, aktiv, lykkelig, morsom person med masse masse energi og pågangsmot. Nå føler jeg at jeg har begravd meg ned i et sort hull der alt handler om å overleve. Jeg kan ikke planlegge så mye for fremtiden, fordi jeg ikke aner hvordan neste dag blir. Det kan være en fin-fin dag med lykke og ro, eller det kan være et angsthelvete uten like der bare senga duger. 🤯

Det eneste av meg selv jeg fortsatt har holdt litt på, er pågangsmotet. Det er litt til stede, fordi jeg har bestemt meg for å bli frisk. Jeg nekter å la angsten vinne kampen om meg, så jeg jobber mot den hver dag. Noen dager føles det som at jeg pisser i motvind og jobber mot meg selv, andre dager er jeg tilfreds med fremgang. Men de fleste med angst kan vel kanskje skrive under på at det er ett steg frem og to steg tilbake... så man må nesten jobbe tre ganger så hardt for å komme seg videre.

Per nå føles det litt som at jeg er en vanlig person i krig mot et svært monster. Et monster som bruker min egen styrke mot meg, som overbeviser meg om at jeg må tape. Men jeg nekter å tape... Styggen på ryggen skal bli min venn, ikke min fiende. Motivere meg til å klare å håndtere alt som er vanskelig. Tidligere har jeg vært ekstremt redd for sosiale situasjoner og sosialt samspill - det er ikke min svakhet lenger, da angsten har flyttet seg og endret seg. Og det er ofte noe man bør være klar over med denne styggedommen - den er smart. Den er lur. Den endrer seg når man har blitt kjent med den. Monsteret er grønt og stort når det først sniker seg på, men med en gang du kjenner monsteret igjen som grønt og stort, vil monsteret ta ny form. Monsteret vil bli blått og større. Det endrer seg så man må ligge to steg foran.

😝

For i kveld er kroppen sliten, men i morgen skal jeg ut på ny oppdagelsesferd der jeg skal trosse monsteret mitt ute i den store verden. Jeg skal gjøre 2 ting som garantert vil provosere monsteret. Eksponering i aller største grad. Jeg er redd og spent, men det jeg kjenner når sånne situasjoner er over er ro.

Dette ble et langt første innlegg, men sånn er det når man har en ekspanderende hjerne 😄 Følg gjerne veien min videre, og legg gjerne inn et par pip her under om du har noen kommentarer, tips, råd eller er i samme situasjon.

[Heihola]

I dag har jeg vært å utfordret angsten min på bytur! Store kjøpesentre, store folkemengder og kaos har aldri tidligere vært et problem, men ble et problem da angsten kicket inn for fullt. Det er ikke det sosiale, jeg tror det er alt støyet rundt og alt kaoset som gjør meg svimmel... Ikke så svimmel at man må holde seg i rekkverket eller sette seg ned, men en rar "ør" følelse i hodet, nesten som en zombie-følelse der man zoomer ut av det som skjer 👽 

Jeg kjente godt på det i dag... i tillegg til bryst + ryggsmerter. Spente nok musklene godt i dag ja. Nå er kroppen og hodet slitent, og trenger hvile 😴 Men det er en god følelse å komme seg ut igjen og gjøre noe sosialt. Det er virkelig litt medisin for sjela å møte gode venner, vandre rundt i butikker og shoppe. Alt annet enn å isolere seg i hjemmet, selv om det er det eneste som duger noen dager...

Spent på hvordan kvelden blir, om det blir en angstfull natt eller om søvnen treffer meg! Skulle gjerne likt å sovet en hel natt gjennom uten bekymring, det er egentlig det kroppen trenger nå.. 🍁

[Heihola]

Jeg vil bare dele Ingvar Wilhelmsen sine "10 bud" for angst/hypokondri. Jeg finner dem i hvert fall veldig hjelpsomme og fornuftige, så kanskje noen av dere har samme behov for dem 🤗

▪️ Vær pragmatisk og nøktern

▪️Ikke ta sorgene på forskudd

▪️Aksepter det eneste sikre her i livet: at du en dag skal dø

▪️Øv deg på å ta avgjørelser under tvil

▪️Ikke gjør unntaket til hovedregelen

▪️Ta hensyn til deg selv

▪️Unngå usunne avhengighetsforhold

▪️Ikke krev at andre skal ta spesielle hensyn til deg

▪️Øv deg på skjelne mellom ønsker og krav

▪️Vær fleksibel

 

🧡

[Heihola]

Siden i går har jeg fundert litt på hvor jeg vil fremover, og hva jeg skal prioritere. Jeg vet at mange behandlere fokuserer på at vi som lider av angst i stor grad fokuserer på ting utenfor oss selv, ting vi ikke kan kontrollere, som igjen påvirker vårt eget syn på vår tilværelse og vår kropp. Det er ikke alltid så positivt å få et sånn utenfra-inn-syn på oss selv, og jeg tror det kan hjelpe litt å starte med et mer innenfra-ut-syn, der man starter inni seg selv. 🌼

Mine mål fremover vil i alle fall være å fokusere på følgende ting:

💥- Å rydde opp i all rot rundt meg, få orden og kvitte meg med overflødige ting/folk som skaper unødvendig rot
🧠- Gå til psykolog jevnlig og bli komfortabel med det
🧘‍♂️- Ta mer vare på kropp og sjel, bli mer bevisst på hvilke ting jeg kan gjøre for å bedre meg selv på den måten
💬- Få mer tillit til meg selv, begynne å stole på meg selv
💘- Få tilbake spenningen og romantikken i livet, ta mer vare på ekte øyeblikk
💢- Slutte å krisemaksimere og håndtere situasjoner som ikke er situasjoner, heller vente og ta ting som de kommer
🏂- Nyte livet mer

 

 

[Heihola]

Nå er det noen dager siden forrige oppdatering. Den siste tiden har jeg jobbet med å få tankene på rett kjør. Målet mitt er at smerter og kroppslige plager skal helbredes etter hvert som tankene endres 🧠

Det er tungt å jobbe mot angsten, og hver dag med eksponering er utmattende. Men det er desidert verre å lide av panikkens tak. Uansett hvor tungt det er å være sosial, aktiv, kjempende, så vil det være verdt det i enden. Det er lys i tunnelen og det er ikke et tog🌠

Et godt tips til de som lider av angsten og er inne i en dårlig periode : Gode venner er gode hjelpere. Det siste man ønsker i en dårlig periode er å dra ut å være sosial i verden, men om man tvinger seg så kan det være et veldig positivt løft 🥂

[Heihola]

Er det ikke rart hvordan symptomer og kroppslige ting endrer seg hele tiden? Man starter å uroe seg fordi man oppdager at man har rare symptomer fra hjertet - Hjertebank, ekstraslag og høy puls. Så snakker man med lege om det som mener at det ikke er noe å bekymre seg over. Da slipper man den "plagen", men våkner opp med vondt i ryggen. Vondt i ryggen varer en stund, så får man svimmelhet. Kanskje går det over og man blir bekymret fordi man opplever diaré og magetrøbbel. Magetrøbbel går over og man fokuserer på halsen, fordi den plutselig føles stram og rar og klør🙄 

Det er altså mye dritt man skal finne seg i! Og det er ganske tydelig at angst-trollet ønsker å lure meg, hele tiden. Angst-trollet dør jo når man ikke mater den med uro-tanker, så trollet må passe på at man får noe nytt å bekymre seg for hele tiden... 

👹

[Heihola]

Jeg tror mange med angst kan skrive under på dette, at noe av det vanskeligste å gjøre er å gjøre ting alene. Gå på butikken alene, reise alene, gå lange turer alene, osv. Noen syns det er befriende å gjøre ting alene, men de fleste jeg møter som har angst, syns det er vanskeligere å gjøre ting alene. Der er jeg enig. Jeg er såå flink til det i perioder uten angst. Så kommer monsteret fram, og jeg orker knapt gå på butikken alene 😔 og sånn går det jo ikke an å leve, vanskelig å ha en hånd å holde i absolutt hele tiden når man er voksen.

Jeg for min del har blitt verre... Fremover skal jeg prøve å utfodre meg litt mer på den biten. Gjøre ting litt mer alene. Særlig gå på butikken alene, trene litt alene. De to tingene er det vanskeligste per i dag, så tenker at der kan jeg begynne... Savner å trives i mitt eget selskap. 🧘‍♀️

I morgen har jeg avtalt noe som jeg gruer meg til... En sosial greie som lenge har hengt over meg, og som jeg nå må få unnagjort. Det verste med sånne ting man gruer seg til er at man ofte får brystsmerter og det kjennes ut som at man ikke får puste. Men jeg må bare hoppe i det rett og slett. Krysser fingrene for at det er en sånn type situasjon som er verre i tankene. 🤞

God natt til alle dere. Håper dere får en bekymringsfri natt 💕

[Heihola]

Eksponeringen i dag jeg veldig fint, men på tross av det så har jeg skikkelig klump i halsen.. Har gått rundt med denne "klumpen" i noen dager nå☹️ vil ha den vekk. Har hatt det tidligere også i forbindelse med angsten, men da gikk det litt fortere over. Hater det!!

[Heihola]

Våknet i natt etter jeg hadde sovnet med et massivt angstanfall. Høy puls, hjertebank, trodde jeg ikke fikk puste... roet meg fort ned når jeg skjønte at det bare var et anfall. Lenge siden sist jeg hadde et anfall. Syns desidert de verste anfallene er de som kommer på natten! Aner ikke hva som utløste det, men muligens at jeg stressa over den klumpen i halsen.

Dette livet ass... er ikke lett. Går ikke på noen medisiner heller, prøver å bekjempe dritten alene. Og noen dager føler man seg så veldig alene om det.

[Heihola]

"Heia bloggen"

Siste innlegg mandag, da var jeg temmelig frustrert og lei og alt var ganske dritt. Hadde mange rare symptomer, særlig fra halsen. Klumpen i halsen forsvant som antatt, og har ikke hatt noen flere panikkanfall så det er jo positivt. Kjenner jeg sliter litt med depressivt humør og nedstemthet da, sikkert fordi livet mitt har vært såpass begrenset den siste tiden. Har liksom ikke fått utfoldet meg ordentlig. I tillegg har jeg et par personer jeg kjenner ekstremt savn for, mennesker jeg ikke kan besøke eller snakke så mye med.

Så det fysiske er ikke så galt akkurat nå, men det er fortsatt en vei å gå for psyken. Jeg som trodde at alle problemene mine ville vært over så lenge kroppen min spilte på lag igjen 😑 naivt.... 

Jeg tenker bare å prøve å kose meg mest mulig fremover. Mine planer om å være mer selvstendig, gjøre flere ting på egenhånd og sånn, kan jo også innebære litt gøyere ting. Ikke bare gå på butikken liksom, men kanskje også finne et eller annet. En ny hobby kanskje? Trenger i hvert fall et eller annet som kan få humøret litt opp 🚦