Redd for livet/døden etter mormor døde. Normalt?

[AnonymBruker]

Mormor døde på torsdag. Jeg har tenkt og reflektert masse rundt livet og døden. Jeg er redd. Jeg er redd for døden, men jeg er også redd for livet. Jeg er redd for å dø og jeg er redd for miste mamma og pappa og andre rundt meg, men jeg vet jo det en gang vil skje. Jeg har blandt annet spurt meg selv om hva som er vits i å leve om alle en gang skal dø. 

Jeg er også mørkredd. Nå etter hun døde, så vil jeg sove med lyset på. Det var ikke sånn at jeg følte jeg måtte det før. Men lys gir meg trygghet. Det er tungt å sove alene, å gråte alene og generelt å være alene, men det er slik jeg sørger best. Jeg vet jeg kan bo litt hos mamma og pappa, jeg vet jeg har skulder hos de, men jeg sørger best alene. Alikevell skulle jeg ønske at jeg klarte å sørge med andre mennesker å gråte. Men jeg er visst ikke slik person. 

Dette ble veldig rotete innlegg. Hvordan kan man få til et ryddig innlegg når alt er kaos i hode? 

Er det normalt å være redd etter dødsfall i familien? 

Anonymkode: e6e08...8a2

[lillehavfruen]

Ja dette er helt normalt. Jeg har tenkt litt unormalt mye på dette igjennom livet, og det er jo ikke noe hyggelig. Håper at det går seg til med åra. Men det typiske er at jeg tenker mer på det når det skjer dødsfall rundt meg, eller et par ganger hvor jeg selv har vært veldig syk. 

[AnonymBruker]

Ja det er veldig normalt. Jeg tror også at mange har en periode rundt 18-20 års alderen hvor man blir veldig redd for døden. Jeg husker jeg var veldig redd en stund. Redd for å sovne, fordi jeg var redd jeg aldri våknet igjen. Ville nesten holde fast i dem rundt meg, så de ikke skulle dø. 
 

Det gikk over etter en stund. Jeg tror den beste og raskeste måten å slippe frykten på, er ved å dele den med noen du kjenner. Gjerne noen som er eldre enn deg selv, og som har litt livserfaring. Fortelle dem hva du føler. Ofte er det slik at det man sier høyt til noen, ikke lengre er så skummelt. Nå er jeg over 30 og tenker lite på døden. Har godtatt at det er slik, og er ikke redd lengre.

Anonymkode: 4283e...dd5

[Rumle]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mormor døde på torsdag. Jeg har tenkt og reflektert masse rundt livet og døden. Jeg er redd. Jeg er redd for døden, men jeg er også redd for livet. Jeg er redd for å dø og jeg er redd for miste mamma og pappa og andre rundt meg, men jeg vet jo det en gang vil skje. Jeg har blandt annet spurt meg selv om hva som er vits i å leve om alle en gang skal dø. 

Jeg er også mørkredd. Nå etter hun døde, så vil jeg sove med lyset på. Det var ikke sånn at jeg følte jeg måtte det før. Men lys gir meg trygghet. Det er tungt å sove alene, å gråte alene og generelt å være alene, men det er slik jeg sørger best. Jeg vet jeg kan bo litt hos mamma og pappa, jeg vet jeg har skulder hos de, men jeg sørger best alene. Alikevell skulle jeg ønske at jeg klarte å sørge med andre mennesker å gråte. Men jeg er visst ikke slik person. 

Dette ble veldig rotete innlegg. Hvordan kan man få til et ryddig innlegg når alt er kaos i hode? 

Er det normalt å være redd etter dødsfall i familien? 

Anonymkode: e6e08...8a2

Kondolerer ❤

Ja, jeg tror egentlig det meste er vanlig når man er i sorg. Hjernen jobber på høygir for å prosessere alt som skjer og følelsene er alle veier. Prøv å være ekstra snill med deg selv og prøv å akseptere at du reagerer som du gjør uten å vurdere alt som rett eller feil ❤ 

"Jeg har blandt annet spurt meg selv om hva som er vits i å leve om alle en gang skal dø."

Du kan også snu det helt rundt og si at en dag skal vi alle dø, så det er best å leve så godt som mulig inntil det. Lettere sagt enn gjort, men likevel noe å tenke på.

Endret 30. august 2020 av Rumle