Hva med MITT liv (stemor)?

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror jo ikke at barnemor lar barna flytte med, så det blir mest sannsynlig uten dem da.

Anonymkode: a5c15...f9d

Hun kan ikke nekte dem! De er ungdommer som bestemmer selv. Håper begge vil flytte til dere. Og at dere flytter unna. Så kan barna besøke henne når de vil. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lyst å beholde mannen  
Barna blir stresset av å være mellommann for mor, særlig yngste. Av og til svarer far på "forespørsler" fra mor med for eksempel "Det må du avtale med mamma", og da begynner han å gråte eller blir veldig lei seg.

Far er ikke redd mor, men han forsøker å dempe konfliktene ved å bare gjøre det han kan gjøre. Ikke at det hjelper. Grunnen til at han ga seg på samvær er at det ellers gikk mot rettssak.

Anonymkode: a5c15...f9d

Men slik du legger det frem har jo ikke barna det noe bra. Da må far ta et annet grep for å hjelpe barna enn hva han har gjort til nå. Du skriver det jo selv; det han har gjort hjelper ikke.

Anonymkode: e43ac...c41

[AnonymBruker]

2 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hun kan ikke nekte dem! De er ungdommer som bestemmer selv. Håper begge vil flytte til dere. Og at dere flytter unna. Så kan barna besøke henne når de vil. 

Yngste fyller 11 i år.

Anonymkode: a5c15...f9d

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han mener at hvis jeg flytter på hybel så har vi i praksis gitt opp, og at hybelen nesten blir en "half way house". Og jeg kan jo forstå ham, for jeg ser selv for meg at jeg vil bli gladere, mindre stresset og ha massevis av tid. Ikke som nå, hvor jeg er stresset og sint og inderlig lei av å måtte forholde meg til all slags dustete drama.

Anonymkode: a5c15...f9d

Du velger ditt eget liv, TS. Ikke skyld på alle andre fordi du er ulykkelig. Ditt valg. Stå for det.

Anonymkode: da8ff...888

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men slik du legger det frem har jo ikke barna det noe bra. Da må far ta et annet grep for å hjelpe barna enn hva han har gjort til nå. Du skriver det jo selv; det han har gjort hjelper ikke.

Anonymkode: e43ac...c41

Nei, jeg vet barna har det stressfullt til tider. De er redd for å såre mamma og redd for å mase på pappa.
Og jeg er helt enig med deg i at han må gjøre noe annet enn han har gjort til nå, men jeg tror ikke han selv ser det. Og det hjelper ikke så mye om jeg påpeker at de ikke har det bra. Da svarer han bare at han kan ikke gjøre noe med moren og hva hun velger å gjøre.
Og tror han er litt forsiktig. Da hen som er utflyttet nå flyttet til oss så ble det et salig spetakkel 😕 Mor truet med rettssak, selvmord og ga meg skylda for at barnet flyttet hit. Far er nok redd for at helvetet skal eskalere igjen.

Anonymkode: a5c15...f9d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du velger ditt eget liv, TS. Ikke skyld på alle andre fordi du er ulykkelig. Ditt valg. Stå for det.

Anonymkode: da8ff...888

Jeg skylder ikke på noen andre/barnemor. Jeg forklarer det med det.

Anonymkode: a5c15...f9d

[SoWhat?]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Yngste fyller 11 i år.

Anonymkode: a5c15...f9d

Å, ok. Men h*n Skal bli hørt uansett. 

[Ulrikke]

All respekt til deg, TS! Jeg er selv stemor til tre, har vært det i 18 år. De har på ingen måte en mor som du beskriver, men selvfølgelig har det vært episoder innimellom. Bare det å måtte tilpasse ferie var en kabal uten like innimellom...

Jeg tolker deg 100% som at du mer enn gjerne tar barna på fulltid. Det er mor som er problemet.

Far gjør alt han kan i beste mening for barna. Vi kjenner ikke mor, så det kan godt hende at han har rett når han tror at det blir verre om han setter hardt mot hardt. På den annen side: det blir jo ikke bedre sånn som det er nå. Kan han være ærlig med barna på noe vis? De vet jo hvordan mor holder på. Kan han si til dem at han kommer til å prøve ny metode? At hvis mamma skal lære å holde avtaler, så må pappa slutte å "redde" henne? Og at det sannsynligvis blir vanskeligere i starten, men at håpet er at mamma skal skjønne? De synes jo ikke det er noe ok når hun dropper avtaler eller dumper dem på trening de heller...

Kanskje den eldste av disse to, hvis hun velger å flytte til dere, selv kan sette grenser for sin mor? Når mor maser osv... Selvfølgelig må far støtte oppunder, men kanskje barnet selv kan bli såpass "lei" at mor kan settes litt på plass? Hvis den aller eldste også bodde hos dere fra tenåring til studier, så er det jo noe som burde gjøre at alarmklokkene ringer hos mor... Men hun ser tydeligvis ikke seg selv utenfra...

Jeg skjønner på en måte at far synes du "gir opp", TS, hvis du flytter på hybel, og at han vil ha deg med i forholdet, ikke utenfor. Samtidig skjønner jeg deg veldig godt også. Spørsmålet er jo hvor mye far kan snakke med barna sine om "endring i taktikk"....

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg vet barna har det stressfullt til tider. De er redd for å såre mamma og redd for å mase på pappa.
Og jeg er helt enig med deg i at han må gjøre noe annet enn han har gjort til nå, men jeg tror ikke han selv ser det. Og det hjelper ikke så mye om jeg påpeker at de ikke har det bra. Da svarer han bare at han kan ikke gjøre noe med moren og hva hun velger å gjøre.
Og tror han er litt forsiktig. Da hen som er utflyttet nå flyttet til oss så ble det et salig spetakkel 😕 Mor truet med rettssak, selvmord og ga meg skylda for at barnet flyttet hit. Far er nok redd for at helvetet skal eskalere igjen.

Anonymkode: a5c15...f9d

Hvis hun truer med selvmord, så hadde jeg glatt kontaktet BV. Og fortalt alt som det var 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ulrikke skrev:

All respekt til deg, TS! Jeg er selv stemor til tre, har vært det i 18 år. De har på ingen måte en mor som du beskriver, men selvfølgelig har det vært episoder innimellom. Bare det å måtte tilpasse ferie var en kabal uten like innimellom...

Jeg tolker deg 100% som at du mer enn gjerne tar barna på fulltid. Det er mor som er problemet.

Far gjør alt han kan i beste mening for barna. Vi kjenner ikke mor, så det kan godt hende at han har rett når han tror at det blir verre om han setter hardt mot hardt. På den annen side: det blir jo ikke bedre sånn som det er nå. Kan han være ærlig med barna på noe vis? De vet jo hvordan mor holder på. Kan han si til dem at han kommer til å prøve ny metode? At hvis mamma skal lære å holde avtaler, så må pappa slutte å "redde" henne? Og at det sannsynligvis blir vanskeligere i starten, men at håpet er at mamma skal skjønne? De synes jo ikke det er noe ok når hun dropper avtaler eller dumper dem på trening de heller...

Kanskje den eldste av disse to, hvis hun velger å flytte til dere, selv kan sette grenser for sin mor? Når mor maser osv... Selvfølgelig må far støtte oppunder, men kanskje barnet selv kan bli såpass "lei" at mor kan settes litt på plass? Hvis den aller eldste også bodde hos dere fra tenåring til studier, så er det jo noe som burde gjøre at alarmklokkene ringer hos mor... Men hun ser tydeligvis ikke seg selv utenfra...

Jeg skjønner på en måte at far synes du "gir opp", TS, hvis du flytter på hybel, og at han vil ha deg med i forholdet, ikke utenfor. Samtidig skjønner jeg deg veldig godt også. Spørsmålet er jo hvor mye far kan snakke med barna sine om "endring i taktikk"....

Takk for konstruktivt svar

Eldste er ganske robust og selvstendig, så det hadde nok vært ganske greit å snakke med henne. Yngste er mer "knuselig" og uttrykker ofte at han lurer på om mamma har det bra når han er her. Han snakker mye om at mamma har vondt her og der og trenger hjelp osv. Jeg tror ikke det hadde vært enkelt for ham å godta at far setter ned foten hvis yngste oppfatter at det går utover mor.
Jeg tror også at hvis eldste flytter hit, så vil yngste i enda større grad føle at moren er hans ansvar.

Jeg har forsøkt å være optimist i mange år nå. Tenke at før eller siden så blir barnemor "normal", men det skjer tydeligvis ikke. Så for meg er det snart et spørsmål om å berge meg selv. Man må ta på sin egen oksygenmaske først.

Anonymkode: a5c15...f9d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hvis hun truer med selvmord, så hadde jeg glatt kontaktet BV. Og fortalt alt som det var 

Det er mange år siden, men tror far er redd for at det skal bli det samme helst åndssvake styret på nytt om eldste flytter hit.

Anonymkode: a5c15...f9d

[AnonymBruker]

Snakk med barna. De er store nok til å forstå nå. Kanskje dere kan ha mobilfrisone når de er hos dere, så slipper de å bli bombardert av meldinger fra mor. 

Anonymkode: a9a48...719

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med barna. De er store nok til å forstå nå. Kanskje dere kan ha mobilfrisone når de er hos dere, så slipper de å bli bombardert av meldinger fra mor. 

Anonymkode: a9a48...719

Man kan ikke ta mobilen fra en 13-åring.
Men jeg er enig med deg i at det måtte gått an å snakke med dem om enkelte ting. Far er ikke enig.

Anonymkode: a5c15...f9d

[Snedig]

38 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hva for en mor er dette? Avtaler med barna om å møtes, og dukker ikke opp. Kjøper ikke klær. Lær være å kjøre de på trening, og på toppen får hun dem til å ringe faren istedenfor at hun gjør det selv. Barna syns sikkert ikke at det er særlig gøy! 

Skjønner godt at du blir lei, men må si at jeg syns synd på barna her. La eldste flytte til dere, for det virker ikke som om moren er helt i vater.

Dere kan jo flytte, men bare husk at barna må få velge om de vil bli med. Tror det løser mye om dere gjør, for da kan faren slippe å farte hit og tid når som helst fordi moren er ekkel. Både mot ungene og faren vil jeg si. 

Enig i denne. Hvis dere er slitne av dette, tenk på hvordan barna har det. Dette mennesket er de ubetinget glad i, men hun svikter de gang på gang gjennom uken. Må være vanvittig sårt.

Denne kampen hadde jeg tatt. Flytte unna, men prøve å få med barna. De fortjener ikke en sånn hverdag. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Snedig skrev:

Enig i denne. Hvis dere er slitne av dette, tenk på hvordan barna har det. Dette mennesket er de ubetinget glad i, men hun svikter de gang på gang gjennom uken. Må være vanvittig sårt.

Denne kampen hadde jeg tatt. Flytte unna, men prøve å få med barna. De fortjener ikke en sånn hverdag. 

Ja, barna har det ikke bra med alt det som skjer.
Jeg tror jo ikke yngste vil flytte langt unna mor. Han føler et ansvar for henne. Han er babyen hennes. Eldste er jeg mer usikker på. Hun kan nok muligens tenke seg å flytte selv, men føler ansvar for lillebroren.
Jeg tror egentlig at ingen av dem vil flytte i første omgang, men da mest på grunn av ansvarsfølelse. Jeg vet ikke engang om det er riktig å gi dem et slikt "valg". Og å ta det over hodet på dem vil heller ikke bli noen enkel sak, da mor aldri kommer til å gå med på det.

Anonymkode: a5c15...f9d

[AnonymBruker]

Det hjelper bare ingenting om alle her på forumet er enige om hva som bør gjøres. Den ENESTE som kan gjøre noe med situasjonen er jo din mann, og han vil ikke. Han mener at han håndterer dette på beste måte slik han gjør det nå. Det er nok også en liten mulighet for at han ikke blir like irritert som det du blir - han har tross alt elsket denne kvinnen og fått hele tre barn med henne. Hun er mor til hans barn. 
 

Det betyr, TS, at det eneste du kan gjøre er å sette grenser for deg selv. Velge hvordan du vil leve. Far har sagt tydelig (og vist gjennom mange år) at han prioriterer barna/barnas mor over deg. Kan du leve med det? 

Anonymkode: b5abe...962

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper bare ingenting om alle her på forumet er enige om hva som bør gjøres. Den ENESTE som kan gjøre noe med situasjonen er jo din mann, og han vil ikke. Han mener at han håndterer dette på beste måte slik han gjør det nå. Det er nok også en liten mulighet for at han ikke blir like irritert som det du blir - han har tross alt elsket denne kvinnen og fått hele tre barn med henne. Hun er mor til hans barn. 
 

Det betyr, TS, at det eneste du kan gjøre er å sette grenser for deg selv. Velge hvordan du vil leve. Far har sagt tydelig (og vist gjennom mange år) at han prioriterer barna/barnas mor over deg. Kan du leve med det? 

Anonymkode: b5abe...962

Du har rett. I hvert fall hvis man snakker om det som har skjedd til nå. Samtidig føler jeg meg ikke så så sikker på at hvis jeg valgte å flytte nå, så hadde han blitt her. Han er mer avhengig av meg, både følelsesmessig og økonomisk, enn jeg er av ham. 

Jeg tror også at han neppe blir like irritert på alt vaset som meg. Han levde med den narsissistiske dama mange år, så han vet hva man kan og ikke kan gjøre med noe der i gården.  

Anonymkode: a5c15...f9d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett. I hvert fall hvis man snakker om det som har skjedd til nå. Samtidig føler jeg meg ikke så så sikker på at hvis jeg valgte å flytte nå, så hadde han blitt her. Han er mer avhengig av meg, både følelsesmessig og økonomisk, enn jeg er av ham. 

Jeg tror også at han neppe blir like irritert på alt vaset som meg. Han levde med den narsissistiske dama mange år, så han vet hva man kan og ikke kan gjøre med noe der i gården.  

Anonymkode: a5c15...f9d

Men hvordan hadde det føltes for deg - at du nærmest presset ham til å gi opp barna sine? Og da ville jo barna være prisgitt moren. Kunne du ikke risikert å bli sittende igjen med en deprimert mann, selv om du «vinner»? Bare spør, vet ikke.

Anonymkode: b5abe...962

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan hadde det føltes for deg - at du nærmest presset ham til å gi opp barna sine? Og da ville jo barna være prisgitt moren. Kunne du ikke risikert å bli sittende igjen med en deprimert mann, selv om du «vinner»? Bare spør, vet ikke.

Anonymkode: b5abe...962

Jeg har ikke tenkt å presse ham. Tvert imot, så er det han som presser meg. Jeg har snakket om hybel som alternativ for meg, men da vil han skilles. Ergo kan jeg like gjerne flytte dit jeg egentlig vil bo, for skilt blir jeg visst enten jeg flytter 200 meter eller 200 mil. 
Jeg tror bare, at hvis jeg flytter, så flytter han også. Av eget valg, ikke mitt press.

Anonymkode: a5c15...f9d

[Nymerïa]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke tenkt å presse ham. Tvert imot, så er det han som presser meg. Jeg har snakket om hybel som alternativ for meg, men da vil han skilles. Ergo kan jeg like gjerne flytte dit jeg egentlig vil bo, for skilt blir jeg visst enten jeg flytter 200 meter eller 200 mil. 
Jeg tror bare, at hvis jeg flytter, så flytter han også. Av eget valg, ikke mitt press.

Anonymkode: a5c15...f9d

Han vil overlate barna sine til et slikt menneske? Hvem i all verden gjør noe sånt?

Har du skrevet her før, TS, det er noe kjent med denne historia.