Gal av kjedsomhet

[AnonymBruker]

Jeg går bare rundt og er sur og sint. Ingenting er interessant. Ikke at alt trenger å være så forbanna gøy, men alt blir bare mer og mer kjedelig. Jeg er livredd! Tenk om plutselig ALT er grått og trist en dag 😕 

Jeg begynner også å bli sint på meg selv fordi jeg aldri klarer helt å forandre situasjonen. Jeg kom dit jeg trivdes i livet, men tilfeldighetene er så imot! 
Jeg får alltid rollen som avvist eller mindre populær. Ikke upopulær som at jeg er en person som blir mislikt. Men jeg får aldri oendentlige venner! Føler jeg må være mer forsiktig enn andre men vet ikke hvorfor. Tenker at siden jeg har så lav selvfølelse så vil alle menn jeg faller for være noen psykopater sikkert... så jeg har ikke lov å forelske meg. Det er så fryd og gammen når andre finner ny kjæreste, men når det er meg blir det liksom bare alvorlig... 

Jeg lirer også på hvordan det er å føle trygghet. Å vite at man har mange til å støtte seg. 

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

Er det slik at du bør snakke med legen din? Høres jo ut som at du er på vei i en negativ spiral. Å gå rundt sur og sint er ikke normalt eller bra. Du har noen tanker som ikke er helt sunne, så jeg ville ha søkt hjelp. Det blir bedre ❤️ 

Anonymkode: 30f05...148

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det slik at du bør snakke med legen din? Høres jo ut som at du er på vei i en negativ spiral. Å gå rundt sur og sint er ikke normalt eller bra. Du har noen tanker som ikke er helt sunne, så jeg ville ha søkt hjelp. Det blir bedre ❤️ 

Anonymkode: 30f05...148

Legen skal prøve å få økt dosen på medisinene mine, ellers kan han ikke gjøre noe. Behandling er oppskrytt! Du får noen diagnoser på et papir, ellers er mye opp til deg. Lang tid tar alt og. 
Det er liksom ingwnting som frister så mye lenger 😕 trener ja, men ellers er jeg litt flat

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

Fikk ikke resepten før i dag. Tok pilla selv om det var litt sendt på dagen. Er mindre tung i hodet allerede.. men jeg er alltid litt redd for at hjernen skal kollapse 😕 tenk om jeg en dag bare opplever alt grått og trist 

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

God bedring! Har du sett hvordan sola skinner i dag? (Den gjør i alle fall det her. Gjør den ikke det der du er, så ser du kanskje noe annet fint med naturen?)

Anonymkode: ab802...620

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk ikke resepten før i dag. Tok pilla selv om det var litt sendt på dagen. Er mindre tung i hodet allerede.. men jeg er alltid litt redd for at hjernen skal kollapse 😕 tenk om jeg en dag bare opplever alt grått og trist 

Anonymkode: 11f56...3e1

Hva mener du med at hjernen skal kollapse? Jeg forholder meg til det du skriver her, og jeg tror du er et intelligent menneske som er av den typen som trenger/søker sjelevenner. Noen er sånn. At de føler lite connection med "alle og enhver". 

Kan du finne noe å drive med? Har du ingen interesser? 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hva mener du med at hjernen skal kollapse? Jeg forholder meg til det du skriver her, og jeg tror du er et intelligent menneske som er av den typen som trenger/søker sjelevenner. Noen er sånn. At de føler lite connection med "alle og enhver". 

Kan du finne noe å drive med? Har du ingen interesser? 

Med kollapse mener jeg at alt blir grått. Ingenting gir glede, som selvpleie, prøve oppskrifter, musikk, trening, podcasts, lære språk, snakke med andre osv  man er totalt care, helt ufrivillig. Som om man til slutt ikke forstår språket til lykkelige mennesker. 

Et eksempel på hvordan jeg kan være

Bedre dager: ei venninne har blitt gravid, gleder seg til å bli mor. Jeg kan tenke, selv om jeg srlv ikke liker barn godt: "så gøy å få et nytt familiemedlem, du passer nok som en bra mor"

meg i min mer deprimerte tilstand: "åja, du har blitt gravid...det er helt naturlig det. Før i tiden "måtte" man få barn slik at man skulle ha noen til å gjøre tjenester og til å ta vare på deg som eldre..det du gjør er helt naturlig. Ikke noe spesielt å juble for. Smertefullt svangerskap har du i vente også" . SIER ikke dette altså, men jeg tenker slik.

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

Et annet eksempel er:

ei venninne har feks kjøpt seg hårfarge, hun pleier ikke å shoppe særlig

"Måtte kjøpe denne hårfargen. Er spent på rrsultatet, har aldri farget selv. Frisøren er så dyrt"

meg i oppegående tilstand: "blir spennende å se hvordan fargen blir, håper du blir forbøyd" "forandring fryder noen ganger"

meg i depressiv tilstand: "ja vi har det godt i vesten...kan bruke penger på å se falske ut. Det er ikke livsnøvendig med hårfarge altså"  dette er selvfølgelg heller ikke slik jeg slenger ut

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går bare rundt og er sur og sint. Ingenting er interessant. Ikke at alt trenger å være så forbanna gøy, men alt blir bare mer og mer kjedelig. Jeg er livredd! Tenk om plutselig ALT er grått og trist en dag 😕 

Jeg begynner også å bli sint på meg selv fordi jeg aldri klarer helt å forandre situasjonen. Jeg kom dit jeg trivdes i livet, men tilfeldighetene er så imot! 
Jeg får alltid rollen som avvist eller mindre populær. Ikke upopulær som at jeg er en person som blir mislikt. Men jeg får aldri oendentlige venner! Føler jeg må være mer forsiktig enn andre men vet ikke hvorfor. Tenker at siden jeg har så lav selvfølelse så vil alle menn jeg faller for være noen psykopater sikkert... så jeg har ikke lov å forelske meg. Det er så fryd og gammen når andre finner ny kjæreste, men når det er meg blir det liksom bare alvorlig... 

Jeg lirer også på hvordan det er å føle trygghet. Å vite at man har mange til å støtte seg. 

Anonymkode: 11f56...3e1

Du tenker negativt, det er det som er i veien. Det blir ikke mer moro enn deg man lager selv. Og hvorfor må du være så populær og hvorfor må andre forplikte seg til deg? Det høres ut som om du er en krevende venn. 

Anonymkode: a4fe8...d71

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du tenker negativt, det er det som er i veien. Det blir ikke mer moro enn deg man lager selv. Og hvorfor må du være så populær og hvorfor må andre forplikte seg til deg? Det høres ut som om du er en krevende venn. 

Anonymkode: a4fe8...d71

Hvor står det at andre må forplikte seg? 
 

Men hvorfor tenker jeg negativt da? Kanskje jeg har en grunn til det? Hva er det jeg skal være så positiv for? Hvordan fungere når det til slutt ender med at man må ta til takke med det gamle kjedelige? Mens andre lever livet du nesten fikk; men du er ikke en del av den gjengen lenger. Fordi du hører hjemme der du faktisk ikke ville være. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på. 

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

Eneste sosiale livet mitt er søsken og mamma.. for tar ikke jeg kontakt med venner så hører jeg ingenting. Og jeg vet hvorfor. De har flere venner enn meg, noen har kjæreste og venner der de er, mange er fra byer og har sine venner der. Jeg er fla ei liten bygd hvor jeg ikke har venner, og dette er flaut overfor andre... jeg er den eneste blandt mine venner som er fra er slik like sted med bare trygghet. Føler de lærte å bli tøffe meg, hadde mange folk å velge i.. 

Disse er de som gjør best karriere, jeg føler jeg blir indirekte fortalt at jeg sikter for høyt til å være ei som meg. At jeg må tilbake til samme nivå som de andre jeg gikk med. Hva faen skal jeg finne på? Bare flytte til en by i Norge og henge der i stedet? For det er det jeg gjør... henger. 

Anonymkode: 11f56...3e1

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke vente, men i september blir mye avgjort og jeg er så redd det går den veien jeg ikke vil. Mens de andre fortsetter livet som jeg nesten fikk (ikke at de har tatt fra meg noe liksom) så må jeg kanskje på aap og glemme alt jeg egentlig skulle i livet. Føler meg så talentløs og ubrukelig som bare må være slik backer hele tiden! Er sint på meg selv for at jeg ikke er smart nok til å finne på noe å tjene penger på. Er lei kjedelige normale folk, men bra disse finnes slik at det blir lettere å finne noen som skiller seg ut. Slike normale folk som går evig skole, jobber, får barn og hjem og glo på TV. Er sliten etter jobb osv... 

så har vi meg, som virket å ha bra forutsetninger, men så er jeg jo meg, og det går galt som vanlig. Så da kan jeg ikke leve jeg ville blitt fornøyd med, men heller være slik jævla backer som er billig arbeidskraft. Ingen vits i å engang satse på en utenlandsk mann da... for disse heller vil ikke ha et talentløst skall med Asperger. Jeg stoler ikke på hjernen min. Har fungert bra en stund men plutselig er det som om jeg våkner sensitiv. Finnes ikke selvsikker, tvinner nesten hender når jeg snakker med folk fordi jeg føler deres energi går inn i meg, klarer ikke svare noen ganger. Er liksom helt borte. Mister all motivasjon. Fordi jeg ikke klarte å bli en annen... men er den samme kjedelige dama, som tror hun er så interessant. I andres øyne er jeg nok super kjedelig, at det er mulig å ha så lave ambisjoner tenker folk... og jeg klarer ikke det en gang. Jeg kan ikke nyte noe kjærlighet en gang. Alltid måtte tenke på konsekvensene. Jeg vet ikke om jeg overlever denne vinteren. For det er stusselig og kaldt, jeg kunne vært der jeg trives. Men er fremdeles like alene i kjedelige Norge. Det var dumt å høre på fornuftsprat fra andre... 

Så om noen leser det her som er ung.

ALDRI HØR PÅ FOLK SOM PRØVER Å FRARÅDE DEG Å VELGE NOE. Jævla kjedelige fornuftige folk. 

Anonymkode: 11f56...3e1