adhd parforhold

[AnonymBruker]

Dette er noe som sto på adhd norrge sine nettsider og jeg kjenner godt dette igjen hos mkn partner og det gjør så vondt at jeg ikke klarer å legge det fra meg. Betyr jeg ikke så mye lenger? Er jeg mindre interessant? Hva gjør jeg med følelser som angår det at jeg føler med oversett og at andre ting er viktigere enn meg.

Dette sto i artikkelen om et samlivskurs på adhd sine nrttsider:   Det er heller ikke uvanlig at en person med ADHD har hyperfokus på partneren i begynnelsen av forholdet, der den andre føler seg mer sett enn noen gang – for deretter å slippe fokuset helt når man blir trygg i forholdet. Det vil si det går fra intenst fokus til lite eller ingen oppmerksomhet i det hele tatt. Det trenger ikke være tegn på at følelsene kjølner, men det er ikke så lett å oppfatte av partneren. Ofte kan det også oppstå en skjev dynamikk mellom partene, der personen med ADHD blir mer og mer reservert og tilbaketrukket etter hvert som ens partner blir mer og mer frustrert og pågående overfor den andres tilbaketrekning. På kurset illustreres den pågående med en grønn drage, og den unnvikende som en skilpadde, og det er ikke vanskelig å se den onde sirkelen her. Ei heller om rollene er byttet om eller at det er to drager som går løs på hverandre.:

Anonymkode: fa2e7...24d

[AnonymBruker]

Ikke fått diagnosen, men ikke blitt utredet nok, så jeg mistenker sterkt pga ulike ting.

Det du nevner om full oppmerksomhet og hyperfokus i starten av forholdet, kjenner jeg meg igjen i. Forså å dabbe av og hyperfokusere på egen hobby, veldig egoisme, meg, meg. Ticks og OCD, samt elendig på kommunikasjon. 

Anonymkode: d3ebb...832

[AnonymBruker]

Det er slik for alle. Vi mister litt interessen etter en stund i forhold. Men såklart er det en forkjell for dem med adhd. De kan kjenne det sterkere.

Mitt første forhold ble jeg hyperfokusert av. Jeg satt alt ansvar og stimuli til dette forholdet noe som gjorde at jeg ble dritt lei av hele fyren.

Jeg stakk av og fant meg selv. 

Ny mann i dag, samboer. Legger ikke alt på han. Jeg har mange interesser og mål i livet som ikke handler om han. Trenger tid uten han for å holde på med mine interesser. Han er med noen ganger på mine interesser og det er bra. Men stort sett trenger jeg å ha dette for meg selv. Jeg trenger å savne han. Blir lei om vi er mye sammen. 

Han har kontroll på ting som handler om organisering og struktur. Jeg hjelper han med annet. Jeg trenger han og han trenger meg.  Sexlivet er topp. 

Jeg får ut energien min og den stimuli jeg har behov for med trening og hobbyer. Dette gjør at jeg har det godt. Om han støtter meg på siden og er der for meg, så er han alt jeg trenger. Om han begynner å kreve mye av meg, så blir jeg ikke så veldig fornøyd. Da er han bare i veien. 

Det beste er å la oss være i fred og ikke tolke kroppspråk og tegn hele tiden. Da blir ihvertfalv jeg gal og dritt lei. Vi har mye energi og ett hode som spinner i 100 km/t. Om vi finner en partner som setter pris på oss og er takknemelig så blir vi veldig tilknyttet til den personen. 

Vi ønsker å bli likt for dem vi er. Helst en som kan forstå oss. Når kjæresten min reagerer negativt på meg fordi jeg overser han, da blir jeg irritert og liker han mindre. For det er i slike situasjoner hode spinner og  jeg trenger at han lar meg være og støtter meg.

Lar han meg få avreagere litt etter en lang dag, vil jeg kjenne mye kjærlighet hos han og gi klem og kos når jeg til slutt har sortert tanker og finnet roen. 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: b1849...67b