Dere småbarnsforeldre?

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Våre to har sovet hele netter siden de var baby(så vi er heldige?, eller bare godt team?) vår helsesøster er iallfall super imponert, så vi har vært heldig å kunne ha forhold som før

Anonymkode: ce369...e09

Hva har det gode teamet deres gjort for å få barna til å sove hele netter siden de var babyer?

Anonymkode: d496b...415

[AnonymBruker]

Det er jo fryktelig slitsomt med små barn og full jobb! Klart det blir unntakstilstand i forholdet sett i forhold til hva man gjorde før man fikk barn.

På den andre siden tenker jeg det også kan ses på som sammensveisende for forholdet at man blir en familie, et team, at man sammen opplever barna vokse opp og man står sammen om oppdragelse og familien AS. Ja, det er ikke så mye alenetid, sengekos, man er trøtt på kvelden og det går en kule varmt her og der i frustrasjon, men det går faktisk an å se på familietiden og barna som noe som skaper grobunn for et videre liv og alderdom sammen. Litt som et nytt kapittel fremfor bare slutten på det gamle.

Videre tenker jeg at INGEN burde skille seg de første tre åra i barnas liv. Det er unntakstilstand, travelt, slitsomt osv, men også veldig givende om man klarer å snu tankegangen litt.

Her har vi tre barn på 0, 4 og 8, så det er mange år siden vi hadde skikkelig tid til hverandre med ferier alene, måltider i fred og ro osv, men med en bitteliten innsats i hverdagen som en klem, en berøring og et kyss kommer vi nok igjennom dette også. Vi er helt enige om at det er unntakstilstand, og vi gleder oss så klart til å få mer tid til hverandre, men vi prøver også å sette pris på hverdagen som den er her og nå - ellers hadde vi nok vært skilt for lenge siden tror jeg.

Anonymkode: 313bd...bf6

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så vondt å lese. Jeg tror dere må sette dere ned i morgen kveld etter barna har lagt seg. Dere må finne ut sammen hvordan dere skal komme dere sammen gjennom småbarnsperioden. Dere må begge jobbe for forholdet, det er ikke bare din jobb. 

Her er det ikke mye tid sammen. Og jeg er så sliten at jeg vil sove når kvelden kommer. Vi har pratet sammen (flere ganger, justert litt og følt litt underveis) og for oss hjelper deg mye med klem og kyss i hverdagen. For eksempel, hver morgen ønsker vi hverandre en fin dag. Når vi kommer hjem fra jobb kysser vi og klemmer hverandre. Går vi forbi hverandre kan vi ta på hverandre, eller holde i hånden når vi er ferdig med å spise middag og venter på at barna skal bli ferdig. Vi gjør små ting, og det merket vi hjalp sykt mye på oss begge sex prioriterer vi, selv om vi er slitne og vil sove. Vi trenger ikke holde på i en evighet, blir mest kjappiser. Men begge føler det er viktig for vårt forhold.

Dere må komme ut av sirkelen og begynne å prioritere hverandre. Det å ta den andre på rumpen, kjapt kyss, en klem, stryke over ryggen, forteller til den andre positive ord. Det tar ikke mye energi, men det kan gi ganske mye!

Anonymkode: fb21a...49a

Tusen takk for svar. Jeg skulle virkelig ønske vi bare kunne satt oss ned i sofaen å snakket om dette, men desverre går det ikke. Han tar alt som kritikk uansett, så mine følelser betyr lite og etter så mange ganger samme reaksjonsmønster så blir det heller til at jeg ikke sier noe. Jeg prøvde så vidt i går å si at det var sårt for meg at han tullet med noe som har vært vanskelig for meg i flere år. Det endte opp med at samtalen fort ble avsluttet i usakelighet og nok en gang fikk jeg beskjed om at alt var min feil (Han sa dette om seg selv) som han sa og mine følelser ble skrinlagt som alltid.

Det har ballet på seg og jeg kjenner på så mye sinne, tristhet og bitterhet. Innerst inne vil jeg få det til å fungere, men vet jo at jeg til slutt mister meg selv og ingen av oss har det godt. Det virker som han vil late som og ikke snakke om de vanskelige tingene. Vi har vært i terapi, men enda ikke fått snakket ut. Jeg mistenker at vi har hatt helt feil terapaut, så jeg har lyst å prøve på nytt med en annen! Det er et par hendelser når jeg var gravid som jeg sliter å legge bak meg som har satt dype spor i meg og at jeg mistet litt av respekten for han, men det kunne nok blitt bedre om vi kunne pratet ut om det... Det er ting som strider helt i mot mine verdier og måten han møtte meg på som har resultert i de vonde/ekle følelsene rundt dette. Ikke minst at han valgte å gjøre det uansett hva jeg synes/følte og dette når jeg var høygravid. Jeg føler han sviktet meg! Uansett han lo av meg når jeg sa hva jeg mente, så jeg kom ingen vei med den samtalen heller.

 

Jeg ser at han prøver å være hyggelig innimellom, men desverre klarer ikke jeg late som lenger og er bare tom og kald, noe som han oppfattes som negativ og sur vil jeg tro. Jeg vet om jeg også later som, så kommer den plutselig en ny diskusjon og da er jeg like langt. Enda mer ekle følelser.. Jeg skulle ønske jeg klarte glemme det som vært og starte med blanke ark, men det går ikke😔

Anonymkode: b428a...ad7

[Tirius]

Vi godtar unntakstilstand. Nå er de 4 og 7, og sakte men sikkert er det tid til oss igjen. Så prøver vi bruke energien på å samarbeide godt og føle vi er et team på den fronten i stede, takker hverandre når vi lager middag, rydder, etc. Sette pris på de små tingene. Det blir kjærestetid igjen om noen år, da kommer vi sikkert til å savne småbarn, så vi prøver nyte livet sånn det er akkurat nå

[AnonymBruker]

2 timer siden, Tirius skrev:

Vi godtar unntakstilstand. Nå er de 4 og 7, og sakte men sikkert er det tid til oss igjen. Så prøver vi bruke energien på å samarbeide godt og føle vi er et team på den fronten i stede, takker hverandre når vi lager middag, rydder, etc. Sette pris på de små tingene. Det blir kjærestetid igjen om noen år, da kommer vi sikkert til å savne småbarn, så vi prøver nyte livet sånn det er akkurat nå

Så godt å ha det sånnt. Dere har sikkert kunne snakke godt sammen underveis? Det er så fort gjort å ta ting for gitt etter hvert som tiden går...

Anonymkode: b428a...ad7

[AnonymBruker]

Vår yngste hadde en lengre periode der han våknet ofte om nettene og stod opp grytidlig. Denne perioden var den mest utmattende, og livet her hjemme ble ikke særlig hyggelig. Vi var irriterte på hverandre og småkranglet hele tiden, og dette mønsteret varte selvom vi etterhvert fikk sove mer. 

Vi dro til parterapi og reddet forholdet på den måten. Å ha noen som hjalp oss å snakke sammen var gull. Pga søvnmangel og alle andre ting i hverdagen som tar energi så tok vi hverandre for gitt.

Barna er større nå, men vi har siden krisen vært flinke på å prioritere oss. Vi reiser gjerne bort 1 helg i halvåret og passer på å bruke foreldrene våre som barnevakter når vi besøker dem eller de kommer til oss. På denne måten får vi litt kvalitetstid og gode stunder sammen. 

Da barna var mindre spiste vi middag sammen med dem men lagde gjerne noe eget etter at barna var i seng. Ost og kjeks er vi også glade i, gjerne med et godt glass vin til i helgene. 

Ro, gode samtaler og god stemning er det som skulle til for oss iallfall. Håper det ordner seg for dere. 

Anonymkode: de390...a39

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vår yngste hadde en lengre periode der han våknet ofte om nettene og stod opp grytidlig. Denne perioden var den mest utmattende, og livet her hjemme ble ikke særlig hyggelig. Vi var irriterte på hverandre og småkranglet hele tiden, og dette mønsteret varte selvom vi etterhvert fikk sove mer. 

Vi dro til parterapi og reddet forholdet på den måten. Å ha noen som hjalp oss å snakke sammen var gull. Pga søvnmangel og alle andre ting i hverdagen som tar energi så tok vi hverandre for gitt.

Barna er større nå, men vi har siden krisen vært flinke på å prioritere oss. Vi reiser gjerne bort 1 helg i halvåret og passer på å bruke foreldrene våre som barnevakter når vi besøker dem eller de kommer til oss. På denne måten får vi litt kvalitetstid og gode stunder sammen. 

Da barna var mindre spiste vi middag sammen med dem men lagde gjerne noe eget etter at barna var i seng. Ost og kjeks er vi også glade i, gjerne med et godt glass vin til i helgene. 

Ro, gode samtaler og god stemning er det som skulle til for oss iallfall. Håper det ordner seg for dere. 

Anonymkode: de390...a39

Tusen takk, så godt å høre at det er håp og at dere fikk det til. Kjenner meg igjen i det du skriver. Det er vanskelig å snu den onde sirkel selv om jeg nå endelig har fått nattesøvnen tilbake... Jeg håper vi kan få hjelp med en ny terapaut for å snakke ut og legge en plan om hvordan vi ønsker å ha det. Som sagt akkurat nå er jeg bare full av negative følelser😔

 

Ts

Anonymkode: b428a...ad7

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva har det gode teamet deres gjort for å få barna til å sove hele netter siden de var babyer?

Anonymkode: d496b...415

Dette er jo bare tull. Noen babyer sover, andre sover ikke. Det er ikke sånn at fordi man er så flinke foreldre så sover babyene mer. Det er jo flust av foreldre som har flere barn der de første aldri sov og den siste sover hele tiden feks. Vet jo om folk med tvillinger som den ene er en "sovebaby" og andre har lakenskrekk. 

Anonymkode: dc6b6...c31

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette er jo bare tull. Noen babyer sover, andre sover ikke. Det er ikke sånn at fordi man er så flinke foreldre så sover babyene mer. Det er jo flust av foreldre som har flere barn der de første aldri sov og den siste sover hele tiden feks. Vet jo om folk med tvillinger som den ene er en "sovebaby" og andre har lakenskrekk. 

Anonymkode: dc6b6...c31

Mente sover ikke så mye. Alle sover noe heldigvis... 

Anonymkode: dc6b6...c31

[burgut]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som meg. Vi har også en 1 åring og en 3 åring. Jeg har akkurat begynnt å sove litt igjen, men jeg er helt tom om dagen. Jeg har fått så mange bitre/negative følelser for samboer det siste året noe som iallefall ikke gjør det enklere. Jeg hadde kanskje reagert anerledels om jeg hadde sovet... Jeg er bare redd for at forholdet vårt er for skadet, det er så vanskelig å skulle snu den onde sirkelen plutselig..

 

 TS

Anonymkode: b428a...ad7

Bitterhet er aldri bra. Den må du kvitte deg med ellers kommer dere ikke videre. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk, så godt å høre at det er håp og at dere fikk det til. Kjenner meg igjen i det du skriver. Det er vanskelig å snu den onde sirkel selv om jeg nå endelig har fått nattesøvnen tilbake... Jeg håper vi kan få hjelp med en ny terapaut for å snakke ut og legge en plan om hvordan vi ønsker å ha det. Som sagt akkurat nå er jeg bare full av negative følelser😔

 

Ts

Anonymkode: b428a...ad7

Man blir helt motløs i sånne situasjoner. Ikke rart at du føler deg negativ. 

Jeg har vært i to relativt seriøse forhold før jeg møtte mannen min, og begge gangene kom vi til en form for krise som la en demper på følelsene og gjorde meg likegyldig og negativ. Det ble slutt for jeg var ikke villig til å jobbe så veldig for å komme igjennom krisen. Jeg tenkte vel at gode forhold ikke havner i sånne kriser og dermed er det ikke verdt å bli. 

Nå skjønner jeg at alle forhold over tid har kriser i større eller mindre grad. Alle må jobbe for relasjonen, og det fungerer faktisk å jobbe for det også. Med riktig fokus og et ønske om å redde det man har så er det utrolig hva som kan ordnes, gjerne med hjelp utenfra. 

Anonymkode: de390...a39

[Tirius]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Så godt å ha det sånnt. Dere har sikkert kunne snakke godt sammen underveis? Det er så fort gjort å ta ting for gitt etter hvert som tiden går...

Anonymkode: b428a...ad7

 Vi er ikke alltid samkjørte og enige, men vi er ganske flinke til å ikke overkjøre hverandre og evt unnskylde etterpå. Så selv om vi der og da er uenige så finner vi ut av det, har vært i forhold der ting bare blir «begravd» og det blir utrolig tungt i lengden.. 

[AnonymBruker]

Vi har tre barn sammen (mellom 5-14 år) og har vært sammen i 24 år. Så vi har jo en veldig lang historie sammen, og har på en måte blitt voksne sammen. 
Men jeg føler at vår styrke er at vi liker å være sammen. Vi har alltid prioritert mye tid sammen- og tenker at det er viktig å klare å ha det litt gøy sammen- sånn at man skaper gode minner sammen, og ikke bare med andre. 
Vi prioriterer å se serier sammen, finne på noe fint i helger og legger oss samtidig stort sett hver dag. Også ikke ha så store forventninger til hverandre/romantikk når barna er små. 
Om følelsene er negative så må det snakkes om!! Ellers tror jeg lett de negative tankene tar over og gjør det vanskelig. Ta tak i det via parterapi før det vokser seg for stort. 

Anonymkode: 1d08c...087

[AnonymBruker]

På 1.8.2020 den 20.09, AnonymBruker skrev:

Vi har 3 barn i alderen 2 til 6 år. Vi ser serie eller film sammen på kveldene, i helgene spiser vi mat sammen etter barna er lagt. Prøver på 1 barnefri natt annenhver måned. Handler også om de små tingene vi gjør for hverandre  i hverdagen. De små kyssene her og der, en klem etter endt arbeidsdag, snakker godt sammen å gir rom for at vi kan ha litt egentid også. Vi vet at i denne fasen av livet så krever barna våre alt, og at vi får tid til å være mer kjærester etterhvert. 

Anonymkode: 17318...b6f

Det der gikk helt fint med førstemann. Han la vi i 7-tida og da våkna han ikke før midnatt. Aldri noe styr.

Så kom nr to og var helt umulig å få i seng. Vi mista kveldene våre.

Med første så var vi vel litt kjepphøye og tenkte som enkelte andre i tråden at vi var et godt team, snakk om å få punktert egoet når neste baby kom.

Den eneste forklaringa på at småbarnstida gikk greit for oss er at jeg kan med hånda på hjertet si at vi var like involverte og at barneprosjektet var et felles prosjekt hele veien. Det var ikke sånn at barna i bunn og grunn var mitt ansvar. Og da justerte vel egentlig begge to forventningene til parforholdet mens det stod på.

Anonymkode: 171dd...f99

[AnonymBruker]

Vi har to barn sammen på 4 og 7 år, og vi har vært sammen i 10 år. Vi har hatt gode og dårlige perioder, og sånn helt ærlig har det vært stunder når barna var yngre at jeg ikke trodde vi kom til å klare oss sammen. Men vi har likevel begge to hatt en enighet om at babytiden er en unntakstilstand, selv når det har stått på som verst.
 

Begge barna våre var premature og syke når de ble født, med umodne tarmer og tøffe opphold på nyfødtintensiv. De har også begge to vært «krevende» i den forstand at de slet mye med mageproblemer, smerter, kronisk forstoppelse osv som følge av umodne tarmer, men med den yngste gikk det så langt at hun begynte å verge seg for å gjøre nr 2 i bleien og holdt igjen avføringen til hun ble svært forstoppet. Det har derfor vært mye legebesøk, oppfølgning på sykehus osv som ble en påkjenning på forholdet vårt. Ungene har alltid slitt med søvn og hyppige oppvåkninger osv, så mye av problemene til meg og mannen de første par årene som foreldre var en slags «konkurranse» om hvem som var mest sliten og hvem som hadde gjort hva. Vi kom inn i en vond sirkel der begge var mest opptatt av sine egne behov. 
 

Den omveltingen til morsrollen og farsrollen og det å fungere som familien AS var en lang og noe vanskelig overgang for oss. Men heldigvis har vi også alltid trivdes veldig godt i hverandres selskap i rollene våre som kjærester og partnere. Jo større barna har blitt har det også gradvis blitt lettere å finne balansen som kjærester og foreldre uten at vi har trengt å fokusere på det. Ingen av oss trenger å tilbringe hver kveld sammen i sofaen med en film. Vi liker begge to egentid, og har gitt hverandre rom til å dyrke det, som igjen har gitt oss lyst og  energi til å gjøre noe sammen. Vi har f.eks en felles fridag i uken (når det ikke er ferie og barna er i skole og bhg) og pleier alltid å finne på noe da. Gå tur i skog og mark er ofte noe vi gjør, dra på bytur sammen, dra på kafé, dra på stranda, spise niste i hagen, besøke vennepar eller familie osv. Vi har også hatt 2 langhelger alene med barnefri etter vi ble foreldre, og en sånn langhelg kan vi leve særdeles lenge på. Da ligger vi på hotell og bare nyter hverandre, har sex så mye vi bare orker, spiser på restauranter vi aldri har prøvd, drar på kino osv.
 

De siste to årene, etter yngste bikket 3 års, så flyter vi mye bedre sammen i foreldrerollen. Vi finner på mye gøy med med barna, og er mye ute i skog og mark, er på stranda, i basseng, spiller spill sammen osv. Vi bruker å være en del med familiene våre også, da spesielt mine foreldre og da har jeg og mannen ofte mulighet til et par timer med alenetid i løpet av dagen. Når vi er på hytta til hans familie, pleier barna våre å sove inne i hytta med foreldre hans, også sover jeg og samboer i telt rett utenfor. Da får vi mulighet til å være kjærester samtidig som ungene er i nærheten. 

Anonymkode: 4e086...3d2