Er dere lykkelige?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn på 8 og 4. Hverdagen er en evig rutine. Jobb, følge opp barn på aktiviteter og kvelder uten innhold. Nå under korona har det vært spesielt ille. De fleste venninnene mine har små barn, de kommer seg knapt ut på kvelden. Jeg savner vel et litt større nettverk selv om jeg ikke vet hvordan jeg skal få det. 
 

Jeg er spontan og utadvendt, men etter to barn føler jeg meg tvunget til å være innadvent og passiv. Jeg lurer på om jeg blir like lykkelig som før jeg fikk barn når barna blir store? Noen som kjenner på det samme? Vanskelige følelser synes jeg. 

Anonymkode: 5c302...ae7

Jeg føler det som deg, selv om jeg verken har mann eller barn. Eller, rettere sagt, jeg føler det som deg fordi jeg ikke har mann eller barn. Jeg er i 40-årene, alle mine venner har mann og barn, og naturlig nok er det kjernefamilien de tilbringer mest tid med, det er de de reiser på ferie sammen med, på hytta i helger, på dagsturer, osv osv. Jeg har ingen å dele sånne opplevelse med, jeg føler jeg står på utsiden av alt. Dette har lenge gjort meg deprimert, og etter hvert har jeg følt meg så tom og trist at jeg ikke en gang orker å gjøre forsøk på å finne på noe med venner. Man orker ikke til slutt når man lenge spør og spør, men får «kan ikke» til svar. Pga dette føles livet uten innhold. Jeg er egentlig veldig sosial som deg, men blir likevel sittende hjemme kveld etter kveld, helg etter helg. Og mer eller mindre hele sommeren. Syns det er kjempetrist.

Anonymkode: da0ce...c9e

[AnonymBruker]

Det er jo veldig trist at livet skal være sånn, at mange som har barn føler livet blir en rutine, aldri tid til seg selv, lite tid med venner osv, også er det mange single som er like triste fordi ingen venner med barn har tid, så de tilbringer livet mer eller mindre alene. Leit for begge parter. 

Anonymkode: da0ce...c9e

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 98245...6e2

[AnonymBruker]

Ja. Veldig lykkelig. Et gift med drømmemannen, og vi har 4 barn sammen. Vi har begge jobber vi elsker og vi tjener veldig bra. Vi bor i et hus som ble bygget ferdig i fjor høst. Vi har en båt, og vi holder på å bygge oss hytte på fjellet. Vi trener, og holder oss i form. Vi er en aktiv familie. Vi reiser også mye sammen. Håper vi har god helse resten av livet. 

Anonymkode: 9acf1...260

[Nettmamma85]

Nei, dessverre, det kan jeg ikke si. Er i veldig lik situasjon som deg med to små barn, og selv om jeg elsker både dem og mannen og det er mange fine dager, så føler jeg at livet har blitt veldig begrenset og slitsomt. Alt går på rutine. Jeg som person blir borte midt oppi alt. Mamma livet passer meg nok egentlig ikke så godt, og dette er veldig vonde følelser. Og umulig å gjøre noe med føler jeg, ante ikke at det skulle føles slik, og det er lite det går an å endre når barna først er her. Det blir liksom bare å holde ut og håpe på at det blir bedre desto større barna blir... 

[AnonymBruker]

Altså. Jeg ønsker ikke å avslutte livet på noen måte, men jeg forstår bare ikke vitsen. Hvorfor må man i det hele tatt eksistere, er jo ingen mening med det 🙄 Har gjennom hele livet ønsket at jeg aldri ble til. Har selv barn og aner ikke hvorfor jeg satte de til verden. Elsker de kjempehøyt og de er nydelige unger. Ville aldri forlatt de. Men HVA ER POENGET? Man suller rundt, for min del mest for andre sin skyld. Også dør man. Jeg ser på alt jeg gjør som bare et tidsfordriv mens jeg venter på min dommedag. Jeg har ihvertfall ingenting å bidra med i denne skrudde verden som virket helt tappet for fornuft. 

Anonymkode: 98245...6e2

[Schadenfreude]

Jeg har to barn i samme alder som deg, TS, og føler på mye av de samme følelsene. Jeg trives forsåvidt i eget selskap, så her er det nok også et visst savn etter å bare være meg. 

Syns all tid går med til å holde familien AS igang. Og mekling. De har blitt så sjukt flinke til å terge vettet av hverandre (og oss) etter hjemmeperioden i våres. Det ene barnet finnes ikke selvstendig og vil ha oppmerksomhet hele tiden, med mindre nesa er planta nedi en skjerm. 

I tillegg har jeg satt meg fast i en blindgate karrieremessig og har en jobb som ikke gir meg noe særlig påfyll. Det er en ok jobb med fine kollegaer, så sånn sett vil jeg ikke klage heller. Men når uka generelt føles som et maratonløp, og helgen brukes til å forsøke å hente seg inn samtidig som man skal gjete katter, uteblir den store lykkefølelsen. 

Men såklart, alt er jo ikke bare sorgen. Det er fine stunder med ungene også. Små hender som vil holde deg i hånda ute på tur. Finne på rampestreker som rampenissen kan gjøre. Bake kake sammen. Alle de rare, selvlagde gavene de kommer med. 

Men jeg håper virkelig at det blir litt bedre snart. Skriver hun, mens den ene ungen hyler "HVORFOR ER IKKE MIDDAGEN FERDIG?!!" Middagen ungen sikkert ikke liker likevel 🙄

[AnonymBruker]

Ja, veldig.

Litt ekstra glad for valget om å ikke få barn når jeg leser sånt her 😅

Anonymkode: 134fa...afa

[Nettmamma85]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er ikke det akkurat her jeg er i livet nå. 

Jeg fikk mitt første barn for 2,5 år siden, og det har vært forferdelig tøft. Jeg trives ikke med Mamma-livet, ikke nå i småbarnstiden ihvertfall. 

Jeg er introvert, og liker stillhet, fred og ro. Sitte og lese en bok, løse kryssord, være i min egen lille verden. Med en krevende, veldig vilter liten fyr, som er veldig lite flink til å leke selv, SKAL ha noen med, og finner på farlig ugang om han ikke passes på, blir det aldri fred og ro eller stillhet eller bok eller tid til å bare være inne i hodet. 

Jeg synes det er drita kjedelig å være på lekeplass, leke plastilina, lese lille larven aldrimett... jeg hater at hver dag er lik, hater å være "fanget" av leggetider og spisetider (har en som er veldig var på endring av rutiner..). Hater trassanfall, skrik og skrål, matpakkesmøring og pakking av barnehagesekk og styring med solkrem og bleier.. 

Alt er så mye STYR! Det er til å bli gal av, jeg føler det aldri er rom for å kose seg og slappe av. Den egentiden som er etter at småfolket har sovnet, som nå er rundt kl 20 (hurra), er begrenset av at jeg må legge meg senest kl 22 - hverdag som helg, for hver eneste dag starter i femtiden.. På den tiden skal jeg helst trene, dusje, spise kvelds, så er det styret med matpakker og sekk og utstyr.. 

Jeg klamrer meg til håpet om at det blir bedre når ungene er større.. Når de kan leke litt mer selv, så jeg kan sitte og lese en bok mens de leker uten å hele tiden sette eget liv i fare.. 

Anonymkode: 0767f...fd1

Akkurat slik er det for meg også. Føler med deg og håper at det blir bedre med tiden ❤️

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså. Jeg ønsker ikke å avslutte livet på noen måte, men jeg forstår bare ikke vitsen. Hvorfor må man i det hele tatt eksistere, er jo ingen mening med det 🙄 Har gjennom hele livet ønsket at jeg aldri ble til. Har selv barn og aner ikke hvorfor jeg satte de til verden. Elsker de kjempehøyt og de er nydelige unger. Ville aldri forlatt de. Men HVA ER POENGET? Man suller rundt, for min del mest for andre sin skyld. Også dør man. Jeg ser på alt jeg gjør som bare et tidsfordriv mens jeg venter på min dommedag. Jeg har ihvertfall ingenting å bidra med i denne skrudde verden som virket helt tappet for fornuft. 

Anonymkode: 98245...6e2

Du må virkelig begynne å nyte de små tingene i livet.🌸 Anbefaler en bok som heter The power of now av Eckhart Tolle.

Anonymkode: afda4...7e9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke konstant lykkelig, lykke er en følelse og ingen føler det samme konstant. Men joda, er lykkelig. Nettopp kommet hjem fra to ukers fottur med lillesøsteren min i Rondane, har et fint lite hus jeg er veldig glad i, gode venner som gjør at jeg føler meg satt pris på og som jeg har det mye gøy med. Skal på hytta med hunden og plukke multe i helgen, noe som også er veldig fint. 

Så om jeg veier positive ting opp mot negative, så har jeg flere ting som gjør livet mitt herlig, enn jeg har som gjør det hardt. 

 

Anonymkode: c8987...4d4

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Never mind. Så ikke at det var barn og familie før jeg svarte. Har ikke barn. Overse posten min. 

Anonymkode: c8987...4d4

Haha, jeg gjorde samme tabben. Så ikke at HI var myntet på foreldre før etter at jeg hadde svart. Men jeg er glad du svarte. Jeg trengte å få perspektivet du har inn i hodet mitt i dag. De siste dagene har vært tunge og jeg har drevet et tankekjør som sliter meg ut. Takk for påminnelse om at slike følelser, hverken lykke eller ulykke, er konstant. De forandrer seg hele tiden og bak skyene skinner alltid sola ❤️ 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo veldig trist at livet skal være sånn, at mange som har barn føler livet blir en rutine, aldri tid til seg selv, lite tid med venner osv, også er det mange single som er like triste fordi ingen venner med barn har tid, så de tilbringer livet mer eller mindre alene. Leit for begge parter. 

Anonymkode: da0ce...c9e

Har kjent mye på dette ettersom det ser ut til at jeg blir igjen som den barnløse. Føler meg veldig utenfor og mislykket. Men nå skjønner jeg jo at livet er ikke rosenrødt på den andre siden heller ❤️ 

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså. Jeg ønsker ikke å avslutte livet på noen måte, men jeg forstår bare ikke vitsen. Hvorfor må man i det hele tatt eksistere, er jo ingen mening med det 🙄 Har gjennom hele livet ønsket at jeg aldri ble til. Har selv barn og aner ikke hvorfor jeg satte de til verden. Elsker de kjempehøyt og de er nydelige unger. Ville aldri forlatt de. Men HVA ER POENGET? Man suller rundt, for min del mest for andre sin skyld. Også dør man. Jeg ser på alt jeg gjør som bare et tidsfordriv mens jeg venter på min dommedag. Jeg har ihvertfall ingenting å bidra med i denne skrudde verden som virket helt tappet for fornuft. 

Anonymkode: 98245...6e2

Jeg tenker akkurat likt. Har ingen planer om å avslutte men det hele føles veldig meningsløst. Fant litt trøst i at vi er flere ❤️ 

Anonymkode: ddbe3...7e8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er ikke det akkurat her jeg er i livet nå. 

Jeg fikk mitt første barn for 2,5 år siden, og det har vært forferdelig tøft. Jeg trives ikke med Mamma-livet, ikke nå i småbarnstiden ihvertfall. 

Jeg er introvert, og liker stillhet, fred og ro. Sitte og lese en bok, løse kryssord, være i min egen lille verden. Med en krevende, veldig vilter liten fyr, som er veldig lite flink til å leke selv, SKAL ha noen med, og finner på farlig ugang om han ikke passes på, blir det aldri fred og ro eller stillhet eller bok eller tid til å bare være inne i hodet. 

Jeg synes det er drita kjedelig å være på lekeplass, leke plastilina, lese lille larven aldrimett... jeg hater at hver dag er lik, hater å være "fanget" av leggetider og spisetider (har en som er veldig var på endring av rutiner..). Hater trassanfall, skrik og skrål, matpakkesmøring og pakking av barnehagesekk og styring med solkrem og bleier.. 

Alt er så mye STYR! Det er til å bli gal av, jeg føler det aldri er rom for å kose seg og slappe av. Den egentiden som er etter at småfolket har sovnet, som nå er rundt kl 20 (hurra), er begrenset av at jeg må legge meg senest kl 22 - hverdag som helg, for hver eneste dag starter i femtiden.. På den tiden skal jeg helst trene, dusje, spise kvelds, så er det styret med matpakker og sekk og utstyr.. 

Jeg klamrer meg til håpet om at det blir bedre når ungene er større.. Når de kan leke litt mer selv, så jeg kan sitte og lese en bok mens de leker uten å hele tiden sette eget liv i fare.. 

Anonymkode: 0767f...fd1

Du skriver "ungene", du fikk et barn for 2,5 år siden? Fikk du fler? 

Anonymkode: 07fb9...2ce

[AnonymBruker]

Nei, med 2 barn og mann er jeg en slave 😞 

Hater det, blir så lei av venninner som romantiserer dette livet. Utrolig trist, aldri tid til seg selv.

Skulle gjerne blitt kvitt både mann og barn, vært single igjen.

Angrer virkelig, men nå må jeg bare stå i det.

Anonymkode: 94386...76d

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler det som deg, selv om jeg verken har mann eller barn. Eller, rettere sagt, jeg føler det som deg fordi jeg ikke har mann eller barn. Jeg er i 40-årene, alle mine venner har mann og barn, og naturlig nok er det kjernefamilien de tilbringer mest tid med, det er de de reiser på ferie sammen med, på hytta i helger, på dagsturer, osv osv. Jeg har ingen å dele sånne opplevelse med, jeg føler jeg står på utsiden av alt. Dette har lenge gjort meg deprimert, og etter hvert har jeg følt meg så tom og trist at jeg ikke en gang orker å gjøre forsøk på å finne på noe med venner. Man orker ikke til slutt når man lenge spør og spør, men får «kan ikke» til svar. Pga dette føles livet uten innhold. Jeg er egentlig veldig sosial som deg, men blir likevel sittende hjemme kveld etter kveld, helg etter helg. Og mer eller mindre hele sommeren. Syns det er kjempetrist.

Anonymkode: da0ce...c9e

Jeg skjønner dette er vanskelig og jeg mistenker jeg er på vei til dette livet selv. Men, er det ingen mann du kan bli kjent med og inngå et forhold med? Så kan dere bruke alenetiden sammen? 

Anonymkode: ddbe3...7e8

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Nettmamma85 skrev:

Nei, dessverre, det kan jeg ikke si. Er i veldig lik situasjon som deg med to små barn, og selv om jeg elsker både dem og mannen og det er mange fine dager, så føler jeg at livet har blitt veldig begrenset og slitsomt. Alt går på rutine. Jeg som person blir borte midt oppi alt. Mamma livet passer meg nok egentlig ikke så godt, og dette er veldig vonde følelser. Og umulig å gjøre noe med føler jeg, ante ikke at det skulle føles slik, og det er lite det går an å endre når barna først er her. Det blir liksom bare å holde ut og håpe på at det blir bedre desto større barna blir... 

Følte du at mammalivet passet deg bra da du bare hadde en?

Anonymkode: 07fb9...2ce

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lykkelig. Jeg er antageligvis en veldig kjedelig person, for jeg elsker rutiner og hverdag. Jeg elsker å ha små barn, jeg elsker å tilbringe kvelden etter ungen er lagt med strikking eller bok, jeg elsker å bruke helgene sammen med aktiviteter barna synes er gøy, jeg elsker å se barna mine vokse opp, jeg elsker mannen min som opplever alt dette sammen med meg. Jeg er veldig, veldig lykkelig. 

Anonymkode: 7fcea...b84

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må virkelig begynne å nyte de små tingene i livet.🌸 Anbefaler en bok som heter The power of now av Eckhart Tolle.

Anonymkode: afda4...7e9

😂😂🤣🤣😂 Ellers takk du. Jeg nyter jeg men ser fortsatt ikke noe poeng med at det skal finnes en planet full av idioter på. Universet hadde klart seg fint uten lissom. 

Anonymkode: 98245...6e2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er aktivt lykkelig. Fraværet av smerte og sorg gjør meg lykkelig. Og små ting, som lukten av kaffe, lyden av regn og et varmt smil.

Anonymkode: afda4...7e9

Samme her, fravær av smerte = lykke. Sist gang jeg kjente på at jeg ikke hadde umiddelbare livskriser var i 2015.

Akkurat nå er jeg dypt ulykkelig.

Anonymkode: 6b6ae...30a

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner dette er vanskelig og jeg mistenker jeg er på vei til dette livet selv. Men, er det ingen mann du kan bli kjent med og inngå et forhold med? Så kan dere bruke alenetiden sammen? 

Anonymkode: ddbe3...7e8

Jeg leter konstant etter den mannen, er nesten på alle nettdatingsider som fins. Men der er så mye rart.. og jeg møter veldig lite nye mennesker i livet nå når jeg har passert 40, og livet ser ut som det gjør med så lite sosialt. Det gjør det jo enda mer vanskelig å finne en kjæreste. Håpet er der, og føler jeg er avhengig av å finne denne mannen for å bli lykkelig, men de fleste dager føles det håpløst.
 

Jeg leser at du føler du er på vei mot å forbli barnløs, du også. Har du en partner? Jeg har alltid ønsket meg både mann og barn, men nå når det er for sent å få barn, så skulle jeg likevel følt meg veldig mye bedre om jeg hadde en partner å dele livet med.

Anonymkode: da0ce...c9e

[Nettmamma85]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følte du at mammalivet passet deg bra da du bare hadde en?

Anonymkode: 07fb9...2ce

Nei, var ikke så stor forskjell. Og da vi ble uplanlagt gravide igjen så tok vi imot, både fordi vi tenkte det vil være fint med søsken for barnet og fordi rammene rundt livet allerede var lagt med ett barn.