Behandling uten utredning i psykiatrien?

[Kat3714]

4 timer siden, Sunnys skrev:

Det er ditt liv, din helse, og din framtid. Du må få det du trenger, og hun må respektere det. Si det til henne, at du ikke føler deg hørt. Ka skje er hun fornærmet fordi du ville bytte behandler? Men det er hennes problem.. hvis hun ikke føler hun kommer videre med deg, så må hun revurdere standard terapi og prøve en annen vinkling. Det er hennes jobb. 

 

3 timer siden, Sunnys skrev:

Spør henne også om hva som er målet for behandlingen. Å ha hjemmelekser og kognitiv terapi er jo ikke utmattende i det hele tatt. Det er jo et verktøy som hjelper deg å se realistisk på situasjonen framfor å overtenke. Det er jo det du trenger - mange psykologer som burde hatt psykolog selv.. eller som er så late og tiltaksløse at de ikke gidder å ta tak.. etter 30 timer med karting så er terapien over.. 

Jeg ser du har mange like tanker rundt det hele som jeg også sitter med, så godt å se at det ikke bare er jeg som "sutrer" unødig..

Jeg har time hos henne om rundt 3 uker, så skal prøve å huske å ta det opp med henne igjen da og når det kommer til det å jobbe hjemme er det noe jeg har tatt opp vanvittig mange ganger.. jeg har også sagt at dette er noe jeg spesielt kunne hatt bruk for når så mange timer blir flyttet eller avlyst siden hun ikke er der.. 

Tenker det at når jeg flere ganger har etterspurt hjemmelekser og hyppigere timeavtaler, så burde det gi en indikasjon til henne på at jeg faktisk er motivert og i god nok form til å virkelig få jobbet med ting.. men når man har somatiske ting så er folk veldig flink til å trekke konklusjoner om hvor god/dårlig form man er i pga det, men synes det blir så uprofesjonelt når en psykolog sier "jamen du burde jo tatt dagene helt rolig og ikke ta på deg særlig mer ansvar enn du må"..

[Sunnys]

13 minutter siden, Kat3714 skrev:

 

Jeg ser du har mange like tanker rundt det hele som jeg også sitter med, så godt å se at det ikke bare er jeg som "sutrer" unødig..

Jeg har time hos henne om rundt 3 uker, så skal prøve å huske å ta det opp med henne igjen da og når det kommer til det å jobbe hjemme er det noe jeg har tatt opp vanvittig mange ganger.. jeg har også sagt at dette er noe jeg spesielt kunne hatt bruk for når så mange timer blir flyttet eller avlyst siden hun ikke er der.. 

Tenker det at når jeg flere ganger har etterspurt hjemmelekser og hyppigere timeavtaler, så burde det gi en indikasjon til henne på at jeg faktisk er motivert og i god nok form til å virkelig få jobbet med ting.. men når man har somatiske ting så er folk veldig flink til å trekke konklusjoner om hvor god/dårlig form man er i pga det, men synes det blir så uprofesjonelt når en psykolog sier "jamen du burde jo tatt dagene helt rolig og ikke ta på deg særlig mer ansvar enn du må"..

Altså du går jo til psykolog av en grunn. Og ta det med ro.. ja det kan du fint gjøre. Det er tankene dine du skal jobbe med, og da trenger du kognitiv terapi skjema som du skriver i - i hverdagen. Høres ikke ut som hun «vil» hjelpe? Bare motarbeider. 
mai hva du trenger.. vet det er vanskelig når du først sitter der, med ei som er veldig flink med ord. Skjev maktfordeling.. men stå opp for deg selv. 
still spm tilbake. La hun få tenke litt hun også.. still krav. 

[AnonymBruker]

På 31.8.2020 den 0.19, AnonymBruker skrev:

Hvis du har gått der i to år og fremdeles ikke klart å åpne deg så er det kanskje ikke noe poeng i å fortsette behandlingen. Du klarer ikke å nyttiggjøre deg av behandlingen skikkelig hvis du ikke åpner deg, noe du har hatt god tid til å gjøre. Det er dog rart at du ikke har blitt utredet, man skal i utgangspunktet få en eller flere diagnoser når man går til DPS. 

Anonymkode: 2416b...3ce

Skal få diagnoser? Blir et litt merkelig utsagn. Ikke alle har diagnoser. Men du mener da kanskje at mange har depresjon/angst, og får dermed den satt..  Er vel den mest vanlige.. 

Anonymkode: afd9a...a03

[missg]

Prøver gi et litt utfyllende svar på flere av både tilbakemeldingene du har fått, og det du skriver.

Ser at en del av dem som skriver inn her sier at om man ikke har fått "god nok" kjemi ila 2 år, så er det ikke noe poeng/man er ikke klar for behandling. Det mener jeg er helt feil. Du skriver jo at du har åpnet deg mer enn for noen andre med denne behandleren, og det er det faktisk nytte i! Det er starten på å komme til bunns i utfordringene dine. 

2 år er INGENTING tidsmessig når man har traumerelaterte lidelser. Jeg brukte 12 år på å for første gang snakke om hva som skjedde, og det etter 10 år i behandling. 

Vedr. diagnoser, så bør dette bli satt. Ikke fordi det nødvendigvis er så veldig viktig om du får god utbytte av ren samtaleterapi, men i alle fall med traumelidelser, så er spesialisert behandling ofte nødvendig, for å komme seg gjennom. Det gjelder ikke for alle, noen trenger bare noen å snakke med, men for mange så blir det for "lite". Man får ikke bearbeidet. 

Jeg ser også at behandleren din "vegrer" seg for å pushe for mye/gi hjemmelekse pga somatisk sykdom. Og for behandlere i allmennpsykiatri så er dette dessverre helt normalt. Jeg har hatt behandler som har sagt jeg var for syk for den spesialiserte behandlingen for spiseforstyrrelser jeg ønsket. Fikk da lege til å henvise meg, og den behandlingen jeg da fikk/ønsket, reddet livet mitt. Den var grisetøff, og har opp og nedturer, men jeg klarte det. Og ja, jeg var alvorlig syk, men jeg hadde også et sterkt ønske om å bli frisk, og den motivasjonen skal man aldri undervurdere. 

Jeg var senest i spesialisert behandling for relasjonstraumer nå i vår/sommer. Den ene behandleren på dette oppholdet forklarte det veldig fint med at mange behandlere jobber etter en modell med stabilisering før ordentlig behandling. I prinsippet høres det veldig bra ut. Viktig å stabilisere, ikke sant? Vel, problemet med traumelidelser er at det som skaper ustabilitet er selve traumene. Og uten å jobbe aktivt med selve traumene, så vil man heller ikke kunne bli stabil. Selvsagt må man være stabil nok, der suicidfare ikke er akutt, og man klarer ta vare på basale behov osv, men å forvente at man ikke skal være deprimert, ikke skal ha angst, ha kontroll på disse elementene, før man begynner behandling, er å gjøre deg en bjørnetjeneste. Dette vil komme med spesialisert behandling. 

Hadde jeg vært i din situasjon, hadde jeg gjort følgende (og jeg vet det ikke er enkelt altså) 
1. skriv ned de punktene du har spørsmål om

2. spør om spesifikk utredning så det kan bli stilt diagnose(r) 

3. Etter utredning, be om spesifikk behandling for diagnosen(e) (EMDR, PE, kognitiv adferdsterapi er alle godt kjente behandlingsmetoder for traumer i alle fall, men ikke alle har kunnskap) 

4. Fortell behandler at du MÅ presse på for å få jobbet gjennom det du trenger.

Om du ikke klarer si dette til behandler, skriv det ned, som noen har skrevet tidligere. Har ikke behandler selv kunnskap i å kjøre riktig type behandling, be om henvendelse til den som kan. 

Dessverre er det sånn at mange DPS har veldig få ressurser, og kanskje kun noen få behandlere som kan metodene som du trenger for å få riktig behandling. For da å få det du trenger, så må du ha en utredning og en diagnose først, hvis ikke er det allmennbehandleren du får. 

Det er vanskelig å sette seg selv først i slike situasjoner. Vanskelig å be om en annen behandler i frykt for å såre/skape uro rundt den eksisterende. Men når alt kommer til alt så er det ditt liv, og du fortjener riktig hjelp for deg. Og da må du enkelte ganger kjempe litt mer med systemet enn man kanskje håper å måtte gjøre.

 

Lykke til! 
 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal få diagnoser? Blir et litt merkelig utsagn. Ikke alle har diagnoser. Men du mener da kanskje at mange har depresjon/angst, og får dermed den satt..  Er vel den mest vanlige.. 

Anonymkode: afd9a...a03

Ja, man må være psykisk syk for å gå til DPS, og hvis man er psykisk syk så har man minst en diagnose. Det kan fint være depresjon og/eller angst. 

Anonymkode: 2416b...3ce