Er det andre som har det slik?

[Maestro]

Hei

 

Jeg skriver her fordi jeg føler meg så sabla alene om og ha det slik. 

Jeg gikk gjennom en psykose for 3 år siden, mista bakkekontakt, mista meg selv og endte med og bli det man kaller oppløst. Armer og ben hang ikke sammen, klarte ikke å tenke, følte ikke meg som meg selv, følelser var ikke der og jeg savna det å føle meg BRA. Var så syk at jeg følte meg fysisk syk, orka eller klarte ingenting.

Nå 3 år senere med god hjelp av medisiner, dps og psykomotorisk fysioterapi, så henger ting sammen igjen. Heldigvis. 

Men så har en snikende angst begynt å komme, har hatt panikkangst da jeg var yngre å det er ingenting i forhold til det jeg sliter med nå. 

Det er veldig tåkesyn, uvirkelighetsfølelse, utavkroppenoplevelse, litt var for masse sanseinntrykk, reagerer på lyd og farger kan endre seg. Kan få så sterk angst at jeg depersonaliserer skikkelig. Føler meg fremmed, på det verste så kjenner jeg ikke igjen mamma liksom. 

 

Plis, er det noen her som sliter med noe av det samme? Eller som har trøstende ord?? 

[AnonymBruker]

Du kan være på vei inn i psykose igjen. Ring fastlege igjen og be om

henvisning til dps igjen. 

Anonymkode: 6cd55...7e5

[AnonymBruker]

Det siste du nevner minner om psykose, så ville tatt opp dette igjen med dps. Sliter også med panikkanfall og angst etter hjelp fra dps i 2014 hvor jeg plutselig kan få en tanke om at det er rart for eksempel hvordan et bord er skrudd sammen (høres sprøtt ut men noen vil kjenne seg igjen) eller at alarmklokken ringer og det går opp for meg at hverdagen er skjør, man står opp og følger samfunnet men hvem som helst av de jeg elsker kan dø i løpet av dagen, så får jeg panikkangst for å se «virkeligheten» som det det er, mens andre bare lever. Som jo er sant, men ikke sunt. Har likevel en stemme som forteller meg at det er angst og ikke meg, og har ikke opplevd psykose eller å ikke kjenne igjen noen. Derfor jeg tenker at det du opplever ikke er uvanlig, men fremdeles noe du ikke skal holde for deg selv, kanskje veie tilbake til en ny psykose. Husk det er vanlig med tilbakefall uten at de betyr du har kommet mindre langt i behandlingen, ikke la deg demotivere.

Anonymkode: d0e46...731

[Maestro]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det siste du nevner minner om psykose, så ville tatt opp dette igjen med dps. Sliter også med panikkanfall og angst etter hjelp fra dps i 2014 hvor jeg plutselig kan få en tanke om at det er rart for eksempel hvordan et bord er skrudd sammen (høres sprøtt ut men noen vil kjenne seg igjen) eller at alarmklokken ringer og det går opp for meg at hverdagen er skjør, man står opp og følger samfunnet men hvem som helst av de jeg elsker kan dø i løpet av dagen, så får jeg panikkangst for å se «virkeligheten» som det det er, mens andre bare lever. Som jo er sant, men ikke sunt. Har likevel en stemme som forteller meg at det er angst og ikke meg, og har ikke opplevd psykose eller å ikke kjenne igjen noen. Derfor jeg tenker at det du opplever ikke er uvanlig, men fremdeles noe du ikke skal holde for deg selv, kanskje veie tilbake til en ny psykose. Husk det er vanlig med tilbakefall uten at de betyr du har kommet mindre langt i behandlingen, ikke la deg demotivere.

Anonymkode: d0e46...731

Ang det med farger og sanseinntrykk, er ikke sånn hver dag, eller hele tiden. Kommer når jeg har dårlige dager, å på dårlige dager så gjør jeg minst mulig. 

[AnonymBruker]

Men det er sannsynlig at du er på vei inn i psykose. 

Anonymkode: 6cd55...7e5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Maestro said:

Ang det med farger og sanseinntrykk, er ikke sånn hver dag, eller hele tiden. Kommer når jeg har dårlige dager, å på dårlige dager så gjør jeg minst mulig. 

Ja jeg vet, det blir veldig trigget av stress, stress kan gi meg uvirkelighetsfølelse og panikk. Men tror du ville slappet mer av hvis du fikk pratet med en profesjonell som fikk bekreftet at det du opplever er normalt i forhold til din sykdomshistorie. Mye lettere å håndtere sånt når man vet det er harmløst. 

Anonymkode: d0e46...731

[Maestro]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg vet, det blir veldig trigget av stress, stress kan gi meg uvirkelighetsfølelse og panikk. Men tror du ville slappet mer av hvis du fikk pratet med en profesjonell som fikk bekreftet at det du opplever er normalt i forhold til din sykdomshistorie. Mye lettere å håndtere sånt når man vet det er harmløst. 

Anonymkode: d0e46...731

Jeg gikk til ei psykeriater, veldig dyktig dame. Men hun slutta, så jeg havnet hos en psykeriatisk sykepleier, ei godt voksen dame. Og hun mener på alt jeg sliter med NÅ er "bare" angst. Men skal prøve og ta det opp igjen. 

[Gjest supernova_87]

Huff! Dette høres skikkelig, skikkelig plagsomt ut. 

Jeg har ikke hatt det fullt sånn som du, men har slitt mye med dissosiasjon på andre måter (som dette jo høres ut som?). Ut av kroppen opplevelse, miste tid og sted, ikke gjenkjenne mennesker, miste tid/minner, at kroppen min ikke er min. 

Jeg hadde en lege tidligere som påstod at jeg valgte dissosiasjonen. Jeg synes han var en stor tulling (og en fantastisk lege), men poenget hans var vel at bevisst/underbevisst hadde jeg ingen bedre valg enn å dissosiere. Jeg valgte det for alternativet må ha virket verre. Jeg mente det hele skjedde ubevisst. Men etter hvert som jeg fikk tenkt på dette ga det litt mening. Jeg vurderte "okei, hvis jeg ikke skulle dissosiere, ikke skulle skade meg/ta livet mitt, hva er da alternativet?" og svaret jeg fant var at "da kommer jeg til å DØ", jeg fornemmet en utålelig smerte som ville drepe meg. Traumer. Så jeg "valgte" dissosieringen for å unngå å føle og være tilstede i traumereaksjoner. 

Nå dissosierer jeg fullskala mye mindre. Men er nærmest konstant i en slags disconnect med mye smerter og vanskelig å kjenne følelsene. Men jeg øver på nettopp å føle følelsene mine og det tror jeg gjør at jeg trenger ikke å flykte inn i det totalt unåelige stedet lenger. Jeg omgir meg med mindre stressende faktorer og arbeider med hvile og egenomsorg. Det er mulig å jobbe med dissosiasjon, men slik jeg ser det får man ikke slike problemer uten traumer. Og man får ikke bukt med slike problemer uten å ta tak i traumene. Dissosiasjonen/angsten er bare en konsekvens. 

Jeg håper noe av dette kunne være nyttig for deg. Det er ... For å ikke legge noe mellom: jævlig å ha det sånn. Jeg kan føle med deg i håpløsheten, har vært der mange ganger at jeg ikke tror på bedring. Men akkurat nå er jeg i en periode der jeg tror på bedring. På muligheten i å gjøre jobben dag etter dag. Å tåle å bære smerten av det som har skjedd oss. For å kunne leve livet med det gode i det. 

Heier på deg! ❤

[AnonymBruker]

Hei,

1. Tok du noe da du hadde uvirkelighetsfølelse? ❤️

2. E ikke lett å være beste venn med livet, men du må huske intuisjon trumfer alltid!!

3. Det kan fikses, men bagasjen den må du bære livet ut

4. Du bare du som kan rydder i sekken din, sånn at den er lettere å bære

5. Sjekk NETFLIX: https://www.netflix.com/no/title/80231917

6: Det tar mange år å overkjøre, men du må tenke; dette livet, eller er mitt per å nå det jeg vil

7: Selvdisiplin-> med tanke på; Mindfullness,(men) funker bare over-->laaang tid /snakker år med øvelse https://www.netflix.com/no/title/81098586

8: Husk; du vil ALLTID bære dette, bare bedre ❤️

9. Det er ALLTID lov å ha en dårlig eller en kjedelig dag. Ikke vær stresset, du blir gammel du også ❤️ 

10= Tankekjør er vanlig!

 

❤️❤️❤️❤️ ❤️ ❤️ ❤️ 

 

WE LOVE U ❤️ 

 

 

Anonymkode: 7e41c...d35

[AnonymBruker]

Avslutter med fra meg til deg:

 

 

Anonymkode: 7e41c...d35

[Søgni]

Tråden er ryddet for helseskadelige råd og anbefalinger, samt avsporinger.

Søgni, mod.