Å ikke like pappas venninne

[Gjest Sjokkert]

Må si jeg blir sjokkert over at en jente på 19 år som tydeligvis er gammel nok til å gifte seg (!) oppfører seg slik. Pappa prioriterer nok barna fremfor seg selv, men dette er tydeligvis ikke omvendt! Merker jeg blir irritert av slike egoistiske barn,

[Gjest uff da....]

Denne datteren er da oppdratt til å være slik, så en dag møter foreldrene seg selv i døren..

Hun er tydeligvis avhengi av foreldre enda og umoden . Tross giftermål.

Om du er 18 og myndig, så sier ikke det alt om du er moden nok.

noen tar det lengre tid med.

[Gjest Gjestia]

Ja, "Sjokkert". Slik reagerte jeg også. Men jeg tror faktisk pappa ble så redd for å "miste" datteren at han ikke tok sjansen på å tale min - eller strengt tatt vår - sak.

Håper alle parter "tar til vettet" når de første sjokkreaksjonene har gitt seg. Både pappa'n og jeg ante jo fred og ingen fare, for i begynnelsen av forholdet vårt sørget han (delvis på min oppfordring) for å innhente "tillatelse" til at vi brukte tid sammen. Dvs. han informerte ungene om den nye damen i sitt liv og spurte om det var OK for dem at jeg kom på besøk. Og da vi etterhvert kom så langt at det ble snakk om overnatting så spurte han faktisk om det også var OK for de barna som på det tidspunkt bodde hos ham. (Ungene har flyttet litt fram og tilbake mellom foreldrene, alt etter hvor det har passet best å bo i forhold til venner og fritidsaktiviteter.)

Dette gjorde vi nettopp for å avsløre slike problemer på et tidlig stadium i forholdet. Så vi trodde faktisk at vi hadde alle barna med på laget - dvs. at de aksepterte meg og kanskje til og med likte meg. Så dette kom som en temmelig stor overraskelse. Derfor føles det ekstra ille nå, siden vi virkelig prøvde å gi barna en viss grad av medbestemmelse da jeg ble introdusert og siden ingen har protestert på min tilstedeværelse i de nesten 2 årene vi har vært sammen. Så jeg synes vi har vist alle de hensyn som man med rimelighet kan forvente når det er tale om 2 godt voksne mennesker (oss) og såpass store barn. Hvis jeg var et problem, så synes jeg far & barn kunne diskutert det "på kammerset" på et noe tidligere stadium. Tross alt har vi ikke vært "samboere" annet enn i helgene (og ofte bare en del av helga) så de har hatt god mulighet til å legge inn protest hvis de -eller rettere hun- har så mye mot meg.

[Gjest Sjokkert]

Denne datteren er da oppdratt til å være slik, så en dag møter foreldrene seg selv i døren..

Hun er tydeligvis avhengi av foreldre enda og umoden . Tross giftermål.

Om du er 18 og myndig, så sier ikke det alt om du er moden nok.

noen tar det lengre tid med.

←

Den er vel litt lettvint. Oppdragelse er ikke alt. Barn kan faktisk ende opp helt annerledes enn oppdragelsen skulle tilsi.

Uansett, syns det er merkelig at hun er så umoden når hun tydeligvis er moden nok til å gifte seg.

[Gjest Guest]

Herlighet, blir sjokkert jeg og!

Så pass gamle unger og så barnslige...

jaja...

[Kri]

Dessverre er det slik ofte at barna vil benytte seg av hersk og splitt - metoden, dersom de kan oppnå et eller annet med det.

Din kjære har tydeligvis ikke forstått dette, og trenger å oppdateres litt. Det er ikke bare ditt, men også hans ansvar å bidra til at du og barna kommer overens.

Det er han som er nøkkelpersonen her, og den eneste som kan løse situasjonen ved å oppdra sin datter. Han må forklare for henne at han er glad i deg, at du er en viktig person i hans liv, og at Kjærlighet er den ene tingen som det ikke blir mindre av når man deler den med flere.

Jenta er vel egentlig litt for gammal til å holde på slik, eller i beste fall er det lojalitet overfor moren, eller noe i den duren.

Det kan vel ikke tenkes at han bruker henne som et påskudd for å bryte ut?

Nei, her er det HAN som må gjøre noe!

Lykke til, hilsen Kri

[Gjest Gjestia]

Ja, det er han som må gjøre noe, og på grunn av andre ting som foregår og har foregått i livet hans nå i det siste, så tror jeg ikke han har "guts" til å ta den fighten. Ikke ennå.

Jeg lurte en stund på om dette med datteren bare var et påskudd og er vel kommet fram til at det kan være litt sannhet i det. På grunn av de andre hendelsene i livet hans så må han foreta en prioritering. Det er en del ting som har presset på som han ikke kan "komme unna" og barna har han jo for alltid. Så for å forenkle situasjonen for seg selv så mistenker jeg at det enkleste tross alt var å kutte meg. For jeg er den eneste som "kan" kuttes slik situasjonen er. Likevel tror jeg ham når han sier at han er glad i meg. Jeg tror datteren ble en utløsende faktor som gjorde at han ikke lenger orket å kjempe mot tidsklemma - slik han ser det.

Nå ser jeg ganske mange ting vi både kunne og burde gjort annerledes, -både oss i mellom og vis à vis datter. Men det er kanskje for sent.