Spiseforstyrrelse og sosiale relasjoner

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har spiseforstyrrelse, og det blir synlig både igjennom undervekt og ved at jeg ikke alltid klarer å spise "normalt" i sosiale settinger. Fordi jeg ønsker å være positiv og morsom å være med, og fordi jeg ikke vil klage eller bekymre de rundt meg, snakker jeg lite om dette med andre. Samtidig skjønner jeg jo at de kanskje har spørsmål, og at de kanskje er bekymret uansett. Det jeg lurer på er derfor:

- Du som har sf. selv, hvor mye deler du med andre?

- Du som er pårørende eller bekjent: Hvor mye kunne du ønske å få høre? har du egne erfaringer?

Anonymkode: 8b572...ad0

[exictence]

Tror det er lurt å ha en eller noen få nære man betror seg til. Ikke til mange.

[AnonymBruker]

Snakker ikke om det til noen - for mye skam forbundet med det, dessuten frykter jeg at det vil bli vanskelig å fortsette med de strategiene jeg har, om noen rundt meg vet... Jeg er normalvektig og har disse utfordringene bare periodevis. Kan da gå ned i vekt, men kommer tilbake til normalen igjen. 

Vil oppfordre alle med spiseforstyrrelser og andre psykiske plager til å snakke med noen, om de ønsker det. Hos meg er det ikke så alvorlig, men det kan være annerledes for deg som leser dette. 

Anonymkode: 205ae...e7e

[AnonymBruker]

Jeg som pårørende hadde ønsket å vite det slik at jeg kunne tatt hensyn til det. Min mor har spsieforstyrrelser og har hatt det i rundt 40 år( hun er idag 62 år) og jeg er glad for at jeg vet at hun er syk slik at jeg lettere kan gjøre det komfortabelt for henne de gangene jeg lager mat 

Anonymkode: b8ad2...59a

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i over 20 år og er fult åpen om situasjonen min. 

Anonymkode: b7db5...b0d

[AnonymBruker]

Foreldrene mine, søsknene mine og en av mine nærmeste venner vet om det. Vi snakker dog tilnærmet ingenting om den. Jeg spiser normalt i sosiale settinger, så ingen merker det på den måten. Noen har kommentert undervekten, men da skylder jeg på dårlig matlyst, eventuelt ADHD-medisinen jeg tar. Jeg har ingen problemer med å være åpen om min ADHD, men spiseforstyrrelsen er jeg ikke komfortable med at folk skal vite om. 

Anonymkode: 33382...e0e

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle sammen. Jeg har så dårlig samvittighet overfor alle som (kanskje) er bekymret, og vil gjøre det så lett som mulig for dem. Egentlig kjenner jeg ikke så stort behov for å prate, men gjør det gjerne hvis det får dem til å føle seg bedre eller mer avslappet. 

Noen tips? Erfaringer? Tror dere vil at jeg skal fortelle, eller blir det masete? 

TS

Anonymkode: 8b572...ad0

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar, alle sammen. Jeg har så dårlig samvittighet overfor alle som (kanskje) er bekymret, og vil gjøre det så lett som mulig for dem. Egentlig kjenner jeg ikke så stort behov for å prate, men gjør det gjerne hvis det får dem til å føle seg bedre eller mer avslappet. 

Noen tips? Erfaringer? Tror dere vil at jeg skal fortelle, eller blir det masete? 

TS

Anonymkode: 8b572...ad0

Tror det er best å holde det før seg selv. De aller fleste har nok med sitt og det kan være slitsomt p ha noen som maser om sånne ting hele tide.

Har hatt spf før selv jeg så jeg kjenner meg igjen u deg men det er nok best å holde det før seg selv. 

Anonymkode: 90c7c...2c8

[AnonymBruker]

Ville du hatt samme dårlige samvittighet hvis det var en fysisk sykdom du strevde med? 

Det er din kropp og din helse, og hvor mye omgivelsene egentlig trenger å vite... jeg vet ikke. Jeg tenker litt at det er mest opp til deg selv. Hvis du ikke har behov for åpenhet, ville jeg latt det være.

Jeg har selv spiseforstyrrelser, og har pendlet i bmi fra 17-18 til 13 (opp og ned) de siste årene. Men ovenfor venner og familie har jeg holdt diagnosen hemmelig og skyldt på stress. Jeg later alltid som jeg er "normal" når jeg er sammen med de, og føler at jeg trenger det skuespillet for å takle mat i sosiale situasjoner. Hvis de hadde visst at jeg har spiseforstyrrelser ville de kanskje fulgt mer med på hva jeg spiste/ikke spiste. Hemmeligholdet gir meg også mer "spillerom", i perioder der jeg kjemper mot anoreksien. Det hjelper meg å ha friheten til å kunne late som jeg er normal, selv om jeg ikke er det. Hvis diagnosen var "offentlig", hadde anoreksi-stemmen fått mye mer makt over meg med "dette kan ikke en anorektiker spise" tanker. Det er kanskje teit, men sånn er det. 

Det kan hende familie og venner vet mer enn jeg tror, men det er helt ok så lenge jeg slipper å snakke om det. Jeg er ikke åpen om egen helse, men åpen på nesten alle andre områder. 

Også har jeg heldigvis god støtte fra behandler.

Anonymkode: 02433...d61

[punkyB]

Jeg har en venninne som fortalte at hun slet i lunsjene på jobben fordi de alltid kommenterte hva hun spiste. jeg tror de fleste som kommenterer ikke mener noe vondt med det og hadde villet unngått de hvis de visste at personen det gjaldt har et spiseproblem. Men kan skjønne at man evnt. ikke vil dele det at man har et problem med alle på jobben , men at man sier fra på en eller måte tror jeg kan være lurt. 

Jeg spiser sjelden kake i jobbsammenheng og får ofte kommentarer på det - men jeg bare liker de ikke og har ikke problemer med å håndtere de . 

Jeg tror vel selv jeg kan slenge kommentarer om mat uten å tenke så nøye over det og det er vel noe vi alle bør bli litt mer bevisst på. 

La folk på spise hva / hvordan de vil uten å kommentere det. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er best å holde det før seg selv. De aller fleste har nok med sitt og det kan være slitsomt p ha noen som maser om sånne ting hele tide.

Har hatt spf før selv jeg så jeg kjenner meg igjen u deg men det er nok best å holde det før seg selv. 

Anonymkode: 90c7c...2c8

Nei,nei og atter nei. Åpenhet er viktig! Og det er da forskjell på å fortelle hva man sliter med vs det å messe om det hele tiden.

Så selvom du holder kjeft om det så trenger du ikke oppfordre andre til det samme. Jeg har selv vært syk i over 20 år og alle vet. Jeg har valgt å være åpen og er opptatt av psykiske lidelse ikke skal være tabu/skam,men det betyr ikke at jeg sitter i sosiale settingen og kun prater om sykdommen min

Anonymkode: b7db5...b0d

[AnonymBruker]

Jeg er frisk fra anoreksi, men da jeg var syk sa jeg aldri noe, prøvde å unngå det dersom noen tok opp at jeg spiste lite e.l.

Anonymkode: 5fe29...c5a