Er dere lykkelige?

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Nettmamma85 skrev:

Nei, var ikke så stor forskjell. Og da vi ble uplanlagt gravide igjen så tok vi imot, både fordi vi tenkte det vil være fint med søsken for barnet og fordi rammene rundt livet allerede var lagt med ett barn. 

Jeg ser så mange som klager over mammatilværelsen og alt slitet, men de velger likevel å gå for to barn. Tenker du ikke at det er en forskjell mellom å være to voksne men én der den ene kan ta seg fri, enn å ha en "hver" å passe på?

Anonymkode: 07fb9...2ce

[AnonymBruker]

1 time siden, Schadenfreude skrev:

Jeg har to barn i samme alder som deg, TS, og føler på mye av de samme følelsene. Jeg trives forsåvidt i eget selskap, så her er det nok også et visst savn etter å bare være meg. 

Syns all tid går med til å holde familien AS igang. Og mekling. De har blitt så sjukt flinke til å terge vettet av hverandre (og oss) etter hjemmeperioden i våres. Det ene barnet finnes ikke selvstendig og vil ha oppmerksomhet hele tiden, med mindre nesa er planta nedi en skjerm. 

I tillegg har jeg satt meg fast i en blindgate karrieremessig og har en jobb som ikke gir meg noe særlig påfyll. Det er en ok jobb med fine kollegaer, så sånn sett vil jeg ikke klage heller. Men når uka generelt føles som et maratonløp, og helgen brukes til å forsøke å hente seg inn samtidig som man skal gjete katter, uteblir den store lykkefølelsen. 

Men såklart, alt er jo ikke bare sorgen. Det er fine stunder med ungene også. Små hender som vil holde deg i hånda ute på tur. Finne på rampestreker som rampenissen kan gjøre. Bake kake sammen. Alle de rare, selvlagde gavene de kommer med. 

Men jeg håper virkelig at det blir litt bedre snart. Skriver hun, mens den ene ungen hyler "HVORFOR ER IKKE MIDDAGEN FERDIG?!!" Middagen ungen sikkert ikke liker likevel 🙄

Sender over en klem. Jeg kjente meg så igjen i alt du skrev. Både om jobbsituasjonen og barna. Et evig hamsterjul. Og den siste kommentaren, med middagen😂

Anonymkode: 5c302...ae7

[Schadenfreude]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Sender over en klem. Jeg kjente meg så igjen i alt du skrev. Både om jobbsituasjonen og barna. Et evig hamsterjul. Og den siste kommentaren, med middagen😂

Anonymkode: 5c302...ae7

Én ting er jeg i hvert fall glad for, og det er at det ikke er fullt så tabu å snakke om. Det er kanskje ikke det jeg ville gått offentlig ut med, men det er et gjennomgangstema med mammavenninner. Det er befriende å ikke føle seg så alene med det. 

Før jeg fikk barn var jeg nok mer bekymret for å vise sårbarhet. Da skulle jeg helst bare fremstå som en som Håndterte Alt. Det gjorde meg ikke lykkelig, det heller. 

Sender en klem i retur! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leter konstant etter den mannen, er nesten på alle nettdatingsider som fins. Men der er så mye rart.. og jeg møter veldig lite nye mennesker i livet nå når jeg har passert 40, og livet ser ut som det gjør med så lite sosialt. Det gjør det jo enda mer vanskelig å finne en kjæreste. Håpet er der, og føler jeg er avhengig av å finne denne mannen for å bli lykkelig, men de fleste dager føles det håpløst.
 

Jeg leser at du føler du er på vei mot å forbli barnløs, du også. Har du en partner? Jeg har alltid ønsket meg både mann og barn, men nå når det er for sent å få barn, så skulle jeg likevel følt meg veldig mye bedre om jeg hadde en partner å dele livet med.

Anonymkode: da0ce...c9e

Jeg skjønner at det er vanskelig og er helt enig med deg i at det er mye merkelig på disse nettdatingsidene. Om det er noen trøst så kan det være godt å ikke ha barn med sånne menn også, tenker jeg. 

Jeg har truffet en mann en stund nå men han ønsker ikke barn og tiden renner snart ut for meg. Det tok meg lang tid å finne denne mannen og jeg orker ikke et nytt datingkjør med det første. Håper du finner en som du kan bli glad i ❤️ 

Anonymkode: ddbe3...7e8

[AnonymBruker]

Ja, godt gift, har mann som er god og er virkelig inderlig glad i han. Er lykkelig med han. Lykke er noe du selv definerer. Klarte å si det til vennina mi og hun ble snurt. Tror ikke folk tåler snakk om en som har det bra dessverre. Så ja, holder det for meg selv, men livet er bra med han. 

Anonymkode: f7828...969

[Nettmamma85]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser så mange som klager over mammatilværelsen og alt slitet, men de velger likevel å gå for to barn. Tenker du ikke at det er en forskjell mellom å være to voksne men én der den ene kan ta seg fri, enn å ha en "hver" å passe på?

Anonymkode: 07fb9...2ce

Nå er det slik at vi tok valget om to barn, og det angrer vi ikke på heldigvis. For oss kunne vi like gjerne gå for to barn når vi først hadde fått ett. Følte ikke for å ta abort, da vi visste at vi kom til å klare to. 

Og uansett, har vel liten hensikt og diskutere hvorfor man har fått de barna man har fått eller, litt for seint å endre på det liksom? Hva mer vil du høre i denne sammenhengen, egentlig? 🙈

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver "ungene", du fikk et barn for 2,5 år siden? Fikk du fler? 

Anonymkode: 07fb9...2ce

Ja. Etter mye tvil og mange runder med oss selv. Planen var to, men så ble det så tøft med den ene at vi lenge ikke orket tanken på å få en til. Men bestemte oss for å få en til, i håpet om at ting blir bedre med større barn.. Jeg håper og tror det blir bedre, så snart de kan leke på egenhånd, og blir litt mer selvhjulpne... 

Men jeg er langt ifra sikker på om det var det rette valget, men etter mange samtaler og mye gråt og tårer kom vi frem til at vi nok kom til å angre mer om vi lot være.. 

Anonymkode: 0767f...fd1

[mammahjarte]

Ja eg er lykkelig. Eg trivest kjempegodt som mamma og liker babytida. Småbarnslivet er sjarmerande, det er ikkje alltid enkelt med søvnmangel da. Heldigvis er eg ein person som tåler søvnmangel ganske greitt etter ei kanne med kaffi. Klart det er slitsomt, moderne liv har lite plass til bare å være. Det skal skje ting konstant, vi prøver å ikkje ha alt for mykje på timeplanen. Ønskjer å væra til stede i livsverden til barnet mitt, ikkje væra oppslukt av ting som ikkje betyr noko.

[AnonymBruker]

Jeg elsker livet mitt nå. Elsler at jeg har fått så mye ekstra tid sammen med barna våre nå i vår + sommerferien. Deilig med pause fra fritidsaktiviteter og mas... 

Mannen min med reisejobb har også vært masse hjemme ♡ 

Jobben min er et godt sted å være. 

Anonymkode: e57f7...857

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke lykkelig. Barna mine er på din alder ts, og jeg elsker mammarollen og hverdagen som forelder. Rutiner er noe jeg trives med, og som introvert finner jeg glede i egentid om kveldene etter barna er i seng. Jeg og pappaen til barna er sammen, er forlovet og samboere på tiende året, og kunne ikke sett for meg et liv uten han. 
 

Jeg gikk derimot på en smell for 2,5 år siden og ble utbrent, som resulterte i at jeg ble 100 % sykemeldt. Månedene gikk, og jeg var i aktiv behandling, men etter råd og oppfølging fra NAV hjalp de meg å si opp jobben min (hvor jeg hadde jobbet fulltidsstilling i 5 år) med muntlig avtale om at jeg skulle få hjelp til utdanning gjennom NAV. Når jeg hadde brukt opp 1 år med sykemelding gikk jeg derfor så over på AAP men midt i dette utdanningsløpet visste det seg slik at jeg visstnok ikke var kvalifisert og etter jeg hadde bestått flere eksamen stod jeg der på bar bakke. Kort tid etter skjedde korona, og flere måneder senere ble konklusjon fra NAV å utplassere meg i arbeidstrening. Nesten 2 år av AAP’en er brukt opp, og økonomien er mildt sagt trang. Jeg hadde en fulltidsjobb som var både trygg og stabil, og selv om jeg ikke trivdes der så var det en ok inntekt. Den usikkerheten jeg føler NAV har satt meg i har gjort meg svært ulykkelig og tærer mye på både psyken og det emosjonelle. 
 

Vi bor også veldig trangt, og har ønsket å kjøpe oss hus svært lenge (da vi bor i en liten leilighet som vi eier), men på grunn av at jeg går på AAP er ikke økonomien vår god nok. 
 

 

Anonymkode: dc4fd...886

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Har to barn på 6 og 2,5 år, det bringer med seg masse glede og kjærlighet, men også mye frustrasjon og «styr». Som mange andre føler jeg meg tidvis veldig fanget i hverdagen, føler ikke jeg gjør noe annet enn å mekle i søskenkrangler og vaske mat fra gulvet. Jeg er ikke ekstremt opptatt av å ha det skinnende rent, men kjenner at jeg er så lei av brødsmuler, klissete makaroni og melkesøl at jeg virkelig må ta meg sammen for ikke å fly i taket noen ganger. Er også drittlei den overfylte yttergangen som bader i sand, og jeg savner intenst å bare kunne gå ut døra en solskinnsdag uten å måtte planlegge så mye i forkant - og uten å måtte pakke med seg hundre og én nødvendigheter.

Lykke for meg er de små blaffene av intens kiling i magen eller varme i hjertet. Før kunne jeg få det av små ting, som sol i ansiktet, lukten av våt skog, tanken på noe jeg gledet meg til osv. Men i det siste har dette uteblitt, jeg savner det virkelig og det bekymrer meg også litt. Det er ikke det at jeg er ulykkelig heller - men den rene lykkefølelsen er det lenge siden jeg har kjent på. Kanskje er det fordi jeg er mye sliten og stresset i denne småbarnstiden? Men jeg kjenner veldig mye på kjærlighet og glede, for selv om det er slitsomt å ha barn, så er de samtidig helt fantastiske  

Anonymkode: b9c4d...6cf

[Energi-jenta]

Ja, vil si jeg er lykkelig. Lykkefølelsen har gått litt opp og ned til tider, men stort sett så er jeg lykkelig. Har en aktiv to-åring hjemme og en til på vei.
 

Noe av det som jeg tror bidrar til at jeg er lykkelig:
- Ganske god helse
- Har en mann jeg elsker som gjør meg lykkelig og som gjør utrolig mye for meg. Her i huset er arbeidet nokså 50/50 delt. Vi bytter på å sove ut annenhver dag når det er mulig. Er det perioder hvor vi trenger ekstra søvn har vi et annet soverom den ene kan sove helt uforstyrret i
- Har en jobb jeg trives med. Kollegaer som er kjekke å jobbe ilag med. Utfordrende jobb. God lønn. Har likevel ikke fleksibel arbeidstid, det skulle jeg gjerne ha gjort noe med
- Jobber skift og har veldig mye fri i perioder (3-4 uker flere ganger i året), så får god tid til å hente meg inn. Egentid får jeg masse av når barnet er i barnehagen. Og litt på kveldene etter han er lagt
- Har flyttet til et praktisk hus og koser meg med de tingene jeg har. Prøver å være mer miljøvennlig og ha en minimalistisk livsstil
- Legger meg tidlig om kvelden og har fokus på å komme meg ut å gå tur og trene noen ganger i uka
- Mannen og jeg har fokus på å få tid sammen kun som kjærestepar, alenetid og tid med venner. Både han og jeg har reist på kjærestetur, guttetur og jentetur etter at barnet ble født
- Har en nydelig to-åring med et smil som virkelig smelter. Av og til når jeg legger meg om kvelden gleder jeg meg til neste morning hvor jeg kan plukke han opp fra sprinkelsengen og dele morningen med han
- Det hjelper nok på at sønnen min sover nokså lenge om morgenen. Alt fra 07:30-08:30. Vi er heldige der, og synes folk som har barn som står opp i 5-6 tiden med barna sine hver dag er helt råe! 

 

Bare en liten tanke til dere med små barn og som er slitne og ønsker egentid. Hadde det vært mulighet til å gått ned i stillingsprosent en periode? Til 60 eller 80 %? Da får du en dag i uken eller to til å hente deg inn mens barnet/barna er i barnehagen/barneskolen  Er helt enig i at alenetid er viktig.

 

Endret 13. august 2020 av Energi-jenta

[Carrot]

Plutselig en dag er barna voksne og flytter hjemmefra, da merker du hvor mye som har endret seg og hvor lite du egentlig liker denne delen av livet også og da starter man gjerne tenke på hvor mye bedre det var før - det er i den menneskelige natur å lengte etter det vi ikke har. Det starter før man egentlig vet om det, man vil ha leken det andre barnet har, man vil ha langt hår når det er kort, krøller om det er glatt osv osv. Jeg tror at man er lykkeligst om man virkelig kjenner etter det som er godt, altså kjenner at nå - i dette øyeblikket med denne kaffikoppen når ungen er stille i to minutter er lykke, eller akkurat idet barnearmene klemmer rundt deg og hvisker at du er den beste i hele verden, når du kryper ned under dynen og kjenner at du har klart ennå en dag - små ting. Det er viktig å se dem, erkjenne at de er der. Glede seg over dem når de oppstår såvel som etterpå. 

Tankene dine er med på å forme lykken. 

Det er helt greit å ikke trives i en rolle, men det er ikke OK å la dette dra en ned slik at denne mistrivselen får alt fokus. 

[AnonymBruker]

Er hverken lykkelig eller direkte ulykkelig, men føler veldig på at jeg burde være mer lykkelig. Venter vårt første barn om litt, har en jobb jeg trives med, er fortsatt forelsket i mannen, familie som stiller opp og veldig god økonomi. Vi bor på landet og jeg trives med den fred og ro som corona har brakt med seg. Men likevel kan jeg ikke huske sist jeg følte meg oppriktig glad, vet ikke hva som er galt med meg  

Anonymkode: 91228...0ed

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at det ikke passer deg helt å ha det slik ja...
For meg passer det - jeg trives vel like godt i ungenes rutiner som det de gjør 😛
Det ble mer struktur på hverdagen etter barn (dvs, etter bhg start iaf) og det liker jeg personlig. 
Jeg er introvert og det er et problem når man har skapt to tjatrehøner som skravler fra sekundet de våkner til omtrent å skravle seg i søvn... jeg blir ekstremt mentalt sliten av så mye konstant lyd. Men heldigvis har jeg ellers rolige dager da de skravler i barnehagen i stedet 😛 Jobben min er ganske så fredelig - hvis ikke hadde jeg gått under. Den er også fleksibel på arbeidstid, og jeg kan blant annet få ta en time av en arbeidsdag hver uke til å trene. Så her er det vel egentlig jobben som redder meg. For resten av dagen er jo bare fikse bar - være med barn - leke med barn - fikse barn - legge barn... Mannen fikser takk gode gud alle matpakker. Jeg har ansvar for at alt av klær etc er i orden og der det skal. Så alt i alt så syns jeg det går tålelig greit for min egen del. Savner muligheten til å være sosial da, må sies. Jeg rakk akkurat å komme dit at ungene ble store nok til at de legger seg greit med bare pappa hjemme, syns det er grei tå bli lagt av besteforeldre etc. Så vi hadde store planer om både å gjenoppta deltagelse på lønningspils, få barnepass av besteforeldrene for å ta oss en frihelg etc. Så kom FORDØMTE KORONA og la ned alt vi har drømt om og sett frem til i 4 år... gaaaah! Samtidig var jeg jo da vant til å måtte ta meg av barna, så det ble jo ingen overgang, bare en utiltenkt fortsettelse av et alt for lite sosialt liv.

Har ikke helt tid eller overskudd til å tenke så grundig gjennom om jeg er lykkelig eller ikke akkurat nå 😛 
Er kanskje ikke maks lykkelig...men det åpner seg stadig små rom av ro og fred som jeg passer på å bruke til noe som gir meg glede heller enn andre ting  

Anonymkode: a29cc...711

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er hverken lykkelig eller direkte ulykkelig, men føler veldig på at jeg burde være mer lykkelig. Venter vårt første barn om litt, har en jobb jeg trives med, er fortsatt forelsket i mannen, familie som stiller opp og veldig god økonomi. Vi bor på landet og jeg trives med den fred og ro som corona har brakt med seg. Men likevel kan jeg ikke huske sist jeg følte meg oppriktig glad, vet ikke hva som er galt med meg  

Anonymkode: 91228...0ed

For din del kan det være hormoner da. De er fæle... Pass på at glede kommer tilbake, og hvis ikke så snakk med helsestasjonen om det.

Men usosialt koronaliv tror jeg preger svært mange av oss nå. Det er ekstremt å skulle være så forsiktig med å kose seg sosialt. Men det klarer vi, ett år eller to. Det går. 

Anonymkode: a29cc...711