Å ikke like pappas venninne

[Dragona]

Uff.. har lest alt.. Han må jo være helt korka, jeg er 23 år, og hadde jeg vært deg hadde jeg oppsøkt dattera, og spurt henne jeg...

Har "nesten" hatt det som deg, så jeg veit hva du går igjennom...

Slå han rett ned hvis han lyver deg mitt i trynet... også slåopp per sms... Nei...

Virkelig dust i huet

[Gjest Gjestia]

Takk for all støtte. Har nå snakket ut med mannen og det ER datterens holdning til meg som er problemet. Tro det eller ei. Jeg tror i hvertfall på ham når han sier det. Vi er blitt enige om å tone ned forholdet til vennskap for en tid og se om det går seg til når hun modnes litt.

Han er heller ikke helt uvillig til å bli med til familierådgivning. Han måtte tenke litt på det.

Så jeg er fremdeles veldig lei meg, men ikke helt uten håp. Situasjonen er helt idiotisk, men jeg kan jo ikke snu hans tankesett uansett hvor rart det virker på meg. Så da må jeg bare ta tiden til hjelp og håpe det beste. På en måte er jeg enig i at jeg fortjener bedre, men det er ikke så greit. Han er nå engang den mannen jeg har valgt så jeg føler ikke jeg kan gi opp ennå, selv om jeg er klar over at jeg løper en stor risiko for å bli enda mer såret nå.

[Gjest Violetta]

Jeg skjønner at du ikke vil gi ham opp når du er så glad i ham. Noen ganger må man svelge kameler tror jeg, og ikke gi opp for fort. Håper bare at dette ikke bare trekker mer og mer ut, slik det aldri tar slutt.

Ønsker deg lykke til. :icon_smile:

[aline]

helt klart er dette vanskelig for ham!

selv om datteren hans er nesten voksen og flytter vekk, så betyr hun forhåpentligvis fryktelig mye for ham.

og, hun vil alltid være barn i forhold til ham, uansett hvor mange år hun blir.

jeg er selv skilsmissebarn, og min far hadde en tid en dame som jeg virkelig ikke klarte å like. Jeg var voksen, eldre en denne datteren, og jeg prøvde virkelig å få til å like henne fordi hun var sammen med pappa..... men klarte det aldri.

tålte henne ikke, selv om sikkert mange synes hun er skikkelig koselig.

jeg ba selvsagt aldri pappa gjøre det slutt med henne, og jeg sa aldri til ham heller at jeg ikke kom til å besøke ham særlig så lenge hun var der.... men det var det som var fakta! jeg tilbrakte en jul der, og lovet meg selv på tro og ære at jeg aldri mer kom til å feire jul sammen med min far og henne igjen, jeg kom heller ikke til å dra på besøk til ham i særlig grad så lenge hun var der.

hadde jeg vært 19 hadde jeg kanskje informert min far om dette også, og hadde min far vært hakket mer interessert i sine barn en han var, så hadde min mening nok vært viktig. Da hadde det kanskje blitt snakk om henne eller meg, og da hadde hun tapt. sånn er det bare.

heldigvis ble det slutt uten at noen av oss andre trengte å blande oss, i vårt tilfelle.

dette er ikke ment som at du er en bitch, ikke ta det feil. men dersom hun har noe som helst lignende følelser for deg som jeg hadde til min fars tidligere dame, så kan hun ha sagt klart ifra at han ikke kom til å se mye til henne om han fortsatte å være med deg. Det KAN ikke være enkelt for en hengiven far.

men hun er bare nitten!

og dersom hun og faren har ett godt forhold, og han ønsker å rolig fortsette ett forhold til deg, så tror jeg hun kan "komme over" sitt krav om at du skal vekk. over tid, når hun ser at du betyr så mye for ham at han ikke bare gjør som hun krever.

men hold dere avskilt en stund, altså du og datteren. så hun får faren sin alene selv om du er en del av livet hans ellers. så kanskje hun vokser og ser at om ikke hun er overbegeistret, så betyr du faktisk så mye for din far at han har det bra så lenge han har deg i livet sitt. Det bør bety noe for henne når hun klarer å distansere og har fått sagt hva hun føler og tenker.

at han har brukt tid hos sin eks, datterens mor, kan faktisk også være fordi han trengte å prate om hva han skulle gjøre med en som kjenner datteren. selv om han også kan være en dritt... men det vet ihvertfall ikke vi her inne.

har eksen hatt ny kjæreste?

kanskje han trengte å diskutere med henne om hva han skulle gjøre, hvordan han skulle takle dette?

uansett, lykke til med deg, hvordan det en går.

[Gjest Gjestia]

dette er ikke ment som at du er en bitch, ikke ta det feil. men dersom hun har noe som helst lignende følelser for deg som jeg hadde til min fars tidligere dame, så kan hun ha sagt klart ifra at han ikke kom til å se mye til henne om han fortsatte å være med deg. Det KAN ikke være enkelt for en hengiven far.

men hun er bare nitten!

og dersom hun og faren har ett godt forhold, og han ønsker å rolig fortsette ett forhold til deg, så tror jeg hun kan "komme over" sitt krav om at du skal vekk. over tid, når hun ser at du betyr så mye for ham at han ikke bare gjør som hun krever.

Jeg tror ikke hun har sagt klart fra. På en måte er det litt av problemet. Hun bare viker unna og sier at hun ikke "kan prate med meg". Neivel? Men vi har jo bare sjelden møttes. Og det å prate når man nesten aldri møtes er vanskelig.

Han ønsker å fortsette forholdet til meg men ikke på bekostning av datteren. Derfor vil han bryte tvert (dvs. nå kan det jo se ut som jeg har fått ham på litt andre tanker). Det ironiske her er at det hele tiden har vært jeg som har bremset i dette forholdet, -nettopp for at han også skulle ha litt tid alene sammen med sine barn. Men han har ikke villet innse viktigheten av dette. På den annen side har han heller ikke gjort helhjertede forsøk på å integrere meg i familien. Jeg har vel nærmest vært overnattingsgjest i helgene. De få gangene det har vært på tale å "hjelpe" med noen av de hjemmeboende ungene - f. eks. kjøre til og fra- så har jeg tilbydd meg.

Men jeg er enig med deg i at datteren er ung ennå, og jeg er villig til å gi det hele tid sånn at hun kanskje begriper at jeg ikke forsøker å "ta pappa fra henne" og kanskje hun til og med kunne tenke seg å akseptere meg som en del av pappas liv selv om vi ikke blir hjertevenner. For jeg er helt sikker på at jeg ikke har sagt eller gjort noe som hun kan oppfatte som uvennlig. Jeg har nemlig vært (til meg å være) veldig taus når hun har vært der, nettopp for at jeg ikke skulle dominere i hennes eget hjem. Så hvis hun ikke liker meg, så er det en ren "trynefaktor". Mer sannsynlig er det at reaksjonen ikke har noe med personlig å gjøre i det hele tatt, men mer en reaksjon på at pappa har fått noen som konkurrerer med henne om hans tid. Så de innspillene jeg har fått fra fagpersoner i denne tiden tyder på at jeg bare er den som er kommet i veien for sorg og frustrasjon.

Problemet mitt er at han uten videre er villig til å "gi etter" for et krav hun såvidt meg bekjent ikke engang har stilt siden han er så bekymret for at hun skal stille ultimatumet. Jeg er ingen varm, moderlig person som alle barn (uansett alder) øyeblikkelig elsker, men det er også svært få mennesker jeg vet om som direkte misliker meg. Dermed mener jeg at med litt smidighet og innsats fra alle parter så burde det være mulig å få dette til å fungere. Og såvidt meg bekjent så har jeg kommet rimelig godt overens med de andre barna som har tilbragt mer tid der.

Kan du, Aline, fortelle i generelle trekk hva det var ved din fars venninne som du ikke kunne tolerere, så kanskje jeg kunne gjenkjenne noe slik at jeg har et spor å arbeide videre med.

[Gjest Gjest_Dilla_*]

Ærlig talt! Er denne mannen virkelig verdt det? Jeg forstår jo selvfølgelig at han må ta hensyn til sine barn, men i dette tilfellet er jo barna voksne. Og datteren på 19 som er problemet, er selv gift og burde vel konsentrere seg om sitt eget kjærlighetsliv. Dersom faren hennes hadde sagt til henne at han ikke likte datterens mann, ville hun da skilt seg fra han igjen? Nei denne faren virker som en skikkellig dott. At datteren ikke liker deg får så være. Det er sikkert hennes tap. Men da må jo faren være mann nok til å si til henne at "neivel, det er ditt problem, hun er faktisk kvinnen i mitt liv". Men som en del andre også har vært inne på her; kanskje det bare er en dårlig unnskyldning fra hans side. Er det det, er han i hvertfall ikke verdt en tåre til!

[mockinbird]

Huff, dette må være vanskelig for dere alle sammen!

Jeg har selv hatt steforeldre jeg ikke har likt noe særlig, og min stemor har jeg aldri hatt noe godt forhold til. Noen ganger har det vært tungt å svelge at min far "valgte henne framfor meg", men jeg har i voksen alder innsett at han nok har en vanskelig situasjon som jeg ikke misunner han. Jeg har minimal kontakt med dem idag, føler meg rett og slett ikke hjemme der. Og å dra på besøk som gjest til sin far er og en absurd situasjon. For min del er det ingenting spesielt med min stemor som jeg kan sette fingeren på.... Hun er bare en mennesketype jeg ikke går godt overens med, rett og slett. Vi møter vel alle slike opp gjennom årene, og det er vanskelig å definere hva det er med den personen (som i andres øyne kan være verdens koseligste) man ikke liker.

Uansett håper jeg at det ordner seg for dere, til det beste for alle sammen!

[Gjest Gjestia]

Ja, denne mannen er verdt det - for meg.

I forhold til dere som er voksne og som har "stemødre" som dere ikke liker....Hvordan kan det bli så ille at dere ikke ønsker kontakt med deres egen far av den grunn? Når det ikke er noe spesielt som denne stemora har sagt eller gjort? Og hvorfor unner dere ikke foreldrene deres å være lykkelige? I voksen alder bor man jo uansett sjelden i samme hus. Og de timene eller dagene som man omgås burde det jo være mulig å omgås på noenlunde OK måte, særlig hvis stemora har vett nok til å skygge banen i blant så far og voksne barn får noe tid alene sammen også.

Tross alt er det flest hverdager og når man er voksen, er det vanligvis ikke dem man tilbringer med sine foreldre.

[mockinbird]

Ja, denne mannen er verdt det - for meg.

I forhold til dere som er voksne og som har "stemødre" som dere ikke liker....Hvordan kan det bli så ille at dere ikke ønsker kontakt med deres egen far av den grunn? Når det ikke er noe spesielt som denne stemora har sagt eller gjort? Og hvorfor unner dere ikke foreldrene deres å være lykkelige? I voksen alder bor man jo uansett sjelden i samme hus. Og de timene eller dagene som man omgås burde det jo være mulig å omgås på noenlunde OK måte, særlig hvis stemora har vett nok til å skygge banen i blant så far og voksne barn får noe tid alene sammen også.

Tross alt er det flest hverdager og når man er voksen, er det vanligvis ikke dem man tilbringer med sine foreldre.

←

Det som er ille, er å ikke føle seg hjemme hos sin far, men som en fremmed, en gjest. Å ikke ha noen å prate om, å føle at alle samtaler går i stå. Nå har aldri min stemor tålt at jeg og pappa har hatt alenetid, så det vet jeg ingenting om. Jeg unner min pappa all mulig lykke, og respekterer hans valg, men da må han respektere mine følelser. Vi har lite kontakt, ikke ingen kontakt. Et pliktbesøk i jula, og drar dit/inviterer hit til bursdager. Jeg skjønner din frustrasjon, og det er vanskelig, for alle parter. Men, som jeg var inne på istad, vi har vel alle noen mennesketyper man kommer dårligere overens med, uten at man "kan noe for det". Når det blir så nært som "i familien" er det ekstra vanskelig.

[orakel]

Jeg synes datteren fremstår som barnslig og egoistisk. Hun er 19 og selv gift, da bør hun oppføre seg som en voksen.

Det kan virke som om hun "tester" farens lojalitet overfor henne. Hvor mye makt hun fortsatt har over ham?

Er selv skilsmissebarn og hadde en stemor jeg ikke likte i begynnelsen. Grunnen til at jeg ikke likte henne hadde ingenting med henne som person å gjøre. I mine øyne hadde hun "stjålet" min pappa fra mamma og meg. Hun var ikke min mor - det var det som var problemet.

Etterhvert som jeg ble eldre innså jeg at alt ikke var svart/hvitt og vi ble venninner. Siden hun var yngre enn min mor var hun også mer hip og kul enn min mor var.

Du traff denne mannen da han fortsatt bare var separert. Det er godt mulig at barna da fortsatt håpte på gjenforening mellom mor og far, men du kom inn og "ødela" dette. Derfor er du den stygge ulven i denne situasjonen.

Mange menn er dessverre veik i slike situasjoner som du står oppe i. Det kan virke som om han lar seg influere både av ekskone og datter. Vil du virkelig ha en mann hvor lojaliteten ikke ligger hos deg?

Du skriver også at du toner ned deg selv hver gang du er sammen med hans barn. Det vil jo si at barna ikke får anledning til å bli kjent med deg, når du ikke er ekte. Merker barna dette? Oppfører du deg som gjest i hans hus, og de behandler deg deretter?

Vær tydelig og vis klart hvem du er, både for ham og barna. Sett også klare grenser for hva du finner deg i. Hvis ikke vil du fortsatt bli tråkket på.

[Gjest Gjestia]

Ja, jeg skjønner. Tror jeg. Det ironiske - eller tragiske- er at vi har vært to gjester. Både datteren og jeg. For jeg har heller ikke følt meg hjemme. Ikke på grunn av henne, men fordi jeg ikke har følt at jeg har hatt noen naturlig plass i familien. Ikke det beste utgangspunkt kanskje.

Ikke desto mindre velger jeg å tro vi kan få dette til å virke når vi tar tida til hjelp. Og er blitt klar over problemet. For det var ingen av oss, -dvs. datteren må jo ha vært det. Min venn og jeg har jo ikke vært samboere, og på grunn av en del andre praktiske omstendigheter som hverken har noe med oss eller unger å gjøre så er det uaktuelt med samme adresse i lang tid framover ennå (og nå snakker vi om flere år - ikke måneder). Vil som sagt prøve å rykke ned fra "pappas kjæreste" til "venn av pappa" og se om vi kan gjenintroduseres for hverandre på den måten. Det vil uansett ikke bli noen daglig kontakt mellom noen av oss - igjen pga. ytre omstendigheter som skolegang, jobb og flytting. Jeg håper på at datteren vil akseptere mer når hun ser at jeg ikke er direkte konkurrent til pappas tid.

[Gjest Gjestia]

Er selv skilsmissebarn og hadde en stemor jeg ikke likte i begynnelsen. Grunnen til at jeg ikke likte henne hadde ingenting med henne som person å gjøre. I mine øyne hadde hun "stjålet" min pappa fra mamma og meg. Hun var ikke min mor - det var det som var problemet.

Etterhvert som jeg ble eldre innså jeg at alt ikke var svart/hvitt og vi ble venninner. Siden hun var yngre enn min mor var hun også mer hip og kul enn min mor var.

Du traff denne mannen da han fortsatt bare var separert. Det er godt mulig at barna da fortsatt håpte på gjenforening mellom mor og far, men du kom inn og "ødela" dette. Derfor er du den stygge ulven i denne situasjonen.

Du skriver også at du toner ned deg selv hver gang du er sammen med hans barn. Det vil jo si at barna ikke får anledning til å bli kjent med deg, når du ikke er ekte. Merker barna dette? Oppfører du deg som gjest i hans hus, og de behandler deg deretter?

Vær tydelig og vis klart hvem du er, både for ham og barna. Sett også klare grenser for hva du finner deg i. Hvis ikke vil du fortsatt bli tråkket på.

←

Tusen takk. Det er noe slikt jeg tror har skjedd og håper skal skje. Og det at jeg toner meg selv ned har først og fremst skjedd overfor denne datteren siden hun ikke har bodd i huset. Jeg har ønsket å markere at selv om hun ikke bor der har det likevel vært mer "hjemme" for henne enn for meg. De to andre har - i hvertfall i perioder bodd hjemme-, så dem har jeg et mer normalt forhold til. Der har jeg hatt rollen som "pappas venninne" og en slags voksen venn, som de av og til har snakket med om ting som de mener pappa ikke ville forstått.

Kanskje ville tingene vært bedre dersom jeg hadde tonet meg selv mindre ned og vært "klarere" vis à vis denne datteren? Men det er riktig at jeg hele tiden har følt meg som en gjest, ja. Håper derfor at hvis vi forsøker en "re-start" av forholdet, dvs. rykker tilbake til vennskap så kan det være en mulighet for å bli kjent med hverandre på nytt når denne datteren begynner å modnes inn i "voksen-rollen". Kanskje jeg da ikke vil være fullt så uspiselig.

Setter uansett pris på "Orakel-svaret" som gir meg håp om at ting kan ordne seg etterhvert som både mennesker og situasjon modnes hos alle involverte.

[aline]

hei.

jeg har i grunnen fortalt deg litt hva som var problemet mellom meg og min fars tidligere kjæreste, så går ikke så nøye inn på det.

men det som ble sagt over her føler jeg er viktig, man møter alltid noen mennesker man bare ikke har kjemi med. det trenger ikke nødvendigvis være ett dårligere menneske, det bare matcher ikke, og det er da vanskelig å likevel skulle være hyggelig med dette mennesket.

flere av dere sier "men herregud, datteren er jo voksen, hun er nitten og har sin egen familie"...

hun er NITTEN.... var dere alle faktisk voksne når dere var nitten?

i følelsene, i handlingsmønster, i reaksjoner?

jeg var IKKE voksen når jeg var nitten, og når jeg ser nittenåringer nå, synes jeg faktisk de har endel igjen før de kan kalles voksne. Og jeg synes det er helt ok å ikke være voksen da, en nittenåring er faktisk fremdeles en TENÅRING!

hun er ikke en voksen, selv om hun har tatt voksne avgjørelser som å gifte seg. hun er en tenåring som har giftet seg. Det betyr ikke at siden hun tok en voksen avgjørelse, så er hele hun voksen og fornuftig på alle plan.

Det med å føle seg som en gjest i sitt fars hjem kjenner jeg meg veldig igjen i, det er ikke like lett.

og at den nye også føler seg som en gjest, som nitten og datteren, så BØR det nok være du som føler deg som en gjest, ikke hun. :blunke:

hun hadde bodd hos sin mor? var det så?

og hennes mor dro ut seperasjonen i to år fordi hun egentlig ville ha tilbake eksmannen? stemmer det?

i så tilfelle så har helt sikkert datteren vært klar over det, og kan da være fryktelig mye mer opptatt av sin mor og at hun mener moren og faren burde prøve på nytt en de som faktisk ikke har levd oppå moren og følt hennes frustrasjon i like stor grad.

dersom hun drømmer om at de skal finne tilbake til hverandre, så er det kanskje ikke så rart at hun ikke liker deg? Du ødelegger jo hennes sjanse til å få foreldrene sammen igjen, og du ødelegger morens sjanse til å få tilbake mannen hun ønsket tilbake.

[Gjest Guest]

men det som ble sagt over her føler jeg er viktig, man møter alltid noen mennesker man bare ikke har kjemi med. det trenger ikke nødvendigvis være ett dårligere menneske, det bare matcher ikke, og det er da vanskelig å likevel skulle være hyggelig med dette mennesket.

-------------------------------------------------------------------------

jeg var IKKE voksen når jeg var nitten, og når jeg ser nittenåringer nå, synes jeg faktisk de har endel igjen før de kan kalles voksne. Og jeg synes det er helt ok å ikke være voksen da, en nittenåring er faktisk fremdeles en TENÅRING!

-------------------------------------------------------------------------

Det med å føle seg som en gjest i sitt fars hjem kjenner jeg meg veldig igjen i, det er ikke like lett.

og at den nye også føler seg som en gjest, som nitten og datteren, så BØR det nok være du som føler deg som en gjest, ikke hun.  :blunke:

←

Helt enig. Er det trynefaktoren som er ute og går (les: dårlig personkjemi) så er jeg ille ute. Men jeg pleier som oftest sanse slike ting og det har jeg ikke gjort i dette tilfellet. Men jeg har ant at hun ikke har akseptert meg helt. Men igjen: Vi har rett og slett ikke hatt nok tid sammen til at vi har blitt kjent - siden jeg bare har tilbragt helgene der og hun har valgt å ikke komme så ofte i helgene. Det må understrekes at hun har hatt kontakt med sin far - på tomannshånd- på andre ukedager. Og en sjelden gang i helgene. Det var derfor vi aldri tenkte over at det var noe problem der. Vi regnet med hun var opptatt med kjæresten og vennene i helgene.

Jeg setter min lit til at hun ikke er voksen ennå og at hun blir mer tolerant etterhvert. Er også enig med deg i at hun kan være influert av moren - mer eller mindre bevisst. Og selv om jeg ikke hadde noe med bruddet mellom foreldrene å gjøre, så kan det være hun tror det. For min venn og jeg var bekjente også før bruddet, selv om det overhodet ikke var noen ømme følelser mellom oss da. Vi var ikke engang "bare gode venner". Han har også fortalt barna om hvorfor det ble slutt mellom ham og eks'en, men hvorvidt datteren er overbevist om at jeg ikke hadde noe med det å gjøre kan være en annen sak.

At det var jeg som var gjesten har jeg vært klar over fra første stund. En annen sak er at jeg etter nesten 2 år ikke burde ha følt det slik. Like lite som hun burde følt seg som en gjest. Men 2 gjester i samme rom kan lett bli litt anstrengt. Det triste er at vi kanskje kunne unngått dette dersom hun og jeg hadde hatt anledning til en og annen "jenteprat" slik som den andre datteren og jeg har hatt.

[Gjest Gjestia]

Var selvsagt min posting over her. Glemte bare å skrive inn navn.

[aline]

hadde hun bodd delvis hos sin far opp igjenom, som vel den andre datteren har? så hadde det nok vært annerledes ja.

mente ikke at noen av dere burde føle dere som gjester, og etter to år burde du ikke det, men fra hennes synspunkt så skulle det nok vært deg som gjorde det, ikke hun.

og siden dere kjente hverandre før bruddet mellom foreldrene, hun har bodd med moren som har ønsket ham til bake i to år? så kan det nok være med på hva som er problemet ja.

og da trenger hun ikke engang å ha dårlig personkjemi med deg, hun kan bare hate deg fordi du står iveien for at hennes mor og far kommer sammen igjen. og, om hun virkelig trekker den langt, så kan du også være medvirkende til at de gikk fra hverandre i utgangspunktet, uansett hva faren har sagt.

men uansett, det som er helt sikkert, er jo at så lenge faren hennes er sammen med og er glad i deg, så vil ikke moren og faren hennes ha en sjans til å finne tilbake til hverandre!

og det igjen kan også tilsi at moren i datterens øyne, ikke har sjans til å få tilbake den mannen hun ønsker, og bli lykkelig. for en datter som har bodd hos sin mor og sett hennes savn og ønske om å komme tilbake med mannen, så er nok ikke det enkelt heller.

og nettopp det at hun er den eldste, gjør henne stor nok til å se og forstå at morens lidelse kommer av bruddet, hun kan se morens lidelser uten å fullt ut forstå situasjonen utenfra.

[Gjest Milah]

Vil du virkelig ha en mann hvor lojaliteten ikke ligger hos deg?

←

Er man forelder bør lojaliteten først og fremst ligge hos barna mener nå jeg!

[Gjest Gjestia]

Ja, Aline, det er noe slikt jeg håper på. At hun er på "morens side" mot meg. For det er noe som kan snu seg med økende alder og modenhet. Og for 3-4-5 år siden da problemene mellom foreldrene startet var hun i den mest sårbare alderen.

Er det dårlig personkjemi, så er det verre. Den er vanskelig å gjøre noe med. Der er vi enige du og jeg.

Nå må jeg tilføye at dette ikke er den eldste datteren, men dette er den som faren har regnet som den mest "fornuftige" (les: minst impulsive). Kanskje har hun nå fått nok av å være fornuftig sånn at dette er et lite opprør fra hennes side? Det er ikke alltid like greit å leve opp til forventningene om å være den flinke og forståelsesfulle.

Nei, inntil videre holder jeg meg til planen om å gi det hele litt tid og se hva som skjer videre. Nå får hun jo se hva som skjer når faren hennes og jeg ikke er sammen lenger. Hun vil finne at foreldrene ikke kommer sammen igjen. Og hun vil sannsynligvis etterhvert se at faren ikke er lykkelig. Han kommer nok til å anlegge pokerfjes, men regner ikke med at han klarer å holde maska 100% hele tida. Kanskje hun da vil innse at glad og tilfreds far er verdt den prisen det utgjør å måtte treffe meg en gang i mellom.

Og han vil se i hvor stor grad "ungdommen" kommer til å sitte hjemme og holde ham i handa. Og hvor mye de vil hjelpe ham med ting som skal gjøres i huset.

[Gjest Gjestia]

Er man forelder bør lojaliteten først og fremst ligge hos barna mener nå jeg!

←

Hmmmm- burde vel ikke være tale om lojalitet til noen av partene her. Det burde ikke være noen "krig" her i det hele tatt, etter min mening. Dette burde være en gi- ta situasjon. Barn aksepterer ny dame i fars liv, mens ny dame aksepterer at far og barn har krav på tid alene også. Har vært borti temmelig mange tilfeller der dette faktisk lar seg løse med litt romslighet fra alle involverte.

[Gjest Milah]

Hmmmm- burde vel ikke være tale om lojalitet til noen av partene her. Det burde ikke være noen "krig" her i det hele tatt, etter min mening. Dette burde være en gi- ta situasjon. Barn aksepterer ny dame i fars liv, mens ny dame aksepterer at far og barn har krav på tid alene også. Har vært borti temmelig mange tilfeller der dette faktisk lar seg løse med litt romslighet fra alle involverte.

←

Jeg snakket på generellt grunnlag, og tenkte ikke på situasjonen din spesiellt.

Håper dere alle kommer til en løsning dere er fornøyde med!