Alvorlig depresjon - kommer ingen vei

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en tilbakevendende depresjon i mange år (ca 15) og er nå inne i en alvorlig fase. Jeg har mye angst, har mistet følelser for venner, familie og ting som vanligvis interesserer meg, har mye og påtrengende selvmordstanker, sliter med kosentrasjon, synes alt er tungt, klarer ikke å gjøre vanlige ting hjemme og blir sliten av alt mulig, sover lite og har dårlig søvnkvalitet. 

Nå står jeg litt i stampe og kommer ingen vei, jeg føler jeg har prøvd alt og blir bare dårligere. Jeg merker forskjell fra dag til dag, og det går i gal retning.. Innleggelser er prøvd, men det er bare for å holde meg i live over natta før de sender meg videre.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, ingen her kan hjelpe meg.. Jeg trenger bare å få ut litt frustrasjon over et system som ikke fungerer. Alle sier "du må be om hjelp når du trenger det", men det er ingen hjelp å få. 

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

hvem er det du ønsker hjelp fra?

Anonymkode: 50a5c...885

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvem er det du ønsker hjelp fra?

Anonymkode: 50a5c...885

Samme det, bare hjelpen HJELPER.

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

Så vondt å lese det du skriver. Har du forsøkt å ta med deg et familiemedlem eller venn i møte når du er innlagt. På den måten kan de være med på å argumentere for alt fra lengre innleggelse, flytting til annen avdeling/i stitusjon, tettere oppfølging osv. Det kan være vanskelig å stå på krava i møte med systemet, men å ha med seg noen som står deg nær kan være til enorm hjelp. 

Er helt enig, systemet fungerer ikke. 

Hva liker du å gjøre i gode perioder? 

Anonymkode: 042b1...882

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme det, bare hjelpen HJELPER.

Anonymkode: e809a...e0d

vel, det er ingen som kommer å banker på døra di og tilbyr hjelp. du må nesten hjelpe deg selv litt også

Anonymkode: 50a5c...885

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så vondt å lese det du skriver. Har du forsøkt å ta med deg et familiemedlem eller venn i møte når du er innlagt. På den måten kan de være med på å argumentere for alt fra lengre innleggelse, flytting til annen avdeling/i stitusjon, tettere oppfølging osv. Det kan være vanskelig å stå på krava i møte med systemet, men å ha med seg noen som står deg nær kan være til enorm hjelp. 

Er helt enig, systemet fungerer ikke. 

Hva liker du å gjøre i gode perioder? 

Anonymkode: 042b1...882

Ja, jeg har flere ganger hatt med meg venn/familie på innkomstsamtale (blitt kjørt til innleggelse). Har også hatt pårørendesamtaler. Føler vi ikke kommer noen vei, og det virker som om hvis jeg blir innlagt blir mine kontakter hjemme (altså de som følger meg opp fast) koblet litt ut og har ingenting de skulle sagt..

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

vel, det er ingen som kommer å banker på døra di og tilbyr hjelp. du må nesten hjelpe deg selv litt også

Anonymkode: 50a5c...885

Jeg går til poliklinisk behandling, har tett kontakt med fastlege, har kontakt med psykisk helseteam i kommunen, har kontakt med ambulant team i perioder, ringer legevakt ved behov. Så jeg føler at jeg aktivt prøver å få hjelp.

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

Har du prøvd å ta deg sammen? Er bare du som kan hjelpe deg selv. Ikke gå og håp på at noen andre skal fikse dette. Prøv å flytte fokus fra deg selv til noe mer meningsfult, så vil det ordne seg litt etter litt etter litt. 

Anonymkode: f2411...87e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å ta deg sammen? Er bare du som kan hjelpe deg selv. Ikke gå og håp på at noen andre skal fikse dette. Prøv å flytte fokus fra deg selv til noe mer meningsfult, så vil det ordne seg litt etter litt etter litt. 

Anonymkode: f2411...87e

Tror du jeg VIL gå rundt og ha angst og føle at livet ikke er verdt å leve, føle at jeg ikke er glad i familien min og ikke orke å gjøre de tingene jeg elsket før? (Det er et retorisk spørsmål.) 

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har flere ganger hatt med meg venn/familie på innkomstsamtale (blitt kjørt til innleggelse). Har også hatt pårørendesamtaler. Føler vi ikke kommer noen vei, og det virker som om hvis jeg blir innlagt blir mine kontakter hjemme (altså de som følger meg opp fast) koblet litt ut og har ingenting de skulle sagt..

Jeg går til poliklinisk behandling, har tett kontakt med fastlege, har kontakt med psykisk helseteam i kommunen, har kontakt med ambulant team i perioder, ringer legevakt ved behov. Så jeg føler at jeg aktivt prøver å få hjelp.

Anonymkode: e809a...e0d

Tror du har rett til å ta med deg de du vil i ulike samtaler. Ergo at du kan ta med deg pårørende for å "tale din sak", ikke en pårørendesamtale som sådan. 

Har du individuell plan? Ønsker de i kommunen å være mer koblet på når du er innlagt? 

 

Anonymkode: 042b1...882

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du prøvd å ta deg sammen? Er bare du som kan hjelpe deg selv. Ikke gå og håp på at noen andre skal fikse dette. Prøv å flytte fokus fra deg selv til noe mer meningsfult, så vil det ordne seg litt etter litt etter litt. 

Anonymkode: f2411...87e

Hold kjeft. Seriøst. For en med kronisk depresjon er det like idiotisk å si «ta deg sammen» som å si til en med kreft at de bare skal «slutte å ha kreft da»...

Anonymkode: 10517...474

[AnonymBruker]

Hvilken behandling får du av alle disse instansene du er i kontakt med, helt konkret?

Jeg har også opplevd alvorlig depresjon, periodevis, over veldig lang tid. Med forakt for familien og hele pakka. Senest for et par måneder siden da jeg bare lå i et mørkt rom 22 timer om dagen og klorte meg opp. Antidepressiva (kun en av de mange jeg har prøvd passet), helomvending av kostholdet og hard trening har hjulpet meg ut enn så lenge. Og en slags langsiktig livsplan jeg kan forholde meg til. 

Anonymkode: faa08...7c9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror du har rett til å ta med deg de du vil i ulike samtaler. Ergo at du kan ta med deg pårørende for å "tale din sak", ikke en pårørendesamtale som sådan. 

Har du individuell plan? Ønsker de i kommunen å være mer koblet på når du er innlagt? 

 

Anonymkode: 042b1...882

Jeg har vedtak på IP, men den har ikke vært i bruk på en stund. Vi arbeider med å få til en ny koordinator sånn at vi kan starte med IP igjen. Synes likevel det er vanskelig verktøy med så mange instanser involvert. Ingen virker å ville være involvert i innleggelse. De blir ikke kontaktet på korte innleggelser før jeg er utskrevet. Jeg føler generelt at jeg må kjempe veldig for å få hjelp, bli satt i kontakt med instanser etc, jeg må bruke veldig mye energi på å ringe rundt og ordne ting og det tar mye krefter.

Jeg har pårørende, men jeg er singel (er 34 år) og har ingen partner å ha med. Er ikke helt komfortabel med å ha med meg foreldrene mine på andre ting enn pårørendesamtaler, og har heller ingen nære venner som det er naturlig å ta med på noe slikt. I tillegg er reiseavstand et problem, da jeg bor ganske langt i fra sykehus.

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvordan du har det TS, har selv slitt med alvorlig depresjon, PTSD og angst over halve livet mitt. Snakket med haugevis av psykologer, leger og psykiatere, prøvd masse forskjellige medisiner, men ingenting hjelper. Det eneste man kan gjøre er bare å fortsette å kjempe, uansett hvor sliten man er, for innimellom får man noen perioder med litt glede og alt er verdt det for disse stundene. Og jeg har all tro på at også vi skal klare å kjempe oss ut av dette til slutt, uansett om det kan ta oss mange flere år... 

Synes også at systemet er elendig til tider, har blitt fortalt av folk på dps at jeg enten er for syk til å hjelpes, ikke syk nok, noen har til og med sagt «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe» for så å skrevet meg ut etter bare noen få samtaler... det virker helt håpløst når man skriker og skriker etter hjelp, men ingen ser ut til å ville/kunne hjelpe... Av kanskje 10 psykiatere er det kun 1 som faktisk hjalp meg ekstremt mye en periode, helt til han byttet jobb og jeg ble satt over til enda en ny (unnskyld) idiot som igjen ga totalt faen i meg. Men det er altså håp, plutselig en dag kanskje du også kan finne en som forstår deg og kan hjelpe ❤️ håper virkelig det! 

Anonymkode: 10517...474

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken behandling får du av alle disse instansene du er i kontakt med, helt konkret?

Jeg har også opplevd alvorlig depresjon, periodevis, over veldig lang tid. Med forakt for familien og hele pakka. Senest for et par måneder siden da jeg bare lå i et mørkt rom 22 timer om dagen og klorte meg opp. Antidepressiva (kun en av de mange jeg har prøvd passet), helomvending av kostholdet og hard trening har hjulpet meg ut enn så lenge. Og en slags langsiktig livsplan jeg kan forholde meg til. 

Anonymkode: faa08...7c9

Jeg får psykoterapi hos behandler på psykiatrisk poliklinikk. Jeg tror ikke det heter noe spesielt (men det er ikke kognitiv terapi). Jeg får samtaler av fastlegen, i tillegg til oppfølging av medisiner og det fysiske. Fra kommunen og akutt ambulant team får jeg støttesamtaler. I tillegg går jeg på antidepressiva. 

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt hvordan du har det TS, har selv slitt med alvorlig depresjon, PTSD og angst over halve livet mitt. Snakket med haugevis av psykologer, leger og psykiatere, prøvd masse forskjellige medisiner, men ingenting hjelper. Det eneste man kan gjøre er bare å fortsette å kjempe, uansett hvor sliten man er, for innimellom får man noen perioder med litt glede og alt er verdt det for disse stundene. Og jeg har all tro på at også vi skal klare å kjempe oss ut av dette til slutt, uansett om det kan ta oss mange flere år... 

Synes også at systemet er elendig til tider, har blitt fortalt av folk på dps at jeg enten er for syk til å hjelpes, ikke syk nok, noen har til og med sagt «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe» for så å skrevet meg ut etter bare noen få samtaler... det virker helt håpløst når man skriker og skriker etter hjelp, men ingen ser ut til å ville/kunne hjelpe... Av kanskje 10 psykiatere er det kun 1 som faktisk hjalp meg ekstremt mye en periode, helt til han byttet jobb og jeg ble satt over til enda en ny (unnskyld) idiot som igjen ga totalt faen i meg. Men det er altså håp, plutselig en dag kanskje du også kan finne en som forstår deg og kan hjelpe ❤️ håper virkelig det! 

Anonymkode: 10517...474

Ikke noe gøy å lese at du har det sånn, men jeg kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har også PTSD. (c-PTSD tror jeg, men har aldri fått den diagnosen). Det er litt som å prøve å komme seg ut av kvikksand, jo mer man styrer, jo mer fast sitter man og jo dypere synker man. Jeg føler jeg skriker, forteller hva jeg trenger, men ingen hører på meg. Jeg har hatt MANGE behandlere opp igjennom tiden, der bare ytterst få har hjulpet meg og kun én har hatt veldig god effekt. Men vedkommende har flyttet til et annet sted av landet, så jeg kan ikke gå til hun lengre.

Sykdommen gjør det vanskelig å få, ha og beholde venner, så jeg blir veldig isolert. Det gjør meg enda mer sårbar, da jeg sitter mye alene hjemme.. 

Takk for at du deler ❤️ 

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vedtak på IP, men den har ikke vært i bruk på en stund. Vi arbeider med å få til en ny koordinator sånn at vi kan starte med IP igjen. Synes likevel det er vanskelig verktøy med så mange instanser involvert. Ingen virker å ville være involvert i innleggelse. De blir ikke kontaktet på korte innleggelser før jeg er utskrevet. Jeg føler generelt at jeg må kjempe veldig for å få hjelp, bli satt i kontakt med instanser etc, jeg må bruke veldig mye energi på å ringe rundt og ordne ting og det tar mye krefter.

Jeg har pårørende, men jeg er singel (er 34 år) og har ingen partner å ha med. Er ikke helt komfortabel med å ha med meg foreldrene mine på andre ting enn pårørendesamtaler, og har heller ingen nære venner som det er naturlig å ta med på noe slikt. I tillegg er reiseavstand et problem, da jeg bor ganske langt i fra sykehus.

Anonymkode: e809a...e0d

Da vil jeg foreslå å få IP på bena igjen og be om at det skal lages en plan for hvem som skal kontaktes ASAP når du legges inn. Dersom du ønsker dette, naturligvis. Hvis ikke er det bare å la være.

Anonymkode: 042b1...882

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Da vil jeg foreslå å få IP på bena igjen og be om at det skal lages en plan for hvem som skal kontaktes ASAP når du legges inn. Dersom du ønsker dette, naturligvis. Hvis ikke er det bare å la være.

Anonymkode: 042b1...882

Ja, dette er noe som det er plan om. Men det som er vanskelig er at de hjemme ikke har noe å si når jeg blir innlagt. Så selv om fastlegen min synes jeg skal være inne, så kan legene på sykehuset bare skrive meg ut likevel.. 

Anonymkode: e809a...e0d

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen revolusjonerende råd å komme med. Regner med at du har prøvd mye av disse vanlige rådene - rutiner og trening osv. Trening og frisk luft gjør underverker for meg, uten at jeg sliter like mye som du gjør.

Håper du får det bedre en gang ❤️

Anonymkode: 9a2c9...7e8

[Gjest Lisa Rowe]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å ta deg sammen? Er bare du som kan hjelpe deg selv. Ikke gå og håp på at noen andre skal fikse dette. Prøv å flytte fokus fra deg selv til noe mer meningsfult, så vil det ordne seg litt etter litt etter litt. 

Anonymkode: f2411...87e

Dette tipset er like nytteløst å gi til en med en kronisk og alvorlig depresjonslidelse, som det er å gi til en med kreft. Det nytter ikke å bare "ta seg sammen" når man har en sykdom. Hadde det virkelig vært så lett, så ville vi ikke hatt deprimerte i samfunnet vårt. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Tror du jeg VIL gå rundt og ha angst og føle at livet ikke er verdt å leve, føle at jeg ikke er glad i familien min og ikke orke å gjøre de tingene jeg elsket før? (Det er et retorisk spørsmål.) 

Anonymkode: e809a...e0d

Nei, jeg tror ikke du VIL ha det sånn. Men tror at du kanskje ikke vil ta de grepene som må til for ikke å ha det sånn. Tips: flytt fokus fra deg selv og din egen lidelse til noe mer meningsfylt, pluss gode gamle "ta deg sammen". Din metode har vel ikke gitt noen resultater hittil, så hva har du å tape?

Anonymkode: f2411...87e