Han er så sur mot dattera mi!

[AnonymBruker]

Det er helt urimelig å forskjellsbehandle barna fra hans side. Det er ikke greit.

Samtidig reagerer jeg på at du sier DU skal oppdra DINE barn.

Hvis du vil ha en mann inn i hjemmet ditt som bonusfar,synes jeg du skal gi han rom som en likeverdig foresatt.

Stebarn og steforeldre kan bygge veldig gode relasjoner, men da må det være rom for det. Han fungerer jo som en farsfigur når han bor der og jeg synes du skal si til han at du håper dere kan samarbeide om å oppdra barna på best mulig måte. Tenk på folk som adopterer, skal de være mindre foreldre fordi de ikke deler DNA med barna? 

Det blir jo helt feil. Gi han et ansvar, si at dere to må oppdra barna. Da tror jeg kanskje han endrer seg? Barna blir litt han sine også, dere er jo en familie...

Anonymkode: 9e08c...ec4

[AnonymBruker]

Jeg hadde selv en bror som pirket på meg og jeg var aldri god nok i hans øyner da jeg vokste opp. Har fått store angst problemer, depresjoner, Ptsd. Unner ikke datteren din å bli ødelagt. Få han vekk før han gjør enda mer skade. Du kan fint finne deg en ny mann.

Anonymkode: fc499...f53

[Ulrikke]

Sier dette som både stemor og mor: du kan ikke la 10-åringen ha det sånn. Hun har tydeligvis hatt det sånn en stund, og hun er på vei inn i en av de mest sårbare periodene i livet, puberteten. Da synes man allerede dårlig nok om seg selv, om ikke en av de nærmeste skal være med og forsterke dette! I tillegg risikerer du at bror og søster får et veldig dårlig forhold. Bror har ikke godt av å se den forskjellsbehandlingen, det gjør noe med ham også. 

Jeg forstår at det er enklere i teori enn i praksis, men hvis han ikke klarer å endre seg er dere nødt til å bo hver for dere så barna slipper å forholde seg til ham. 

Når det er sagt: så lenge dere bor sammen kan du ikke si at bare du skal ta deg av oppdragelsen. Det hadde ikke vært holdbart her hvis jeg ikke hadde kunnet be stebarna mine rydde opp, hjelpe til, snakke i en ordentlig tone osv. Men det hele kommer jo an på MÅTEN man gjør det på. Han oppdrar ikke, han hakker. Det kan man ikke drive med. Normal oppdragelse må man tillate at den man bor med praktiserer, men verken biologisk forelder eller andre kan hakke på alt noen gjør!

Høres ut som om du har tatt det opp mange ganger. Uten at han viser endring eller vilje til å forstå. Da er det på tide å avslutte samboerskapet. 

[Nymerïa]

Fortjener ikke datteren din et bedre hjem enn dette? Mine barn gjør i hvert fall det.

[Loff77]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bodd sammen i 1 år, vært sammen i 3. Jeg har en datter på 10 år. Han skal irettesette henne på alt hun gjør, og sier på forhånd at "så må du huske på det, ikke gris, ikke rot, ikke gjør sånn og sånn" FØR det i hele tatt har skjedd. Han har et surt blikk hver gang hun kommer inn i rommet nesten.

Av og til er hun nesten på gråten og sier han er så sur mot henne. Jeg har tatt det opp med han uttallige ganger, men han nekter for at han er slik. Seriøst, vi føler det jo, da er det jo slik vi føler og oppfatter det! Han ser ikke ut til å forstå dette, og blir sur på meg når jeg rolig prøver å forklare det for han.

Jeg har sagt at det er JEG som oppdrar barna mine, ikke han. Han er min kjæreste og kan stille opp for de og være en venn for de. Men han skal ikke oppdra de. Mot min sønn på 7 år er han helt annerledes og mye mer tålmodig. Men fra henne tåler han ingenting. Greit, hun kan være krevende til tider, mulig hormoner har meldt sin anmarsj, men likevel. Han har ikke, og oppnår ikke hennes respekt med dette.

Er vondt å se at hun prøver å ikke gjøre feil, og nærmest går på nåler for han. Vet jo at han er glad i henne, men. Vi har det jo fint ellers og han tar de jo med på ting og gir de ting rettferdig. Han er 46 år. 

Anonymkode: faac5...966

Selvfølgelig skal han være snill med begge barna og opptre på en god måte og med respekt. Men dette tullet med att JEG skal oppdra barna mine funker vel dårlig i ett forhold når man bor sammen. Enten alt eller ingenting mener nå jeg

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe av det samme med min x, bare mine barn var 1 år ( gutt) og 4 år (jente). jeg følte han hakket og irriterte seg på 4 åringen, men fungerte fint med minste. 

Og det var i MYE mindre grad enn det du beskriver her, men det var den følelsen... det lille stikket. som 4 åringen ikke alltid så, men som jeg følte. enda 4 åringen den gang kunne irritere på seg gråstein og trasset. 

jeg gjorde det slutt. jeg kunne ikke leve med det der. og mine følelser for fyren forsvant de og. det er min jobb å beskytte barna mine. 

noen uker etter  fortalte pedleder i barnehagen at hun hadde pratet med dattera mi ( som forøvrig er vedig flink med å ordlegge seg) hvor hun hadde sagt at hun ikke savnet "Per", men egentlig syntes det var litt deilig, for nå kunne hun slappe av mer. 

og vi var ikke engang samboere... SKJERPINGS MAMMA!

Anonymkode: 46a10...57d

[AnonymBruker]

Mamma hadde en kjæreste som én eneste gang slengte en sur kommentar i min retning når jeg var en slitsom 11 åring, og hun reiste seg rett opp fra sofaen og ga klar og tydelig beskjed om at hvis han hadde problemer med maset mitt så visste han utrolig godt hvor døra var. Han sa aldri noe etter det og jeg husker det utrolig godt. Stå opp for datteren din da vel!

Anonymkode: 79f5e...20d

[Pupperulla]

Nei vet du hva! Får helt vondt av jenta di, kom dere vekk før han ødelegger henne helt. 
det er ikke greit en plass! 
har selv ei på 10 og vet hvor sår hun kan bli. Å stadig bli kritisert å oppleve at noen er på for å finne feil, er forferdelig tungt og vondt. 
At han behandler gutten bra, gjør det enda verre og vanskeligere for henne. 
 

[Gjest Niek79]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har sagt at det er JEG som oppdrar barna mine, ikke han. Han er min kjæreste og kan stille opp for de og være en venn for de. Men han skal ikke oppdra de.

Anonymkode: faac5...966

Dette ville vært så jævli uaktuelt.

Bare så det er sagt så ville det vært like uaktuelt å hatt en sånn person i nærheten av barna mine på jevnlig basis også. Du skjønner vel innerst inne at dette forholdet må avsluttes.

Endret 4. august 2020 av Niek79

[AnonymBruker]

Når jeg sier at det er JEG som oppdrar barna mine, mener jeg at det hovedsaklig er det. Selvsagt skal han si ifra om ting som ikke er greit, be de å rydde eller gjøre lekser osv. Men det er jo jeg som er forelder og kommer til å være det resten av livet. Det har man ingen garanti for at han vil være, mest sannsynlig ikke. Og han har to barn selv. De har han hverken bodd med, eller oppdratt. Han har hatt samvær med de ettersomdet passer han, og har påstått at han har oppdratt de like mye som jeg har med mine barn. Barna hans vil ikke engang egentlig komme hit, de bryr seg ikke om han virker det som, siden han har tatt kontakt og vært mye med de når han ikke har dame eller jobbet mye.

Ts

Anonymkode: faac5...966

[AnonymBruker]

Film han i de situasjonene og vis han

Anonymkode: d4a3d...83b

[AnonymBruker]

Flytter man sammen, skal selbsaft begge ta del i oppdragelsen.

Anonymkode: d4a3d...83b

[AnonymBruker]

Det hjelper tydeligvis ikke at du tar en prat innimellom, du må korrigere ham i situasjonen når det skjer, hver gang.

"Per, ikke sånn, dette har vi snakket om. Hadde du syntes det var hyggelig om noen støtt remset opp alt som kan gå galt? Ha litt tillit til Ida"

Anonymkode: 6701e...4d4

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bodd sammen i 1 år, vært sammen i 3. Jeg har en datter på 10 år. Han skal irettesette henne på alt hun gjør, og sier på forhånd at "så må du huske på det, ikke gris, ikke rot, ikke gjør sånn og sånn" FØR det i hele tatt har skjedd. Han har et surt blikk hver gang hun kommer inn i rommet nesten.

Av og til er hun nesten på gråten og sier han er så sur mot henne. Jeg har tatt det opp med han uttallige ganger, men han nekter for at han er slik. Seriøst, vi føler det jo, da er det jo slik vi føler og oppfatter det! Han ser ikke ut til å forstå dette, og blir sur på meg når jeg rolig prøver å forklare det for han.

Jeg har sagt at det er JEG som oppdrar barna mine, ikke han. Han er min kjæreste og kan stille opp for de og være en venn for de. Men han skal ikke oppdra de. Mot min sønn på 7 år er han helt annerledes og mye mer tålmodig. Men fra henne tåler han ingenting. Greit, hun kan være krevende til tider, mulig hormoner har meldt sin anmarsj, men likevel. Han har ikke, og oppnår ikke hennes respekt med dette.

Er vondt å se at hun prøver å ikke gjøre feil, og nærmest går på nåler for han. Vet jo at han er glad i henne, men. Vi har det jo fint ellers og han tar de jo med på ting og gir de ting rettferdig. Han er 46 år. 

Anonymkode: faac5...966

Kvitt deg med han! Hva driver du med!!! 

Anonymkode: ab0a9...1fe

[AnonymBruker]

Se deg i speilet, TS. Hvem sitt ansvar er det at denne mannen kom inn i huset ditt?

Anonymkode: e187f...878

[AnonymBruker]

Du som mor er ansvarlig for hvilke personer du drar inn i familien. 
Hvordan kan du gjøre dette mot ditt barn? Er du så avhengig av å ha en mann!!!?

DET ER DU SOM ER ANSVARLIG!

Anonymkode: ab0a9...1fe

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg sier at det er JEG som oppdrar barna mine, mener jeg at det hovedsaklig er det. Selvsagt skal han si ifra om ting som ikke er greit, be de å rydde eller gjøre lekser osv. Men det er jo jeg som er forelder og kommer til å være det resten av livet. Det har man ingen garanti for at han vil være, mest sannsynlig ikke. Og han har to barn selv. De har han hverken bodd med, eller oppdratt. Han har hatt samvær med de ettersomdet passer han, og har påstått at han har oppdratt de like mye som jeg har med mine barn. Barna hans vil ikke engang egentlig komme hit, de bryr seg ikke om han virker det som, siden han har tatt kontakt og vært mye med de når han ikke har dame eller jobbet mye.

Ts

Anonymkode: faac5...966

Hva venter du på da? Det høres ut som du er klar for å avslutte.

Anonymkode: 2d93a...dcd

[GammelKaktus]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva venter du på da? Det høres ut som du er klar for å avslutte.

Anonymkode: 2d93a...dcd

Enig, få han ut.

[AnonymBruker]

Hadde du orket å ha det slik på jobb som datteren din har det hjemme?

Hvis svaret er nei så må mannen flytte ut.

Anonymkode: 70b6b...dbb

[Rant]

Du må få tatt en ordentlig prat med ham, så dette blir satt en stopper for. Han må forstå at han ikke kan blande seg på den måten. Det er vondt for datteren din å måtte gå sånn på nåler, og det kan prege henne senere i livet. Om han ikke forstår, eller ikke ønsker å forstå, så er det best om du forlater ham. Ja, synd å si det. Du elsker ham sikkert, men dette handler om din datters fremtidige psyke. 

Det kan virke som hun er en "scapegoat" og sønnen din er "the golden child". 

Endret 4. august 2020 av Rant