Mennesker som prater lite

[AnonymBruker]

Første gang jeg har hørt et så forståelsesfult spørsmål angående hvorfor noen er stille. Fin holdning, ts.

Jeg kan forstå at det er slitsomt å skulle holde samtalen, men vit at det blir satt veldig pris på! 

Jeg er veldig stille selv. Har alltid vært. Har fått diagnoser som sosial angst og blitt kalt sjenert, men det stemmer ikke. Alt jeg vil er å ha oppmerksomhet, jeg bare får det ikke til. Jeg svarer kort, fordi jeg ikke liker å holde andres oppmerksomhet lenge. Er nok redd for å kjede folk. Føler liksom ikke jeg har noe å komme med. Synes det er veldig vanskelig, men det jeg trenger er venner som deg, som forstår at folk er forskjellige, og som ikke gir meg opp etter 2 ganger fordi jeg var FOR stille.

 

Anonymkode: 3335a...323

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Maleficenta skrev:

Jeg kan være litt sånn, men er ofte fordi jeg føler jeg ikke slipper helt til i samtaler og velger da ofte og trekke meg litt tilbake fra samtalen av den grunn

Samme her. 

Har en svigerfamilie som prater i ett hele tiden og klager på at jeg er stille og vanskelig å bli kjent med. Men når jeg snakker hører de ikke etter, de bare fortsetter å snakke om seg selv. 

Mange mennesker kan ikke eller vil ikke lytte. 

Anonymkode: abba1...b02

[Whistler]

54 minutter siden, Anjah skrev:

.........Jeg har inntrykk av at de liksom bare er sånn av natur............

Dere som er litt av den "stille østers" typen; er dere helt uberørt av å la noen andre ha samtale-regien, eller plages dere?
Jeg spør forresten ikke for å være teit eller ubehagelig, altså. Jeg er oppriktig nysgjerrig ❤️

 

 

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles å være introvert. 

Anonymkode: 23e21...b6f

Det er helt riktig.  Det kalles å være introvert.  Ofte er dette mennesker som tenker med munnen lukket og åpner den når de har noe å komme med som de har vurdert til å være av betydning.  De lar andre prate og blir det for mye pes tappes de for energi, og blir bare mer lukket.

[Kajo]

Jeg har skrevet om mine tanker om dette før, så kopierer inn det her selvom spørsmålet da var formulert litt annerledes. Beklager lengden på det, vanskelig å beskrive uten mange ord.

"Her har jeg masse tanker! Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer med samboeren min som hater å bli avbrutt. Jeg har funnet ut at han og jeg kommer fra heeeelt forskjellige kommunikasjonskulturer. Han er vant med kommunikasjon som er veldig sånn: Nr.1 forteller noe. Nr. 2 reagerer på det. Nr. 2 forteller kanskje noe. Nr 1 forteller noe. Og så er han vant med at det som blir fortalt alltid har en hensikt. At det er noe man forteller med den tanken at man vil dele noe morsomt eller fortelle noe man har bestemt seg for eller noe sånt. Det er en veldig konkret måte å snakke sammen på. Blant mine var reaksjonen til de fleste når de møtte han at han var "veldig hyggelig, men kanskje litt stille".

 

Jeg kommer fra et miljø med en myyyye mer flytende kommunikasjonsstil. Sånn hvor det å prate sammen kan være viktigere enn innholdet i det vi prater om, og vi kan godt snakke om noe vi har snakket om flere ganger før og si masse av det samme. Det er på en måte en mer utforskende samtalestil hvor den ene starter på noe, og har kanskje en tanke om hvor man skal ende opp, men den andre bidrar ved å skyte inn tanker og ta den orginale tanken med på noen sideveier for å utforske der før man snor seg tilbake og finner den opprinenllige endelsen. Eller har kommet til noe helt annet fordi begge syntes en av sideveiene var mer interessant. Dette er grunnen til at jeg kan ha en samtale på tlf med venninne i 3 timer, og samboeren min sier "Har dere snakket helt til nå? Det er sykt..." 😂

 

Når jeg og samboeren min da møttes, så støtte vi på det problemet at vi begge ble veldig frustrerte. Han ble frustrert fordi han følte jeg avbrøt han og aldri slapp han til. Jeg fordi jeg følte han ikke syntes noe jeg sa var interessant og lurte på om han ikke hadde meninger og tanker selv siden han ikke engasjerte seg i samtalen. Han kom jo aldri med noe og satt der bare taust som en fjott! Sannheten var jo at vi begge tok feil, og begge hadde litt rett. Etterhvert skjønte jeg at hans naturlige pauser, de man legger inn i praten for å invitere den andre til å komme med innspill, er myyyyyye lengre enn jeg er vant til fra før. Så, for at vi skulle få det fint med kommunikasjonen så må jeg holde igjen når jeg tror han er ferdig for å se om det kommer noe mer, og så må jeg noen ganger ta pauser i det jeg sier, som for meg føles ubehagelig lange, for å invitere han inn. Og han har fått beskjed om å øve på å merke pausene jeg legger inn også, for hvis ikke vil han aldri komme til i samtaler med min familie og venner (hvertfall i gruppesammenheng).

 

Så, ja, det kan hende du avbryter mye. Jeg tenker at du da kommer fra en familie eller miljø hvor praten går veldig fort og du er kanskje vant med uvanlig korte åpninger for å invitere inn motparten til å delta. Når du da møter folk som er vant til den andre typen kommunikasjon, så blir det en ubalanse. Begge stiler funker nemlig like godt når partene i samtalen er på samme stil, men så fort man har motsatte stiler vil det bli feil. Og da vil den ene parten si "Han avbryter hele tiden og snakker konstant", mens den andre vil si "Herlighet så kjedelig type, jeg følte jeg måtte dra samtalen for han kom jo ikke med noen innspill og bidro ikke i det hele tatt, bare satt der mutt." At du har merket deg at du kan være avbrytende er et supert utgangspunkt for å øve på å lese andres kommunikasjonsmønster og tilpasse seg så man kommer på bølgelengde med flere. 😉"

I tillegg kan jeg si at vi i min vennegjeng ikke stiller så mange spørsmål for å bli kjent, og for meg føles det veldig frekt å grave og snoke i andres privatliv ved å stille spørsmål. Det vi heller gjør er å dele noe om oss selv, for å vise tillitt og så deler den andre noe om seg. Over tid bygges en relasjon hvor man er trygg på å dele det meste. Men i møte med de som aldri deler uoppfordret blir denne strategien dum da man blir snakkende veldig mye om seg selv og "får" lite tilbake. Noe som ikke er allright for noen av oss. Flyttet for 3 år siden, og måtte virkelig være bevisst det der da jeg plutselig møtte mange fler som ble kjent via spørsmål og svar metoden. Det er greit det, men jeg kjeder meg ofte i sånne samtaler rett og slett fordi jeg ikke er så god til å da få fram det interessante ved folk. Og jeg føler ikek at vi bygger en relasjon, for meg føles det veldig overfladisk. Men prøver å jobbe med dette også, bli mer komfortabel og føle at man kan bygge tillit på den måten også. Men er litt vanskelig... 😅

 

 

 

[Gjest AthenaRavenLuna]

16 minutter siden, Whistler skrev:

 

Det er helt riktig.  Det kalles å være introvert.  Ofte er dette mennesker som tenker med munnen lukket og åpner den når de har noe å komme med som de har vurdert til å være av betydning.  De lar andre prate og blir det for mye pes tappes de for energi, og blir bare mer lukket.

Dette!

[IkkeAnonymBruker]

6 minutter siden, Kajo said:

Jeg har skrevet om mine tanker om dette før, så kopierer inn det her selvom spørsmålet da var formulert litt annerledes. Beklager lengden på det, vanskelig å beskrive uten mange ord.

"Her har jeg masse tanker! Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer med samboeren min som hater å bli avbrutt. Jeg har funnet ut at han og jeg kommer fra heeeelt forskjellige kommunikasjonskulturer. Han er vant med kommunikasjon som er veldig sånn: Nr.1 forteller noe. Nr. 2 reagerer på det. Nr. 2 forteller kanskje noe. Nr 1 forteller noe. Og så er han vant med at det som blir fortalt alltid har en hensikt. At det er noe man forteller med den tanken at man vil dele noe morsomt eller fortelle noe man har bestemt seg for eller noe sånt. Det er en veldig konkret måte å snakke sammen på. Blant mine var reaksjonen til de fleste når de møtte han at han var "veldig hyggelig, men kanskje litt stille".

 

Jeg kommer fra et miljø med en myyyye mer flytende kommunikasjonsstil. Sånn hvor det å prate sammen kan være viktigere enn innholdet i det vi prater om, og vi kan godt snakke om noe vi har snakket om flere ganger før og si masse av det samme. Det er på en måte en mer utforskende samtalestil hvor den ene starter på noe, og har kanskje en tanke om hvor man skal ende opp, men den andre bidrar ved å skyte inn tanker og ta den orginale tanken med på noen sideveier for å utforske der før man snor seg tilbake og finner den opprinenllige endelsen. Eller har kommet til noe helt annet fordi begge syntes en av sideveiene var mer interessant. Dette er grunnen til at jeg kan ha en samtale på tlf med venninne i 3 timer, og samboeren min sier "Har dere snakket helt til nå? Det er sykt..." 😂

 

Når jeg og samboeren min da møttes, så støtte vi på det problemet at vi begge ble veldig frustrerte. Han ble frustrert fordi han følte jeg avbrøt han og aldri slapp han til. Jeg fordi jeg følte han ikke syntes noe jeg sa var interessant og lurte på om han ikke hadde meninger og tanker selv siden han ikke engasjerte seg i samtalen. Han kom jo aldri med noe og satt der bare taust som en fjott! Sannheten var jo at vi begge tok feil, og begge hadde litt rett. Etterhvert skjønte jeg at hans naturlige pauser, de man legger inn i praten for å invitere den andre til å komme med innspill, er myyyyyye lengre enn jeg er vant til fra før. Så, for at vi skulle få det fint med kommunikasjonen så må jeg holde igjen når jeg tror han er ferdig for å se om det kommer noe mer, og så må jeg noen ganger ta pauser i det jeg sier, som for meg føles ubehagelig lange, for å invitere han inn. Og han har fått beskjed om å øve på å merke pausene jeg legger inn også, for hvis ikke vil han aldri komme til i samtaler med min familie og venner (hvertfall i gruppesammenheng).

 

Så, ja, det kan hende du avbryter mye. Jeg tenker at du da kommer fra en familie eller miljø hvor praten går veldig fort og du er kanskje vant med uvanlig korte åpninger for å invitere inn motparten til å delta. Når du da møter folk som er vant til den andre typen kommunikasjon, så blir det en ubalanse. Begge stiler funker nemlig like godt når partene i samtalen er på samme stil, men så fort man har motsatte stiler vil det bli feil. Og da vil den ene parten si "Han avbryter hele tiden og snakker konstant", mens den andre vil si "Herlighet så kjedelig type, jeg følte jeg måtte dra samtalen for han kom jo ikke med noen innspill og bidro ikke i det hele tatt, bare satt der mutt." At du har merket deg at du kan være avbrytende er et supert utgangspunkt for å øve på å lese andres kommunikasjonsmønster og tilpasse seg så man kommer på bølgelengde med flere. 😉"

I tillegg kan jeg si at vi i min vennegjeng ikke stiller så mange spørsmål for å bli kjent, og for meg føles det veldig frekt å grave og snoke i andres privatliv ved å stille spørsmål. Det vi heller gjør er å dele noe om oss selv, for å vise tillitt og så deler den andre noe om seg. Over tid bygges en relasjon hvor man er trygg på å dele det meste. Men i møte med de som aldri deler uoppfordret blir denne strategien dum da man blir snakkende veldig mye om seg selv og "får" lite tilbake. Noe som ikke er allright for noen av oss. Flyttet for 3 år siden, og måtte virkelig være bevisst det der da jeg plutselig møtte mange fler som ble kjent via spørsmål og svar metoden. Det er greit det, men jeg kjeder meg ofte i sånne samtaler rett og slett fordi jeg ikke er så god til å da få fram det interessante ved folk. Og jeg føler ikek at vi bygger en relasjon, for meg føles det veldig overfladisk. Men prøver å jobbe med dette også, bli mer komfortabel og føle at man kan bygge tillit på den måten også. Men er litt vanskelig... 😅

 

Herregud, jeg elsker (selv)innsikten din ❤️ 

Jeg og min samboer er som deg og din samboer, men omvendt. Der han kommer fra et miljø hvor kommunikasjonen er flytende, kommer jeg fra et miljø der kommunikasjonen er litt mer mekanisk. Jeg tror ikke min samboer er helt klar over det, men det er jeg, og prøver da altså å "utforske" denne nye måten å kommunisere på. Det er veldig gøy og lærerikt! Men veldig vanskelig når man da besøker samboers familie og miljø hvor "alle" kommuniserer på den måten og det blir veldig vanskelig å slippe til.  I begynnelsen syntes jeg alt var så respektløst, sånn, "herregud hvorfor driter alle i hva jeg sier og bare avbryter meg eller snakker høyere" – men lærte snart at det bare var å droppe tankegangen om at det er frekt, og gjøre det samme tilbake, så flyter plutselig samtalen 😂 

[AnonymBruker]

Jeg er litt slik, delvis fordi jeg snakker når jeg virkekig har noe å si og er ikke flink til å prate om løst og fast. Har en god del venner som er slik og ofte møtes vi i parken, snakker lite og bare sitter sammen.. 

Anonymkode: 02190...290

[AnonymBruker]

Jeg snakker lite rundt bekjente fordi jeg er redd for å si noe feil eller bli misforstått. Jeg er veldig direkte (men ikke slem!) og er redd for at folk skal misforstå eller bli såra av det jeg sier. Jeg angrer ofte på det jeg sa etter at jeg er ferdig med samtalen og analyserer alt jeg har sagt i mange dager etterpå. Dette tapper meg for energi og ødelegger selvtilliten min enda mer. Jeg føler meg ofte dummere enn andre, og tror ikke jeg har noe å bidra med. Smalltalk er jeg veldig dårlig på. Jeg er introvert, og er ikke vant til å bli hørt. Har flere i vennegjengen som er "frampå" og som alle hører på, og som "bestemmer" i gjengen. (Det tok meg ca. 25 år å forstå at dette ikke er venner jeg vil bruke mer tid på). Jeg er også redd for at folk skal si videre det jeg har sagt og le av meg bak ryggen min.

Når det er noen jeg er trygg på, som samboeren min og noen få veldig nære venner, som jeg vet ikke dømmer eller misforstår, kan jeg snakke som en foss, om alt mulig. Samboeren min må be meg stoppe noen ganger  

Jeg synes det er greit at vennen snakker, dersom det personen snakker om er interessant. 

Anonymkode: 9d5a4...1b2

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig stille, og har blitt stillere med årene. Rett og slett fordi jeg føler at folk avbryter eller vrir samtalen over på seg selv når jeg prøver å si noe, og da tenker jeg at de ikke synes det jeg har å si er viktig, selvom  jeg føler selv jeg kun sier noe som er gjennomtenkt og viktig for meg.

Er elendig på smalltalk. 

Har ei venninne hvor skravla går hele tiden, i "bli-kjent-fasen" var det ganske befriende at hun dro hele lasset og snakket om vær og vind, men ettersom vi ble bedre kjent synes jeg det mer og mer blir slitsomt når hun ikke møter meg på det jeg forteller men heller drar samtalen over på seg selv eller skifter tema. Har derfor trukket meg mer og mer vekk fra henne. 

Anonymkode: 20f1b...080

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Kajo skrev:

Her har jeg masse tanker! Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer med samboeren min som hater å bli avbrutt. Jeg har funnet ut at han og jeg kommer fra heeeelt forskjellige kommunikasjonskulturer. Han er vant med kommunikasjon som er veldig sånn: Nr.1 forteller noe. Nr. 2 reagerer på det. Nr. 2 forteller kanskje noe. Nr 1 forteller noe. Og så er han vant med at det som blir fortalt alltid har en hensikt.

Etterhvert skjønte jeg at hans naturlige pauser, de man legger inn i praten for å invitere den andre til å komme med innspill, er myyyyyye lengre enn jeg er vant til fra før. Så, for at vi skulle få det fint med kommunikasjonen så må jeg holde igjen når jeg tror han er ferdig for å se om det kommer noe mer, og så må jeg noen ganger ta pauser i det jeg sier, som for meg føles ubehagelig lange, for å invitere han inn. Og han har fått beskjed om å øve på å merke pausene jeg legger inn også, for hvis ikke vil han aldri komme til i samtaler med min familie og venner (hvertfall i gruppesammenheng).

Der der kjenner jeg veldig godt igjen, og står for meg som en av de litt typiske forskjellene som er på kvinner og menn. Der er nok unntak begge veier, men generelt er den motsetningen du beskriver der veldig vanlig syns jeg.

Sagt på en annen måte: Kvinner har en annen evne til å prate i "hytt og vær", hoppe fram og tilbake, bryte inn, surre rundt alle slags ting, og ha få intervall-pauser, slik at en får liten mulighet til å fordøye helt det som blir sagt. 
Mens menn har en mer rasjonell organisert sammenheng i kommunikasjonen. Som du er inne på, mer - en ting om gangen - fordøye - bli ferdig med noe først..
Jeg er også den typen, og kan ofte bli både forvirret og få vondt i både hodet og magen med enkelte kvinner i nær relasjon.
 

Anonymkode: 2dda5...aae

[AnonymBruker]

Noen er bare slik - syns at de skal få være den de er i vennegjengen, uten at man skal måtte endre seg. Med venner skal man jo kunne være seg selv. Kanskje du TS, skal lære deg å nyte stillheten litt. Man MÅ ikke snakke hele tiden, selv om man er sammen, f.eks.  

Anonymkode: 1a6de...fec

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles å være introvert. 

Anonymkode: 23e21...b6f

Introverte kan også snakke mye. 
 

Folk kan være stille fordi de har ekstremt lav selvtillit. Eller ikke føler dere har så mye å dele sammen... 

Anonymkode: a8651...3a9

[AnonymBruker]

Jeg er introvert, men kan snakke når jeg slipper til. Problemet er at de fleste av mine venner ikke har tid til å la meg få prate. Jeg trenger litt tid til å bli varm i trøya og hvis noen er veldig dominerende i en samtale lar jeg heller bare være å snakke fordi jeg ikke føler de er interesserte i det jeg sier uansett. 

Anonymkode: b672b...48e

[AnonymBruker]

Jeg var "stille østers" på et jobbsted hvor jeg var ny og sjenert / jobbet bare noen få vakter så alle andre hadde kjent hverandre i årevis. Men det plaget meg ikke. Satt og koste meg og fulgte med på interessante samtaler. Var overhodet ikke plaget av at jeg ikke følte jeg turte å komme med noe. 

Der jeg jobber nå, har jeg kolleger som jeg kan skravle høl i hue på når vi har tid å prate. Men de samme kollegene kan jeg også sitte stille og bare følge samtalen på når jeg ikke har noe å bidra med. For eks om de snakker om et barn ellernoe, så følger jeg heller med i samtalen. Og det kan gå lenge før jeg sier noe (annet enn sånn, man ler, nikker, smiler, osv osv).

Føler det er helt normalt? Jeg er i alle fall helt komfortabel med begge roller. Jeg har et søsken som også kan være kjempestille i noen vennesettinger, hvor vi og venner kan skravle men søskenet mitt også plutselig kan være helt ute av samtalen og bare følge med som en stille østers. Men igjen - helt normalt for vår del, og man er jo "med" i samtalen selv om man ikke bidrar føler jeg. 

For min del føles det veldig godt å jobbe/være sammen med noen man kan både skravle med og være helt fullstendig stille med. Av og til i jobben min er det svært hektisk/mye å gjøre som krever fokus - og da er vi til tider helt stille, sammen. 

Anonymkode: e0530...d5a

[Gjest Pianobar]

Jeg er nok litt stille, men forventer ikke at andre skal dra lasset. Det betyr at det er like fint å være sammen i stillhet noen ganger. 

[AnonymBruker]

Jeg er sånn. I utgangspunktet plager det meg ikke at andre har regien, men det kommer an på. Det kan plage meg hvis jeg ser at det plager den andre. Men for min egen del så går det helt fint å ikke så lenge det ikke blir kleint. Med venner så blir det sjeldent kleint, men det kan være kleint å være stille med folk man ikke kjenner så godt.

Det kan også plage meg at andre har regien hvis de ikke slipper til andre når vi faktisk vil si noe. Det er forskjell på å være skravlebøtte som slipper til andre i blant, og det å være en som alltid må ha ordet. 

Anonymkode: 35209...fca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Introverte kan også snakke mye. 
 

Folk kan være stille fordi de har ekstremt lav selvtillit. Eller ikke føler dere har så mye å dele sammen... 

Anonymkode: a8651...3a9

Joda, introverte kan snakke mye i enkelte settinger. Men man kan også være stille veldig mye som følge av at man er introvert. 

Anonymkode: 35209...fca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er introvert, men kan snakke når jeg slipper til. Problemet er at de fleste av mine venner ikke har tid til å la meg få prate. Jeg trenger litt tid til å bli varm i trøya og hvis noen er veldig dominerende i en samtale lar jeg heller bare være å snakke fordi jeg ikke føler de er interesserte i det jeg sier uansett. 

Anonymkode: b672b...48e

Anbefaler deg å si fra til venninne dine at de må gi deg mer tid. 

Jeg visste ikke at det finnes folk som tenker på en tregere/annerledes måte enn det jeg gjør. Så jeg antok at min stille kollega var arrogant eller at hun ikke likte meg. Jeg ble ganske stressa av det. Og når jeg blir stressa har jeg en tendens til å prate enda mer, for å forsøke å dekke over den pinlige stillheten som for meg er ubehagelig. Så det var egentlig en vond sirkel. Hvis det ikke hadde vært for at jeg heldigvis hadde en god venn som forklarte litt for meg, ville jeg aldri forstått at kollegaen min fungerer på en annen måte en meg, og jeg ville gått glipp av vennskapepet mitt med henne og alle de interessante tankene hun har. 

Anonymkode: 38417...020

[AnonymBruker]

Vel. Å være stille er en del av angstgreia mi. (Diagnose, ja. Terapi, ja.) Og grunner til at jeg kan være mye stille er:

-Folk snakker veldig mye selv og ikke slipper meg til, og så gir jeg etterhvert opp å prøve, for de er tydeligvis ikke interesserte i hva jeg kunne hatt å si.

-Jeg er redd for å overdele eller på en eller annen måte skuffe.

-Jeg tror folk ikke liker meg fordi de aldri tar inititativ. (Ser muligheten for at den er gjensidig, sliter med å ta initiativ selv.)

Det er som regel lettere med en person enn mange personer. Men faktum er at jeg veldig sjelden gjør sosiale ting, blant annet fordi jeg har en tendens til å bli den stille, og jeg får et tonn av skyldfølelse for å være den stille og dermed legge byrden ved å føre samtalen på andre. Samtidig er jeg redd for å si noe upassende... Det er litt catch-22: Feil om jeg ikke sier noe, feil om jeg gjør det.

Jeg kan forøvrig ikke fordra introvert/ekstrovert-dikotomien. Jeg tror mange plasserer meg i introvert-båsen veldig kjapt og dermed ikke gidder å gi meg en sjanse til å si stort, men jeg føler ikke selv at jeg hører til der. Jeg synes ikke det er supert å være masse alene hele tiden. Jeg tenker ikke i tusen timer før jeg sier noe ultrasmart. Jeg føler meg som en tulling når folk må skru på kjempesnillheten sin for å "nyte" stillheten mellom oss.

Anonymkode: fad2e...412

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Der der kjenner jeg veldig godt igjen, og står for meg som en av de litt typiske forskjellene som er på kvinner og menn. Der er nok unntak begge veier, men generelt er den motsetningen du beskriver der veldig vanlig syns jeg.

Sagt på en annen måte: Kvinner har en annen evne til å prate i "hytt og vær", hoppe fram og tilbake, bryte inn, surre rundt alle slags ting, og ha få intervall-pauser, slik at en får liten mulighet til å fordøye helt det som blir sagt. 
Mens menn har en mer rasjonell organisert sammenheng i kommunikasjonen. Som du er inne på, mer - en ting om gangen - fordøye - bli ferdig med noe først..
Jeg er også den typen, og kan ofte bli både forvirret og få vondt i både hodet og magen med enkelte kvinner i nær relasjon.
 

Anonymkode: 2dda5...aae

Hvor mange kvinner kjenner du som er sånn? For dette høres mr ut som en intelligens ting, evt ADHD ting. Når man er veldig intelligent så kan 1 tanke lede til 10 ulike tanker om ulike ting. Sier man den ene tanken kan man komme på unntak fra den tanken, komme på at den andre kanskje vil tolke det feil på den og den måten, komme på noe som man skulle huske si til personen man snakker med osv. Tusen slike tanker kan komme i forbindelse med 1 setning. 

Anonymkode: 0cb2b...632