Er jeg unormal?

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg sliter med å forelske meg. Jeg er superkresen på utvalget mitt med gutter selv om jeg ikke burde være - det for ingen er perfekte. Jeg blir fort venn med gutter for jeg er veldig åpen og chill. Ikke så veldig jentene av meg egentlig.  Men så går det ingen vei fordi jeg aldri føler det samme tilbake. Jeg forelsker meg i de som kun vil pule og blir da såret og klager som sikker mange gjør …Jeg har nå forelsket meg i bestevennen min som er en pålitelig, smart, hyggelig og bare en god fyr. Men nå som det begynner å bli litt mer seriøst og kanskje går mot ett forhold trekker jeg meg tilbake og sier "lol skal du ikke pule henne da det hadde jo vært gøy" for det var vell sånne samtaler vi hadde som venner. Han bruker å se rart på meg da for det vil han jo ikke lengre. På en fest sa han til en annen jente som prøvde seg at han var opptatt, men det stemmer jo ikke helt fra min sin side. Jeg har veldig lyst å ha han rundt meg hele tiden  og jeg er kjempe glad i han, tror jeg hadde blitt lei meg om han hadde "ditcha meg". Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vi bestemte oss for å ta det rolig for jeg sa at jeg trenger tid til sånt men vi har nå tatt det rolig i ett halvt år og jeg tror han begynner å bli utålmodig for alle spør hva greien er mellom oss:  venner, familie osvosv og han må si "jeg vet ikke". Jeg skjønner på en måte den også men jeg er så redd for å binde meg til noen, eller tenker mye over hva som vil skje med vennskapet vårt for det har jo forandret seg veldig etter vi begynte med en mer flørtete tone. Noen dager vil jeg gå tilbake til det forholdet vi hadde før, som bare venner. Mens andre dager er jeg kjempe sikker på at jeg vil bli i lag med han. 

Anonymkode: 53fd1...c7a

[AnonymBruker]

Du er ikke unormal, men du har problemer du burde fått hjelp til å løse hos en psykolog. Det kan virke som du sliter med å knytte deg til andre mennesker på en dyp måte og at du blir redd når noen kommer for nær. 

Anonymkode: 3d20b...4e2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke unormal, men du har problemer du burde fått hjelp til å løse hos en psykolog. Det kan virke som du sliter med å knytte deg til andre mennesker på en dyp måte og at du blir redd når noen kommer for nær. 

Anonymkode: 3d20b...4e2

hei ts her,  takk for svar. Ja det kan hende.. men jeg synes det er litt skummelt å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg liker ikke snakke om problemene mine til en vill fremmed person. Her på nettet er det lettere for en kan anonymisere seg ikke sant? Jeg har hørt om ett sted du kan ringe og få gode råd men da sliter jeg også med å fortelle det, jeg blir så ukomfortabel. 

Anonymkode: 53fd1...c7a

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Jeg sliter med å forelske meg. Jeg er superkresen på utvalget mitt med gutter selv om jeg ikke burde være - det for ingen er perfekte. Jeg blir fort venn med gutter for jeg er veldig åpen og chill. Ikke så veldig jentene av meg egentlig.  Men så går det ingen vei fordi jeg aldri føler det samme tilbake. Jeg forelsker meg i de som kun vil pule og blir da såret og klager som sikker mange gjør …Jeg har nå forelsket meg i bestevennen min som er en pålitelig, smart, hyggelig og bare en god fyr. Men nå som det begynner å bli litt mer seriøst og kanskje går mot ett forhold trekker jeg meg tilbake og sier "lol skal du ikke pule henne da det hadde jo vært gøy" for det var vell sånne samtaler vi hadde som venner. Han bruker å se rart på meg da for det vil han jo ikke lengre. På en fest sa han til en annen jente som prøvde seg at han var opptatt, men det stemmer jo ikke helt fra min sin side. Jeg har veldig lyst å ha han rundt meg hele tiden  og jeg er kjempe glad i han, tror jeg hadde blitt lei meg om han hadde "ditcha meg". Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vi bestemte oss for å ta det rolig for jeg sa at jeg trenger tid til sånt men vi har nå tatt det rolig i ett halvt år og jeg tror han begynner å bli utålmodig for alle spør hva greien er mellom oss:  venner, familie osvosv og han må si "jeg vet ikke". Jeg skjønner på en måte den også men jeg er så redd for å binde meg til noen, eller tenker mye over hva som vil skje med vennskapet vårt for det har jo forandret seg veldig etter vi begynte med en mer flørtete tone. Noen dager vil jeg gå tilbake til det forholdet vi hadde før, som bare venner. Mens andre dager er jeg kjempe sikker på at jeg vil bli i lag med han. 

Anonymkode: 53fd1...c7a

Dette høres ut som tilknytningsproblemer. Du likte han så lenge han ikke var tilgjengelig, men nå som han er, er du ikke interessert. 

Anonymkode: 57697...e00

[AnonymBruker]

Er dere sånn ca 16 år?🙈

Anonymkode: 01436...882

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hei ts her,  takk for svar. Ja det kan hende.. men jeg synes det er litt skummelt å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg liker ikke snakke om problemene mine til en vill fremmed person. Her på nettet er det lettere for en kan anonymisere seg ikke sant? Jeg har hørt om ett sted du kan ringe og få gode råd men da sliter jeg også med å fortelle det, jeg blir så ukomfortabel. 

Anonymkode: 53fd1...c7a

Det er vel akkurat det som er ditt hovedproblem. Du vil ikke "bli sett". Verken av en profesjonell som kan hjelpe deg eller en kjæreste. Når folk kommer for nær, flykter du fordi du er redd for å bli avslørt. Alt du skammer deg over og ikke vil andre skal se, er helt normalt. Alle har feil og mangler. Du trenger hjelp til å se at du er god nok. 

Anonymkode: 3d20b...4e2

[AnonymBruker]

Det normale er å være unormal, ergo er til og med de 'unormale' også normale. Alt er faktisk normalt, det kommer bare an på hvor man ser det fra. Det som er normalt for meg, er nok ikke normalt for deg. Alt er relativt.

Anonymkode: 3c8cc...468

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som tilknytningsproblemer. Du likte han så lenge han ikke var tilgjengelig, men nå som han er, er du ikke interessert. 

Anonymkode: 57697...e00

Ja det kan hende at jeg har, vet ikke hvordan jeg løser desse desverre

 

ts her

Anonymkode: 53fd1...c7a

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dere sånn ca 16 år?🙈

Anonymkode: 01436...882

vi er 23 begge to  

Anonymkode: 53fd1...c7a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel akkurat det som er ditt hovedproblem. Du vil ikke "bli sett". Verken av en profesjonell som kan hjelpe deg eller en kjæreste. Når folk kommer for nær, flykter du fordi du er redd for å bli avslørt. Alt du skammer deg over og ikke vil andre skal se, er helt normalt. Alle har feil og mangler. Du trenger hjelp til å se at du er god nok. 

Anonymkode: 3d20b...4e2

Tusen takk for ett fint svar! kanskje jeg burde ta ett steg videre og oppsøke hjelp, men det er vell det som er litt vanskelig for meg. 

Anonymkode: 53fd1...c7a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det normale er å være unormal, ergo er til og med de 'unormale' også normale. Alt er faktisk normalt, det kommer bare an på hvor man ser det fra. Det som er normalt for meg, er nok ikke normalt for deg. Alt er relativt.

Anonymkode: 3c8cc...468

Ja det har du helt rett i, beklager for at jeg brukte "unormalt" som overskrift 

Anonymkode: 53fd1...c7a

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det normale er å være unormal, ergo er til og med de 'unormale' også normale. Alt er faktisk normalt, det kommer bare an på hvor man ser det fra. Det som er normalt for meg, er nok ikke normalt for deg. Alt er relativt.

Anonymkode: 3c8cc...468

Hva er dette for noe "politisk korrekt pissprat" ! Du vet jo selv om du er opplyst at dette ikke stemmer. Det normale er snittet av befolkningen alltid. De med så store tilknyttningsproblemer at de ikke fungere sammen med andre trenger hjelp for sine problemer om de ikke skal dra dette med seg videre inn i livet. Jo det er stort sett veldig unormalt at man ikke fungerer sammen med noen som helst over tid. Det løser seg bare ikke av seg selv. Noen kan møte kjærester som kan hjelpe de ut av dette, men det er ekstremt sjeldent. De fleste skygger unna slike mennesker så snart de oppdager akkurat dette. Det ligger som ofte store problemer fra barndommen bak slike ting, eller at man er utsatt for traumatiske forhold i voksen alder. Det løser seg aldri uten profesjonell hjelp. Selv da kan det være vanskelig. Det tar tid, og som TS fremstiller det er det i allefall en mulighet fordi hun er klar over dette ved seg selv. Det er ikke noen skam å oppsøke slik hjelp, så TS ta mot til deg og gjør akkurat dette   Lykke til.

Anonymkode: 9232a...403

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det kan hende at jeg har, vet ikke hvordan jeg løser desse desverre

 

ts her

Anonymkode: 53fd1...c7a

Du snakker med fastlegen din, sier at det er dette du mistenker, og ber om henvisning til psykolog. Det er kjempeskummelt, men verdt det! 

Anonymkode: 57697...e00