Å ikke like pappas venninne

[Gjest Gjestia]

Jeg er i sjokk. Jeg har i et par år vært sammen med en alle tiders mann (trodde jeg). Mannen har 3 barn i alderen 21, 19 og 15. Han er skilt og hadde vært separert i nesten 2 år da vi ble kjærester. Vi har aldri hatt de store kranglene, selv om vi naturlig nok har hatt meningsutvekslinger. Den eldste datteren har bodd hos ham, den mellomste hos mora og yngstemann har flyttet litt fram og tilbake i den perioden jeg har vært en del av husholdet. Vi har kun bodd sammen i helgene.

For et par uker siden giftet datteren på 19 seg. Jeg var ikke invitert til bryllupet så jeg reiste bort i stedet. Da jeg kom hjem fikk jeg høre at grunnen til at jeg ikke var bedt var at datteren ikke likte meg, så hun hadde ikke lyst til å komme på besøk til faren når hun kunne risikere å treffe meg der. At det har vært et sjokk for faren skjønner jeg jo, men som følge av dette har han nå brutt med meg - til tross for at vi har hatt det så bra sammen. De gangene jenta har vært der samtidig med meg har jeg forsøkt å ligge lavt i terrenget og ikke dominere samtalen, slik at hun ikke skulle føle at jeg "overtok" hjemmet hennes. Vi har snakket alminnelig hyggelig sammen om vind og vær og hverken min venn eller jeg har hatt mistanke om at noe har vært galt. Har jo følt at jeg ikke har hatt så god kontakt med henne som med de andre to, men så har da også de bodd i huset så jeg kjenner dem bedre. Jeg mener den yngste liker meg godt, mens den eldste veksler mellom å like meg (når vi fleiper og har det moro sammen) og være irritert på meg (når jeg er uenig med henne).

Så nå sitter jeg altså her og skjønner lite og ingenting. Den ene uka har vi det bra og i den neste er det slutt. Fordi en nesten voksen datter som er gift føler hun ikke kan snakke med meg??? At hun kanskje savner alenetid med faren, kan jeg forstå - og det har jeg selvsagt sagt meg "villig" til å gi. Det ville jeg gjort for lengst hvis vi hadde ant at dette var et problem. Men siden hun hadde vært innom enkelte ukedager og er i den alderen at helgene ofte tilbringes med kjæreste og venner så slo den tanken oss aldri.

Jeg har ennå ikke snakket med min venn ansikt til ansikt. Jeg fikk beskjeden om at det måtte være slutt pr. mobil, etter at han hadde gått hele helga med avslått mobil.

Som sagt er jeg i sjokktilstand. At det er vondt for faren at datteren ikke liker meg, det forstår jeg. Men det jeg ikke forstår er at det ikke er noen vilje til å forsøke å løse problemet på annet vis enn ved rent brudd. Tross alt skal datteren flytte utenbys til høsten for å studere og som sagt er vi ikke samboere på heltid. Det burde være mulig å oppfylle datterens behov uten å gjøre slutt på forholdet.

Tross alt har vi aldri hatt noen konflikter og så langt har han ikke spurt de andre to om deres synspunkt.

Er det meg som er ufølsom når jeg ikke skjønner at et komplett brudd er løsningen, eller er dette en floke som burde være mulig å løse ved å ta tida til hjelp og prøve å komme til en OK ordning?

[Mrs. K]

Stakkels deg. Du sitter igjen med masse ubesvarte spørsmål.

Jeg synes at det er helt uhørt at kjæresten din gjør det slutt med en sms

Ut i fra innlegget ditt virker du jo som en hyggelig person som klarer å gi plass til barna. (Er det du som før har hatt innlegg om invitasjon til brylluppet?)

Datteren derimot må jo virkelig ha problemer og faren virker temmelig konfliktsky og/eller også har han bare ventet på en passende anledning til å gjøre det slutt.

Hvis jeg var deg ville jeg har oppsøgt ham og bedt om en forklaring.

[Gjest Gulltopp]

Jeg synes også du bør forlange en forklaring, for dette høres høyst merkelig ut. Det virker ikke som om du er hverken urimelig eller kravstor.

Men ærlig talt, slå opp pr mobil etter først å ha gjort seg utilgjengelig i et par dager...

[Gjest Gjestia]

Ja, Trille, det er jeg som har hatt innlegg før. Og var jeg skuffet da, så er det ingenting mot hvordan jeg føler meg nå. I helga da det skjedde hadde jeg ventet på et svar, han skulle snakke med datteren og så komme innom meg. Han hadde lovet å sende meg en melding fredag kveld om hvorvidt han hadde fått snakket med henne eller ei.

Jeg fikk ingen beskjed, så da jeg våknet grytidlig lørdag morgen og fremdeles ikke fant noen melding så ble jeg nok litt gal. Jeg ringte ham, både på mobil og fasttelefon, men fikk ikke noe svar. Så sendte jeg et par tekstmeldinger og ba ham være så snill å ta kontakt og jeg beklaget at jeg maste slik. Jeg prøvde noen oppringninger utover dagen men da hadde han slått av mobilen.

Jeg bestemte meg for å ta en tur til nabobyen, bare for å slippe å sitte hjemme og vente. Utpå dagen kom det én melding. Han hadde havnet på fest hos eksen kvelden før og nå var de i huset for å rydde.

Javelja. Det var hverken spesielt opplysende eller beroligende. Jeg prøvde å ringe, men fikk fortsatt ikke svar. Jeg bestemte meg for å dra innom huset hans, men der var ingen hjemme. Naboen inviterte meg opp på en kopp kaffe så jeg kunne sitte der og vente litt. Ventet kanskje en times tid og på den tiden hadde jeg fortalt naboen om situasjonen. Frustrasjonen og redselen bare måtte ut.

Hun mente jeg kunne dra forbi huset til eksen på vei hjem. Jeg må bare innrømme at jeg sank akkurat så dypt. Og bilen var der. Jeg ringte opp "den gode nabo" og ba henne sende meg en melding hvis noen kom hjem. Hun hadde en bedre idé og inviterte meg på fest med flere av naboene om kvelden. Så kunne jeg heller vente der. Sjelden har jeg vært så takknemlig. Ikke bare kunne jeg holde øye med situasjonen, men jeg slapp å sitte hjemme alene og bli langsomt gal.

Da jeg dro hjem i 3 tida på natta var min venn enda ikke kommet hjem.

Søndag morgen ringte han naboen. Da hadde han sett masse ubesvarte anrop og ville vite hva som sto på. Hun ba ham kontakte meg sånn at han kunne fortelle meg ansikt til ansikt hva som sto på. Det skulle han gjøre. Jeg ventet hele dagen, men ingen kom. Søndag kveld brøt standhaftigheta sammen og jeg ringte. Da tok han mobilen. Han er for tiden pendler så da var han på vei tilbake til arbeidsstedet. Han fortalte at han ikke orket å stå mellom meg og ungene (hallo...? han hadde bare snakket med den ene) og at det måtte være slutt mellom oss. Bare sånn. Kort og greit og med et fingerknips, så og si. Jeg spurte ham og han innrømmet (påsto) at hadde det ikke vært for ungene ville han satset på meg.

I morgen skal jeg oppsøke ham i den byen han jobber. Han vet det og har lovt å ikke stikke av. Jeg gruer som bare fy. Men vi må møtes. Jeg må vite. Fredag har jeg ordnet med time hos familierådgiver. For meg. Jeg føler jeg må ha profesjonell hjelp til å forstå og komme gjennom noe som for meg virker så meningsløst som dette. Jeg er fremdeles glad i mannen til tross for det han gjorde mot meg og jeg er redd det vil ta tid før jeg greier å legge fra meg håpet om at han skal ombestemme seg enda en gang. Og skulle han ombestemme seg, så ville jeg jo aldri kunne stole på ham igjen. Men likevel....er det rett og riktig at en 19 åring som står på terskelen til et eget voksenliv skal ha så stor makt over sin far? Hadde det nå enda vært den yngste som hadde gjort opprør, kunne jeg forstått det til en viss grad. Men dette er håpløst. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at noe er alvorlig galt. Enten bruker han dette som en unnskyldning, eller så trenger både far og datter hjelp. Å prioritere barna kan jeg forstå, men verken jeg eller mine venner skjønner logikken i dette. Ikke når barna er så store og i ferd med å flytte ut. Da burde de være romslige nok til å unne sin far et eget liv også. Han vil jo alltid være faren deres likevel.

[Gjest Violetta]

Er du nå sikker på at et er pga datteren at han gjør det slutt? Jeg synes det høres ut som en lettvint unnskyldning. Og det er fullstendig utilgivelig av et voksent menneske å ikke gjøre det slutt ansikt til ansikt der dere kan prate om det som har skjedd.

Jeg vet ikke hva jeg vil råde deg til, men en samtale er vel uunngåelig. Vil gi deg min fulle støtte.

[Pleier]

Skal jeg være ærlig så høres det litt ut som han bruker det at datteren ikke liker deg som en unnskyldning. Ut fra det det jeg leste om hvordan han oppførte seg iforhold til å ikke svar osv. Håper at ting ordner seg for deg. *Klemme smily*

[Gjest Gjestia]

Ja, jeg er enig. Det høres ut som om datteren er et vikarierende motiv. Men burde jeg ikke ha merket noe på ham tidligere, dersom noe skurret mellom oss? Og på direkte spørsmål sa han jo at han ville satset på oss, dersom det ikke var for "barna". <_<

[Gjest 27+3]

Voksne folk gør ike slutt pr.mobil, det er noe fjortiser gjør!

Dette er en mann som ikke tør ta kampen med ungene,han tør vel heller ikke ta opp disse alvorlige ting med deg.

Tydeligvis betyr barna mye for han. Så mye at han ofrer deg,men han lar store barn styre seg. På den måten utsletter han seg selv og sine behov.

19 åringen, skal være voksen,men hun er et barn i hodet enda.

Når dere flyttet sammen og har bodd sammen i to år.( en del) Et forhold som ble etter at han ble alene. Skulle tro at unger reagerte slik om du var skyld i fars sklillsmisse,men her burde far satt foten ned for lenge siden.

Var det først ved bryllup at hun kom på at hun ikke likte deg? kan det være en mor i bakgrunnen? En mor hun ikke vil skuffe pga deg?

Far til jenta skulle ha sagt i fra til henne: At da kommer ikke han heller. Er du voksen nok til å gifte deg, så får du oppføre deg normalt.

Synes at du skal kreve en forklaring fra din venn.

[Gjest Gjestia]

Korreksjon....vi har ikke bodd sammen. Dvs. vi har bare bodd sammen i helgene. Dels av hensyn til min jobb, dels av hensyn til ungene og dels fordi vi syntes det var litt tidlig å flytte sammen. Tror nok hun "ikke har likt meg" en god stund, men er litt mistenksom til om hun kan ha fått "hjelp" til ikke å like meg av mora. Synes ikke vi har truffet hverandre ofte nok til at hun skulle ha grunn til å mislike meg fordi jeg er jeg. Skjønt en del personer misliker man jo instinktivt, og jeg kan være en av dem for henne.

[Gjest Gjestia]

Ex er mora til ungene ja. Og det kan godt være at det foregikk aktivitet i sengehalmen, selv om han påsto at så ikke hadde skjedd. Og....rett skal være rett, det var ikke pr SMS han slo opp, men pr tale - men i mobil.

[Gjest Violetta]

Leste hovedinnlegget en gang til. Hvorfor var han separert i to år? Er han skilt nå?

[Gjest Gjestia]

Jada, han er skilt nå. Og var separert i to år fordi eksen ikke ville signere skilsmissepapirene, så de måtte gå tida ut.

[Gjest for en dust...]

For en lite voksen egoistisk mann.... ha nskylder bare på dattera si, og har mest sansynlig ei anna dame, kanskje exn sin.

Glem ham. Du får aldri noen skikkelig forklaring alikevel. Ikke gjør deg til dørmatte med å løpe etter ham slik...

[Gjest Gjestia]

Kan vel knapt påstå jeg løper etter ham, nei. Når jeg ennå ikke har snakket med ham ansikt til ansikt. Men dørmatte har jeg ikke tenkt å bli, nei. Problemet er at jeg virkelig stolte på ham og at han ville det skulle bli oss to, så dette kommer nok til å gjøre vondt lenge - selv om jeg vet det ikke er så smart.

[Gjest Gjestia]

Beklager elendig norsk i forrige innlegg. Språksansen min må ha rent ut med tårene.

[Gjest Violetta]

Skjønner at dette er utrolig vanskelig. Kanskje han rett og slett ikke helt vet hva han vil selv? Det er mulig at noen av de gamle følelsene for hans tidligere kone kom tilbake under datterens bryllupp, og at han dermed er forvirret mtp hva han føler for deg. Da er det jo lett å skylde på at datteren sier at hun ikke liker deg så godt, for å slippe unna å ta en avgjørelse selv.

Men for din egen del bør du prate ut med han. Jeg tror det er avgjørende, uansett utfall av samtalen. Jeg håper det ordner seg, uansett hva han velger. Lykke til.

Endret 13. juli 2005 av Violetta

[Gjest Gjestia]

Takk Violetta. Ja jeg skal snakke ut med ham. Og jeg skal si jeg vil beholde ham som venn. Og så skal jeg anbefale ham å bruke de nærmeste månedene på å bli enig med seg selv om hva han vil. Så får jeg forsøke å gå videre i mitt liv.

[Gjest 23+7]

Dere har ike bodd sammen pga din obb og hensyn til ungene. Hallo, ungene. hvor lenge skulle dere ta hensyn til ungene da+ Den eldste er 21, den mellomste på 19 giftet seg.

Høres ut som en mann som lar seg styre av andre, og ikke istand til å beslutte hvordan han vil ha det på egen hånd!

Gikk separert i to år? Trodde den ene parten kunne forlange skillsmisse etter et år, selv om ektefelle var uenig.

Ja, nå skønner jeg at datteren ikke liker deg, mor vil ikke skilles,mor og far skal i bryllup........

Godt du fikk vite hvilke folk du har med å gjøre.

skal banne på at han kommer krypende til deg igjen etter at alt har lagt seg. Å, jeg angrer slik over måten du har blitt behandlet på...bla.bla.bla

Så når banungen som giftet seg får barn og skal ha barndåp...tro meg...det samme skjer!

[jubajuba]

sitter her og er oppriktig lei meg på dine vegne... Du fortjener bedre!

Og syns oppførsel til både datter og far er uforståelig.

Ikke lett å gi gode råd i en slik situasjon. Og ikke bare bare å si at du skal glemme et menneske du er glad i heller. Uansett syns jeg du fortjener en skikkelig forklaring. Er han ikke villig til å gi deg det syns jeg ikke dette er noe å satse på.

Og skulle det virkelig være slik at han velger å gjøre det slutt med deg pga at datteren hans "ikke liker" deg er han mer umoden enn du trenger.

Det er han som skal like deg og ikke hun, og jeg har en mistanke om at den unge damen er av en slik art at hun uansett hva slags dame faren møtte ikke ville like henne.

En stor klem til deg og lykke til.

[Gjest Embla s]

Uff, dette høres ikke bra ut

Det at datteren ikke tåler deg - er det noe du har fra henne, eller er det noe far har sagt (som forklaring på hvorfor du ikke ble bedt i brylluppet)?

Tror ærlig talt ikke det er datteren, men mannen (og ex-kona?) som er problemet her.