Lei😔

[AnonymBruker]

Har slitt med dårlig helse i noen år. Har 2 operasjoner bak meg, tilbakevendende deppresiv lidelse, sosial angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse, frossen skulder (som har plaget meg nå i 3 år! Begynner å bli bedre nå), fibromyalgi, irritabel tarm, rosacea, og generelt betennelser i kroppen. Hadde prolaps for en stund tilbake, betennelse i kneet og nå begynner fader i meg albuen å trøble med meg. 

Jeg prøver å jobbe, jobber nå 40% og 60% på AAP. Utover nå er det masse møter med jobben, NAV, lege osv. Jeg skammer meg over og syntes det er flaut at jeg stadig har vondt steder, og stadig har betennelser. 

Har ikke store forståelsen her hjemme av samboer heller. Jeg prøver å ikke klage, men han ser det jo og han kan komme med kommentarer som: fibromyalgi er en syte diagnose, skal du ha pause fra jobben igjen? (sykemeldt) osv. Jeg blir lei meg og skammer meg ikke mindre av den grunn. 

Skal nå på opphold på et rehabilitering senter. Gruer meg da det å være sammen med fremmede mennesker er vanskelig og krevende, men er også spent på hva som kommer ut av dette. 

Jeg går forøvrig også på DPS og har gjort det nå i 2 år. Samboer kan også her kommentere hvis jeg ikke fixer ting at "har du ikke lært noe på DPS? Hvorfor går du fortsatt der når du fortsatt oppfører deg sånn?" 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men framtiden stresser meg og at jeg blir lei av vondter og problemer og at jeg ikke blir møtt med litt mer forståelse. 

Beklager langt innlegg😔

Anonymkode: 25c5d...9f7

[Fru2020]

Det hørtes utrolig slitsomt å ha så mye å stri med. Ikke rart du er lei. 

Så godt at du skal på et rehabiliteringssenter. Har en venninne med fibro og div. hun hadde kjempeutbytte av det oppholdet. Skjønner at det kan være utfordrende å reise til en slik plass med sosial angst og unnvikende pf,  har trekk fra det selv, men håper du får det til likevel.

En skal være forsiktig med å kommentere andres forhold, men jeg våger meg frempå likevel. En samboer skal være en partner, en som spiller på samme lag. Nå fremstår han jo som en motspiller. Kanskje er dette også noe som krever oppmerksomhet. Kanskje han kan være med til lege og psykolog for å få vite mer om det du sliter med- og kanskje noen samtaler på familievernkontoret. Du trenger han som medspiller når du skal gå fremover.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Fru2020 skrev:

Det hørtes utrolig slitsomt å ha så mye å stri med. Ikke rart du er lei. 

Så godt at du skal på et rehabiliteringssenter. Har en venninne med fibro og div. hun hadde kjempeutbytte av det oppholdet. Skjønner at det kan være utfordrende å reise til en slik plass med sosial angst og unnvikende pf,  har trekk fra det selv, men håper du får det til likevel.

En skal være forsiktig med å kommentere andres forhold, men jeg våger meg frempå likevel. En samboer skal være en partner, en som spiller på samme lag. Nå fremstår han jo som en motspiller. Kanskje er dette også noe som krever oppmerksomhet. Kanskje han kan være med til lege og psykolog for å få vite mer om det du sliter med- og kanskje noen samtaler på familievernkontoret. Du trenger han som medspiller når du skal gå fremover.

Takk for gode ord🤗 Han var med til DPS i starten men nå går jeg i gruppeterapi og da går jo ikke det☺️ 

Nei jeg føler at jeg må "stå" i dette på egenhånd da jeg møter lite forståelse. Men har god dialog med både NAV, fastlege og tildels arbeidsgiver. 

Det er bare det at nå skjer det så mye framover at jeg blir helt utslitt bare ved tanken, og da ikke ha en partner å dele ting med føles tungt. Men jeg får ta en dag om gangen så går det seg vel til👍 

 

Anonymkode: 25c5d...9f7

[AnonymBruker]

Det å ha en samboer som omtrent motarbeider deg gjør jo ikke saken noe bedre.. Her prøver jeg å ikke snakke så mye om plager, men mannen min merker det jo og det gjør jo at han tar hensyn.

 

Anonymkode: 25f0c...4a1

[Candiru]

Høres ut som samboeren din ikke er til mye støtte for deg, mildt sagt. det er jo veldig trist. Har du pratet med ham om hvordan du egentlig har det, og har han i såfall virkelig lyttet? Hvis ikke så er det nok på tide med en god prat. Fortell hva det gjør med deg når han kommenterer slik som han gjør.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Candiru skrev:

Høres ut som samboeren din ikke er til mye støtte for deg, mildt sagt. det er jo veldig trist. Har du pratet med ham om hvordan du egentlig har det, og har han i såfall virkelig lyttet? Hvis ikke så er det nok på tide med en god prat. Fortell hva det gjør med deg når han kommenterer slik som han gjør.

Har forsøkt. Men pga min unnvikende diagnose syns jeg det er enklere å ikke "klage". Og jeg vil ikke synes synd på. Han ser jo at jeg sliter i perioder med kroppen og registrerer at jeg må gå på medisiner. Alikevel "forventer" han at jeg skal holde jobb og hjem 100%. Jeg har ikke fått noe hjelp til rengjøring, plenklipping, maling, bortkjøring av søppel osv, selv ikke når jeg har vært nyoperert. Jeg vil aldri klare full jobb og klare å holde hus og hjem rent. Sårt at han ikke forstår eller ser det. 

Så jeg må nok ta kampen alene, med meg selv og med andre, og finne min vei. Og det i seg selv er forsåvidt greit, men når han sier at fibro diagnose er for late mennesker som ikke gidder å jobbe kjenner jeg det bobler inni meg. 

Ts

Anonymkode: 25c5d...9f7

[Candiru]

Skjønner at det blir vanskelig mtp unnvikende diagnosen. Han mangler tydeligvis kunnskap og er arrogant. Og han tar veldig lite hensyn etter min mening. Du må prøve å i det minste overbevise deg selv om at det han sier ikke stemmer, og stole på deg selv. 

Har dere barn?

[AnonymBruker]

1 time siden, Candiru skrev:

Skjønner at det blir vanskelig mtp unnvikende diagnosen. Han mangler tydeligvis kunnskap og er arrogant. Og han tar veldig lite hensyn etter min mening. Du må prøve å i det minste overbevise deg selv om at det han sier ikke stemmer, og stole på deg selv. 

Har dere barn?

Har ingen felles barn men jeg har 2 og han 1. De begynner å bli store, minste blir 14, en på 18 og eldste er 20. Har 14 åringen annenhver uke. Eldste har flyttet og han i midten er ikke her så ofte. 

Ja jeg må stole på meg selv og ta hensyn til meg selv. Takk for gode ord☺️

Ts

Anonymkode: 25c5d...9f7

[Candiru]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har ingen felles barn men jeg har 2 og han 1. De begynner å bli store, minste blir 14, en på 18 og eldste er 20. Har 14 åringen annenhver uke. Eldste har flyttet og han i midten er ikke her så ofte. 

Ja jeg må stole på meg selv og ta hensyn til meg selv. Takk for gode ord☺️

Ts

Anonymkode: 25c5d...9f7

Kanskje du da bør revurdere hele forholdel, hvis det egentlig bare bryter deg ned. Det blir jo bare en ekstra belastning for deg. Sier ikke at du skal gå fra han, at det er eneste løsningen, men at du kan tenke deg nøye om og veie fordeler med forholdet opp mot det som er negativt. Du skal ikke være nødt til å bli tatt for gitt og bli tråkket på.