Vil bare gi faen!

[AnonymBruker]

Er så urolig. En slags angst. Jeg har allerede noen diagnoser og har fått hjelp, men angsten og uro finner en vei. Har bare lyst å slappe av og gi faen. Det som gir meg litt angst er jo at folk alltid skal påpeke noe. Er lei av folk og hva de mener om alt. «Gå en tur i fjellet» «ikke drikk kaffe, da får du angst, drikk te» «gjør yoga i stedet» ååh, er så mei av alle mirakelkurene til folk. 
Så har jeg prøvd dem selv lenge og de er ikke så bra som jeg ble lovet -_-

Anonymkode: ba26c...437

[Honey Dew]

Ikke hør på de som kommer med slike forslag. Gjør det du mener er best for deg selv og psyken din. Som deg hater jeg virkelig slike "velmenende" råd.

[Gjest MrTeddy29]

Du følger dine egene råd, og du gjør ting i ditt tempo.

Kjenner mange med angst, og jeg ber dem aldri om å gjøre noe jeg vet dem sliter med.

Det beste rådene jeg gir folk som sliter med angst er og ta ting i demmes eget tempo og finne ut ting på demmes egene måter.

 

[Candiru]

Vet du, det med å gi faen er en veldig god idé. Tror at alle som sliter i større eller mindre grad har veldig godt av å gi mer faen. Det gjelder egentlig alle. Gjør det, gi litt faen 😊😁

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. Mener ikke å gi totalt faen som i å sette seg og drikke for døve følelser. Men jeg har prøvd å følge disse velmenende rådene og det gjorde meg bare mer stressa. «Begynn med yoga», veldig stressende å passe på å ha riktig stilling og når du skal puste inn og ut. Men jeg gjør yoga, men gidder ikke slik lang rekkefølge av øvelser. Gjør noen enkle som jeg kjenner styrker kroppen litt på samme tid som du ikke trenger så lang tid på å gjøre det. 
 

Ellers er det dette med eget tempo ja. Er ikke før nå jeg har innsett at jeg må det. Har dessverre et par rundt meg som «maser» om hva jeg har tenkt videre med livet, hører i undertonen at de stresser med at jeg skal begynne med noe igjen. Har vært syk lenge og det er naivt å tro at jeg er helt frisk. Jeg vet at det er en del ytre faktorer nå s gjør meg stresset, så her er det en del tilfeldigheter. Men det er psykisk tungt. Jeg «jobber» frivillig nå, kjenner det gjør veldig godt men kjenner det ikke er nok. Jeg venter på svar fra flere arbeidsgivere og jeg er både videre noen steder og en god kandidat, men korona gjør alt så tvilsomt og dette får jeg også beskjed om. Blir gående og lure på hva som egentlig vil skje i livet mitt. Er jeg fremdeles her om et år? Jeg har i tillegg ADD som gjør skole vanskelig for meg. Psykolog og lege er enig i dette, og jeg skal snart på et karrieresenter for å se hva jeg evt bør gå. Ellers trives jeg med å jobbe i butikk, på kafe osv. Er flink med penger og minimalist så økonomi har aldri vært en utfordring for meg. 
 

Men så er det alle disse som skal si alt «galt» jeg gjør. De mener ikke å være stygge, men de er så typisk norsk «flokk». De «bekymrer» seg på mine vegne fordi jeg ikke har funnet kjæreste, om jeg ikke skal få barn snart, om jeg ikke skal skaffe en skikkelig godt betalt jobb så jeg kan reise en velstående familie... 

Legger seg oppi at jeg ikke drikker. Jeg må jo slappe av litt, ikke ta livet så seriøst og kose meg med en liten fest av og til... Men for meg er ikke alkohol kos. Og drikker jeg hører jeg det motsatte, at jeg må roe meg, ikke bør drikke -_- 

Mye sånne småting. 
 

Anonymkode: ba26c...437

[Fru2020]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fine svar. Mener ikke å gi totalt faen som i å sette seg og drikke for døve følelser. Men jeg har prøvd å følge disse velmenende rådene og det gjorde meg bare mer stressa. «Begynn med yoga», veldig stressende å passe på å ha riktig stilling og når du skal puste inn og ut. Men jeg gjør yoga, men gidder ikke slik lang rekkefølge av øvelser. Gjør noen enkle som jeg kjenner styrker kroppen litt på samme tid som du ikke trenger så lang tid på å gjøre det. 
 

Ellers er det dette med eget tempo ja. Er ikke før nå jeg har innsett at jeg må det. Har dessverre et par rundt meg som «maser» om hva jeg har tenkt videre med livet, hører i undertonen at de stresser med at jeg skal begynne med noe igjen. Har vært syk lenge og det er naivt å tro at jeg er helt frisk. Jeg vet at det er en del ytre faktorer nå s gjør meg stresset, så her er det en del tilfeldigheter. Men det er psykisk tungt. Jeg «jobber» frivillig nå, kjenner det gjør veldig godt men kjenner det ikke er nok. Jeg venter på svar fra flere arbeidsgivere og jeg er både videre noen steder og en god kandidat, men korona gjør alt så tvilsomt og dette får jeg også beskjed om. Blir gående og lure på hva som egentlig vil skje i livet mitt. Er jeg fremdeles her om et år? Jeg har i tillegg ADD som gjør skole vanskelig for meg. Psykolog og lege er enig i dette, og jeg skal snart på et karrieresenter for å se hva jeg evt bør gå. Ellers trives jeg med å jobbe i butikk, på kafe osv. Er flink med penger og minimalist så økonomi har aldri vært en utfordring for meg. 
 

Men så er det alle disse som skal si alt «galt» jeg gjør. De mener ikke å være stygge, men de er så typisk norsk «flokk». De «bekymrer» seg på mine vegne fordi jeg ikke har funnet kjæreste, om jeg ikke skal få barn snart, om jeg ikke skal skaffe en skikkelig godt betalt jobb så jeg kan reise en velstående familie... 

Legger seg oppi at jeg ikke drikker. Jeg må jo slappe av litt, ikke ta livet så seriøst og kose meg med en liten fest av og til... Men for meg er ikke alkohol kos. Og drikker jeg hører jeg det motsatte, at jeg må roe meg, ikke bør drikke -_- 

Mye sånne småting. 
 

Anonymkode: ba26c...437

Den første psykologen min anbefalte men å lese boken "Hvordan gi litt mer f*en" Jeg har ikke lest den enda, men kanskje den har noen gode tips.

Det er vanskelig med alle disse rådene når en sliter med noe, selv om de er godt ment. For meg så fører det til dårlig samvittighet og tanker om hvis jeg bare hadde gjort ditt og datt så hadde jeg nok blitt bedre. Jeg tror ikke det fungerer slik.

Høres ut som du har tatt skikkelig tak med tanke på å komme deg ut i jobb igjen. Håper du lykkes.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Fru2020 skrev:

Den første psykologen min anbefalte men å lese boken "Hvordan gi litt mer f*en" Jeg har ikke lest den enda, men kanskje den har noen gode tips.

Det er vanskelig med alle disse rådene når en sliter med noe, selv om de er godt ment. For meg så fører det til dårlig samvittighet og tanker om hvis jeg bare hadde gjort ditt og datt så hadde jeg nok blitt bedre. Jeg tror ikke det fungerer slik.

Høres ut som du har tatt skikkelig tak med tanke på å komme deg ut i jobb igjen. Håper du lykkes.

Ja jeg har tatt masse tak, derfor er det så nedbrytende når andre skal påpeke at en ikke gjør noe, stresser på mine vegne om å skaffe meg familie og god lønn så jeg kan gjøre alt det man skal i Norge (kjøpe leilighet, bil, få barn) osv. Som sagt er de ikke stygge mot meg. Trøsten er at de som kommenterer dette også kommenterer til andre. «Dette treet må dere få tatt vekk, da blir det finere her». 
«Det er smartere om du heller satser på......»

Dette med jobb er mye av grunnen til stresset mitt. Det er tilfeldigheter, det kommer an på koronasituasjonen og om jeg er den som blir valgt. Får litt eksistensiell angst av det hele også. 
 

Og jo mer jeg bare går slik jeg gjør nå, jo skumlere vil det bli å starte i ny jobb, treffe nye mennesker osv. Ha vanlige hverdagsplikter...selv om det vil gjøre godt. 
 

Skal kanskje jobbe som bærplukker senere i sommer dersom det ikke blir noe av disse jobbene. Ser det selvfølgelig ikke som min fremtid, men de få tingene jeg er med på frivillig er ikke nok. Det er ikke særlig lange dager på meg, og mye av det er ikke engang jobb. Jeg er med i en butikk noen timer i uken, passer ellers noen dyr. Så....jeg ble så desperat etter gjøremål at jeg kanskje får en liten jobb som bærplukker 😅😅😅🍒

Anonymkode: ba26c...437

[Fru2020]

Kanskje disse kommentarene plager deg sånn fordi du er litt frustrert over egen situasjon. Du vil jo gjerne i jobb. Det er irriterende når folk peker på det åpenbare som man vet godt selv. Å akkurat nå er det litt utenfor din kontroll, du må bare vente på svar.

Kjenner meg igjen i følelsen av at jo lenger vekke man er fra arbeidsmarkedet jo mer utfordrende blir det. Det tenker jeg også mye på.

Uansett synes jeg du er mer enn god når du tar på deg jobber som holder deg igang mens du venter på andre jobber. Dette kan jo være med på å gjøre ting litt lettere.

[AnonymBruker]

Kom deg på jobb, treff folk, spis og sov regelmessig, ta livet med ro og slapp av.. det er tankene dine som mater angsten.. jo mer du sitter i sofaen og kjenner etter og tenker jo mer angst får du.. 

slipp taket og gjør det du har lyst til

Anonymkode: 7a30a...6a4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva dette er. Jeg klarer liksom aldri å nyte øyeblikkene fullt ut. Føler alt jeg gjør er galt! Og unormalt. Lurer på om dette er tvangstanker..

Jeg elsker å se på Internett og sure på mobilen. Jeg kan se på ting jeg stnes er fint men dette er så feil i følge folk. Man skal ikke se i mobilen!! Man skal heller ikke like sitt utseende men det gjør jeg da så.

Jeg liker ikke at klokka blir 14 for da er det snart kveld... 

Kanskje jeg er for fornøyd med livet. Vil liksom ikke at det skal gå over

Anonymkode: ba26c...437

[AnonymBruker]

En annen ting er at jeg hører hva andre har gjort og det viser seg at jeg ikke er så alene som jeg tror når det kommer til ting. Nemlig at folk er aggressive og mange er mye verre enn meg! Og likevel så er de liksom godt likt og er de ikke det gir de liksom faen. Jeg har psykisk terrorisert nærmeste familie pga min depresjon. Det er helt skummelt ! Hvordan en depresjon som har fått blomstre opp over tid kan forandre ens personlighet så til de grader! 
Men det er altså mange som er verre. Som for eksempel gjør herverk, de er slemme og voldelige mot sine familiemedlemmer... 

Anonymkode: ba26c...437

[AnonymBruker]

Hadde en periode hvor jeg var ordentlig nedfor/kanskje deprimert. Vendepunktet var da en i familien sa til meg bokstavelig talt "Bare gi faen!". Det var skikkelig deilig å høre det fra noen, istedenfor å lese meg opp på hvordan gi mer faen selv. Men jobben med meg selv var så vidt begynt da.

Kjenner meg igjen i det at andre folk skal diktere hva en skal gjøre for å "rydde opp" i livet sitt, og etter vendepunktet begynte jeg å praktisere med eliminieringsmetoden. Hvis noen sa til meg at jeg burde/må begynne å "gjøre ditten og datten", "dra hit og dit", eller "møte/besøke de og de folka", så tar jeg en rask vurdering om det er noe for meg og hva jeg eventuelt oppnår med det. Og hvis jeg tenker "ikke interessert/vil ikke/gidder ikke/orker ikke" så er svaret såre enkelt: Dette er ikke noe jeg vil bruke energien min på. 

Flott! Da vet jeg litt mer om meg selv, og kan rette fokuset på noe annet. Det kjennes bedre å være ærlig med seg selv og ovenfor andre som eventuelt ikke kjenner deg så godt som du trodde de gjorde. Enkelte i familien min gir seg aldri på å fortelle meg hva jeg skal gjøre med livet mitt, og de har jeg bevisst valgt å distansere meg fra, fordi de er "energi-slukende". Men det er ikke alltids så lett å kutte ut disse helt fra livet, så i sjeldne tilfeller jeg møter dem gidder jeg egentlig ikke å høre hva de har å si, bare slår på autopilot og jatter uinteressert med, med halvt øre.

Anonymkode: 66618...5e6