Dere som har opplevd mobbing

[AnonymBruker]

Noen ganger så hender det at jeg plutselig begynner å tenke tilbake. Jeg får opp episoder der jeg blir slått og husker det som film. Jeg tror ikke det er flashback. Men noen ganger før jeg legger meg, sånn som i går, så fikk jeg opp en del episoder som en film i hode. Jeg føler at jeg kanskje delvis er i situasjonen, men samtidig ikke?. Jeg klarer ikke helt å plutselig begynne å tenke på noe annet når jeg egentlig skal prøve å sovne. Kommer de på dagen, så er det enklere å avverge det. 

Dette foregikk for 9 år siden. Jeg blir ikke lei meg når jeg tenker over det eller noe. Men det er jo ikke akkurat hyggelig. Er det en måte å bearbeide ting på selvom det har gått såpas lang tid? Det hender jo at jeg får opp bare en episode og tenker 4 sekunder på det også ferdig. Men før jeg la meg i går så kom det mange episoder og bare tenkte på det en stund. 

Jeg slet med depresjon pga mobbing fra ungdomskolen til VGS. Ble både mobbet psykisk og fysisk. Slått, trua, fikk noen få drapstrusler som jeg ble veldig redd for. Det er det mest fysiske mobbingen som kommer som film i hode noen ganger. 

Opplever dere det samme etter så lang tid?

Anonymkode: c0ee7...9a0

[Silva Pluvialis]

Det høres absolutt ut som flashbacks, og det er helt forståelig når du har opplevd vold. 

❤️

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet i barndommen og ungdommen. Dette er vel 35 - 40 år siden, og den gangen så skulle man ikke snakke om sånne ting, så jeg har fortrengt det.

Har det siste året vært sykemeldt for angst og depresjon da jeg føler meg mobbet og fryst ut fra arbeidsplassen. I det siste har også minnene fra barndommen og ungdommen begynt å komme fram. Jeg tenker på og kommer på episoder der jeg ble banket opp, holdt under vann til jeg mistet pusten, ertet og ydmyket. Dette har forværret min angst og depresjon og gjør at jeg har begynt å tenke på at jeg ikke passer inn i hverken skole eller jobbsituasjon. Jeg passet ikke inn som barn, og heller ikke som godt voksen. 

Det er visst ikke unormalt at tidligere vonde opplevelser og traumer kommer tilbake i visse situasjoner. 

Hvis disse minnene plager deg og gjør deg nedfor og deprimert, så kan du jo søke hjelp for det. Jeg ble etterhvert henvist til DPS. 

Anonymkode: 624d0...444

[Lysistrata]

Det der er flashbacks. Jeg vet at det ikke føles «riktig» ut når man har det, for det er ikke sånn at alle flashbacks arter seg akkurat sånn som man får det presentert på TV eller for den delen i faglitteratur. Men det er det. Jeg har det også akkurat slik du beskriver fra tid til annen, og det er over 20 år siden jeg ble mobbet (da i 8 år). Men det betyr ikke at du er «sprø», eller syk, eller at dette her er noe å være redd for. Det er hjernen din som er borte og lukter på noe den ikke har fått stablet på plass skikkelig. Det finnes hjelp å få, og det lar seg fint gjøre å finne måter å håndtere det på.
 

De første årene etter at mobbingen tok slutt hadde jeg ikke slike episoder - det var som om jeg forholdt meg til mobbingen på en mer primær måte, og alt handlet om å håndtere det hele i praksis, klare å få på plass selvtilliten, selvfølelsen, slutte å dissosiere, pleie nyfunne vennskap osv. Det praktiske, rett og slett. 
 

Senere begynte det å komme slike flashbacks som det du beskriver, da gjerne utløst av ytre settinger og situasjoner som minnet om mobbingen. Jeg kunne bli fysisk dårlig av å gå i en korridor i eldre bygg på universitetet der jeg studerte, fordi det liknet sånn på steder på skolen.

Det var også mindre håndfaste triggere, som at lyset falt på bonet linoleum på en bestemt måte, eller det kunne være en lukt, lyder, bestemte låter (jeg kan fortsatt ikke høre enkelte popsanger fra 90-tallet uten å føle meg fundamentalt annerledes og avskåret fra den feelgood-tryggheten jeg ser andre ha når disse spilles). 
 

Dette er som sagt noe som skjer fortsatt, men mye mindre hyppig, og jeg opplever det ikke som så påtrengende og plagsomt som det var tidligere. Nå er det mer som en gammel idrettsskade; jeg må huske på hva jeg tåler, og kan for eksempel ikke gå hen og se filmen «Bully» i faglig sammenheng sammen med kolleger en dag jeg ikke har anledning til å ofre kvelden til ren emosjonell reparasjon.
 

En ting jeg legger mer og mer merke til nå i voksen alder er at mobbingen fortsetter å ha stor innvirkning på hvordan jeg reagerer spontant på andre mennesker.
Jeg kan godt krysse av på den klassiske greia at «drittsekkradaren» min er svært treffsikker, og at jeg har blitt veldig flink til å sanse hvor jeg har folk, samle relevante «cues» fra andres oppførsel osv. Dette er noe mange mobbede snakker om. 

Men jeg har også en ufølsom side som helt klart har vokst frem i respons på det jeg ble utsatt for: Hvis jeg virkelig opplever at noen går over grensene mine, så tar jeg ikke fem øre for å støte dem fra meg, og akkurat der er jeg veldig kontant og urokkelig. Slik tror jeg ikke jeg ville ha vært ellers. 
 

Det mest fremtredende er likevel en ting det viser seg at det finnes endel forskning på: I «utrygge» situasjoner, enten der jeg møter motstand jeg opplever som uberettiget, eller i settinger der jeg ikke passer helt inn, så har jeg veldig lett for å føle meg angrepet, eller begynne å tro at ingen liker meg osv. Det er noe med brillene jeg ser verden gjennom. 
Dette er noe jeg holder hardt grep rundt, og det er en veldig rar følelse; som å gripe tak i sin egen blindsone. 
 

Langvarig, grov mobbing er noe man bærer med seg. Det er ikke «sykt» å «ikke klare å bare gå videre» - det er ikke meningen at man skal kunne trekke på skuldrene og glemme sånt. Hjernen vår er skrudd sammen utfra en kontekst der vi er avhengige av innenforskap i grupper; det motsatte er vi programmert til å tolke som fare. Utstøtelse var dødsfarlig i praksis, i en sånn setting, så derfor ER det bokstavelig talt dødsfarlig for oss emosjonelt. Vi er laget slik at vi skyr det som pesten, og det å holdes utenfor «stammen» (og kanskje også utsettes for vold i avvisningen) er vanvittig skadelig for psyken vår. Spesielt når det skjer i en løsrivelsesfase, eller når vi ennå er for unge til å ha reelt handlingsrom. Det er veldig stressende psykisk å håndtere, og derfor er det også ofte slik at ting kommer opp til overflaten igjen seinere, etter at man har funnet trygghet. 
 

Du må selv kjenne på hvilken vei du ønsker å gå med dette som dukker opp inni deg, men jeg vil anbefale deg å oppsøke kvalitetssikret informasjon, og kanskje også hjelp. Iallfall en screeningsamtale hos fastlege eller psykolog. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Lysistrata skrev:

Det der er flashbacks. Jeg vet at det ikke føles «riktig» ut når man har det, for det er ikke sånn at alle flashbacks arter seg akkurat sånn som man får det presentert på TV eller for den delen i faglitteratur. Men det er det. Jeg har det også akkurat slik du beskriver fra tid til annen, og det er over 20 år siden jeg ble mobbet (da i 8 år). Men det betyr ikke at du er «sprø», eller syk, eller at dette her er noe å være redd for. Det er hjernen din som er borte og lukter på noe den ikke har fått stablet på plass skikkelig. Det finnes hjelp å få, og det lar seg fint gjøre å finne måter å håndtere det på.
 

De første årene etter at mobbingen tok slutt hadde jeg ikke slike episoder - det var som om jeg forholdt meg til mobbingen på en mer primær måte, og alt handlet om å håndtere det hele i praksis, klare å få på plass selvtilliten, selvfølelsen, slutte å dissosiere, pleie nyfunne vennskap osv. Det praktiske, rett og slett. 
 

Senere begynte det å komme slike flashbacks som det du beskriver, da gjerne utløst av ytre settinger og situasjoner som minnet om mobbingen. Jeg kunne bli fysisk dårlig av å gå i en korridor i eldre bygg på universitetet der jeg studerte, fordi det liknet sånn på steder på skolen.

Det var også mindre håndfaste triggere, som at lyset falt på bonet linoleum på en bestemt måte, eller det kunne være en lukt, lyder, bestemte låter (jeg kan fortsatt ikke høre enkelte popsanger fra 90-tallet uten å føle meg fundamentalt annerledes og avskåret fra den feelgood-tryggheten jeg ser andre ha når disse spilles). 
 

Dette er som sagt noe som skjer fortsatt, men mye mindre hyppig, og jeg opplever det ikke som så påtrengende og plagsomt som det var tidligere. Nå er det mer som en gammel idrettsskade; jeg må huske på hva jeg tåler, og kan for eksempel ikke gå hen og se filmen «Bully» i faglig sammenheng sammen med kolleger en dag jeg ikke har anledning til å ofre kvelden til ren emosjonell reparasjon.
 

En ting jeg legger mer og mer merke til nå i voksen alder er at mobbingen fortsetter å ha stor innvirkning på hvordan jeg reagerer spontant på andre mennesker.
Jeg kan godt krysse av på den klassiske greia at «drittsekkradaren» min er svært treffsikker, og at jeg har blitt veldig flink til å sanse hvor jeg har folk, samle relevante «cues» fra andres oppførsel osv. Dette er noe mange mobbede snakker om. 

Men jeg har også en ufølsom side som helt klart har vokst frem i respons på det jeg ble utsatt for: Hvis jeg virkelig opplever at noen går over grensene mine, så tar jeg ikke fem øre for å støte dem fra meg, og akkurat der er jeg veldig kontant og urokkelig. Slik tror jeg ikke jeg ville ha vært ellers. 
 

Det mest fremtredende er likevel en ting det viser seg at det finnes endel forskning på: I «utrygge» situasjoner, enten der jeg møter motstand jeg opplever som uberettiget, eller i settinger der jeg ikke passer helt inn, så har jeg veldig lett for å føle meg angrepet, eller begynne å tro at ingen liker meg osv. Det er noe med brillene jeg ser verden gjennom. 
Dette er noe jeg holder hardt grep rundt, og det er en veldig rar følelse; som å gripe tak i sin egen blindsone. 
 

Langvarig, grov mobbing er noe man bærer med seg. Det er ikke «sykt» å «ikke klare å bare gå videre» - det er ikke meningen at man skal kunne trekke på skuldrene og glemme sånt. Hjernen vår er skrudd sammen utfra en kontekst der vi er avhengige av innenforskap i grupper; det motsatte er vi programmert til å tolke som fare. Utstøtelse var dødsfarlig i praksis, i en sånn setting, så derfor ER det bokstavelig talt dødsfarlig for oss emosjonelt. Vi er laget slik at vi skyr det som pesten, og det å holdes utenfor «stammen» (og kanskje også utsettes for vold i avvisningen) er vanvittig skadelig for psyken vår. Spesielt når det skjer i en løsrivelsesfase, eller når vi ennå er for unge til å ha reelt handlingsrom. Det er veldig stressende psykisk å håndtere, og derfor er det også ofte slik at ting kommer opp til overflaten igjen seinere, etter at man har funnet trygghet. 
 

Du må selv kjenne på hvilken vei du ønsker å gå med dette som dukker opp inni deg, men jeg vil anbefale deg å oppsøke kvalitetssikret informasjon, og kanskje også hjelp. Iallfall en screeningsamtale hos fastlege eller psykolog. 

Kan gjenkjenne meg i en del av dette. Spesielt når det kom til musikk. Det er enkelte sanger jeg ikke kan høre på enda den dag i dag. Kommer den på en plass, så er det akkurat som om noen skrur av en bryter. Jeg kan være så glad, men om musikken kommer på, så blir det helt jævlig. Jeg har sluttet å sette på de sangene og prøver å unngå de om de kommer på radio, men skjer heldigvis ikke så ofte. 

Jeg har uansett tenkt til å få en psykolog, men da for andre ting, men blir jo helt naturlig å ta opp dette. 

TS

Anonymkode: c0ee7...9a0

[Lysistrata]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan gjenkjenne meg i en del av dette. Spesielt når det kom til musikk. Det er enkelte sanger jeg ikke kan høre på enda den dag i dag. Kommer den på en plass, så er det akkurat som om noen skrur av en bryter. Jeg kan være så glad, men om musikken kommer på, så blir det helt jævlig. Jeg har sluttet å sette på de sangene og prøver å unngå de om de kommer på radio, men skjer heldigvis ikke så ofte. 

Jeg har uansett tenkt til å få en psykolog, men da for andre ting, men blir jo helt naturlig å ta opp dette. 

TS

Anonymkode: c0ee7...9a0

Jeg skjønner hva du mener. Musikk er jo også veldig assosiasjonsbundet. Og så har man det elementet av ukontrollerbarhet, fordi populærmusikk omgir oss og er ganske allestedsnærværende. Det er ikke sånn at du selv kan styre hva du hører, i alle situasjoner. I tillegg er det det at musikk pr definisjon «skal» være positivt og fellesskapsfremmende; greit, man kan sky en sang pga et vondt brudd osv, men det fins liksom ikke rom for at «shit, dette her kan jeg ikke høre på uten å gå istykker». 

I en periode sa jeg faktisk ifra til de aller nærmeste vennene mine at «vær så snill, jeg takler det så innmari dårlig når alle mimrer om de tidlige tenårene og overnattinger og bestevenninner og tulleringing til langt på natt; tror du at du kunne hjelpe meg med å få samtalen over på noe annet? Jeg lover å ikke være sånn for alltid!» 

Og det gikk veldig fint. De forstod det, og de syntes ikke jeg var rar eller gal eller ute etter drama. 

Endret 13. august 2020 av Lysistrata

[AnonymBruker]

Dere som har opplevd langvarig mobbing, og fått angst og depresjon, fungerer dere i arbeidslivet? 

Anonymkode: 624d0...444

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har opplevd langvarig mobbing, og fått angst og depresjon, fungerer dere i arbeidslivet? 

Anonymkode: 624d0...444

Ja! Jeg fungerer mye bedre i arbeidslivet enn å gå hjemme. Går jeg hjemme, så blir jeg veldig fort psykisk ustabil og skal lite til før jeg knekker sammen. 
 

men det har sine ulemper med jobb også! Jeg er kjempe usikker på mennesker og bruker lang tif på å bli ordentlig kjent med mennesker. Det kan ta lang tid før jeg er trygg på noen. Andre tar det kortere tid med, kommer ann på personen. 
 

men jeg fungerer altså bedre i arbeidslivet enn å ikke ha noe å gå til. 
 

Men det er for meg. Jeg snakker bare for meg og ingen andre. Det skal også sies at jeg fikk en skikkelig knekk da jeg startet arbeidslivet. Da jeg ble lærling. Ca 7 år siden. Nesten jeg måtte sykemelde meg, men jeg kom meg gjennom det uten sykemelding 💪🏼 Hadde en sjef og kollegaer som støtta meg og hjalp meg, samtidig som jeg fikk profesjonell hjelp😊 TS

Anonymkode: c0ee7...9a0

[AnonymBruker]

På 14.8.2020 den 11.46, AnonymBruker skrev:

Ja! Jeg fungerer mye bedre i arbeidslivet enn å gå hjemme. Går jeg hjemme, så blir jeg veldig fort psykisk ustabil og skal lite til før jeg knekker sammen. 
 

men det har sine ulemper med jobb også! Jeg er kjempe usikker på mennesker og bruker lang tif på å bli ordentlig kjent med mennesker. Det kan ta lang tid før jeg er trygg på noen. Andre tar det kortere tid med, kommer ann på personen. 
 

men jeg fungerer altså bedre i arbeidslivet enn å ikke ha noe å gå til. 
 

Men det er for meg. Jeg snakker bare for meg og ingen andre. Det skal også sies at jeg fikk en skikkelig knekk da jeg startet arbeidslivet. Da jeg ble lærling. Ca 7 år siden. Nesten jeg måtte sykemelde meg, men jeg kom meg gjennom det uten sykemelding 💪🏼 Hadde en sjef og kollegaer som støtta meg og hjalp meg, samtidig som jeg fikk profesjonell hjelp😊 TS

Anonymkode: c0ee7...9a0

Jeg har det mye bedre nå når jeg er sykemeldt og ikke må på jobb. Nå slipper jeg og forholde meg til andre mennesker, jeg slipper at det stilles krav og forventninger som jeg grunnet det psykiske ikke klarer og oppfylle.

Jeg har ikke hatt depresjon og angst så lenge, men det virker som at når jeg først fikk det, så sitter det også. 

Jeg er nok også i en annen alder enn deg (midt i 50 årene) og føler ikke at jeg har behov for sosialt, annet enn det jeg velger selv, og i små grupper - toppen 3-4 personer om gangen. 

Selv om sjefen sier at de gjerne tilrettelegger for meg, så er h*n en av de som har vært med på å mobbe og fryse meg ut på jobb. 

Anonymkode: 624d0...444