Vil bare snakke

[Sursøtsaus]

Trigger Warning: Spiseforstyrrelser

Jeg vil bare starte med å si at jeg vet at man må oppsøke profesjonell hjelp for å kunne bli bedre og evt frisk, så jeg er ikke ute etter råd som dette. Det har jeg allerede oppsøkt og jobber veldig med de behandlingsmetodene jeg får av min terapeut så dette er ikke en tråd for å be om slike råd heller. Jeg vil bare snakke ut til noen som ikke er kjæreste, venner, familie eller terapeut fordi jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg har aldri vært undervektig, så jeg har aldri fått behandling for spiseforstyrrelser. Likevel har jeg hatt spiseforstyrrende atferd helt siden slutten av tenårene (jeg er 24 nå). Jeg befinner meg i den veldig slitsomme situasjonen i min behandling hvor jeg vil bli frisk men samtidig engster meg for å bli det. Når jeg slipper opp på "reglene" jeg har laget for meg selv i så mange år så sliter jeg veldig med å ikke gi inn til skamfølelsen eller å gjøre opp for det senere ved å hoppe over måltider/bytte ut et ordentlig måltid med en liten frukt og/eller trene. Hvis jeg skal ha noe mindre sunt til middag må jeg gå flere runder med meg selv om hva jeg kan gjøre for å "fortjene" det, prøve å overbevise meg selv om at et usunt måltid ikke er farlig og ikke kommer til å gjøre meg tjukk, og at selv om jeg hadde lagt på meg litt så hadde det ikke gjort noe (jeg unngår å oppgi min egen vekt her i tilfelle dette kan være triggende for andre). Når jeg skal spise et måltid pleier jeg å planlegge alt jeg skal spise og planlegge det strengt etter klokkeslett så det ikke går for mange eller få timer fra hverandre før neste måltid. For et år siden var dette så strengt at hvis det ikke gikk slik jeg forventa så kunne det ødelegge dagen min. Det var spesielt vanskelig i starten av forholdet mitt da partneren min ba meg på middag spontant og jeg reagerte negativt, for da trodde hen stakkars at jeg ikke ville spise med hen. Heldigvis har jeg blitt bedre på det og også bedre på å kommunisere med partner om disse vanene så hen forstår at det ikke er noe personlig, men noe jeg sterkt prøver å jobbe med. Kort oppsummert så er jeg fortsatt overfokusert på mat og kropp. Jeg mener det oppriktig når jeg sier jeg vil bli helt frisk fra det og ikke la det styre hverdagen min så mye som det gjør nå, men samtidig er jeg skikkelig stressa på hva det å bli frisk kan gjøre med meg. Jeg vet det ikke er sant, men når jeg slipper opp og blir bedre og mer avslappa så føler jeg også et stor angst på å miste kontrollen. En kontroll jeg egentlig vet at kontrollerer meg mer enn jeg kontrollerer den. Det fører til at jeg med vilje ser på ting jeg vet er triggende for meg og påvirker meg på en negativ måte for å "stramme inn" igjen. Jeg vet det er dumt og det er utrolig slitsomt å være sin egen fiende i veien til å bli helt frisk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ende dette innlegget. Jeg er ikke ute etter tips eller sympati, jeg vil egentlig bare få det ut av systemet fordi jeg har vært i en periode nå hvor det har vært litt ekstra vanskelig. Hvis du leste alt dette her så takk for at du gadd og takk for at du hørte på meg. 

[Purple_Pixiedust]

Hei. Jeg har det på samme måte som deg, og med unntak av en kort periode som undervektig og kort periode som overvektig (mistet kontrollen totalt pluss medisiner) så har jeg vært normalvektig hele tiden. Jeg trener mye og har 20,2 i BMI. Jeg har perioder hvor jeg er veldig nøye med klokkeslett, hva jeg spiser osv. Jeg er ALLTID overopptatt av trening (løping og litt styrke) og jeg spiser aldri før kl 12. Har også hatt periode med bulimi, men det varte ikke så lenge. Jeg veksler mellom å spise for lite, spise nok og å overspise. Jeg har blitt bedre på dette så jeg spiser normalt mer enn de to andre. Har også blitt flinkere til å ikke få for dårlig samvittighet hvis jeg spiser noe usunt, rett og slett fordi jeg går på vekta hver dag og har etter noen år klart å stole mer på at det er ikke krise å spise et usunt måltid av og til. Faktisk lager jeg meg gjerne slikt som Taco eller hamburger når det er lørdag nå. 

Jeg er altså blitt bedre på mange områder i forhold til hva jeg fysisk gjør, men tanker om mat, kropp og vekt plager meg konstant. Sa nettopp nei til å bli med på tur til Bergen fordi jeg visste det ville innebære mye mat og øl. Så ja. Har gode perioder og dårlige perioder. Nå for tiden prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg trenger ikke å være tynnere enn jeg er, jeg er jo allerede tynn og har muskler, og at fokuset skal være på hovedsakelig sunn mat (men kose meg på lørdager) og sunn mengde trening. 

Det er veldig slitsomt å ha det sånn, men jeg også sliter med tanken på å skulle bli frisk, for i mitt hode betyr det at da går jeg jo opp i vekt. Jeg er egentlig en typisk overspiser, så jeg bruker mye energi på å ikke spise masse som får meg opp i vekt. 

Så jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er ikke lett å slite med spiseforstyrrelse selv om det ikke vises på utsiden. På innsiden er det jo like altoppslukende. Men hvis jeg sammenligner meg selv nå og for fire år siden så har jeg klart å roe fokuset litt i alle fall. Men så er det jo perioder med forverring her og der. 

Jeg tror ikke innlegget mitt er til hjelp på noen måte, men du er i hvert fall ikke alene om å ha det slik. Det er ikke så veldig mye fokus på spiseforstyrrelsen i min behandling, det er litt, men jeg har andre alvorlige problemer som gjør at spiseforstyrrelsen kommer i skyggen. Pluss at jeg har ikke noe tro på å klare å løsrive meg fra dette. Men det blir tatt opp hvis jeg er i en periode hvor vekten går nedover. Jeg ser tynnere ut enn BMI skulle tilsi så da jeg hadde 19 i BMI mente behandler at jeg var undervektig. Og da ble det plutselig mer fokus på det. 

[Gjest]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din med bakgrunn i at vi ikke kan vite hvilken kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Vi kan ikke passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg eller andre i en sårbar situasjon. 

Vi anbefaler også at du tar kontakt med din fastlege for å få en profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine. 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Med vennlig hilsen.
Anki, mod