Folk som behandler dyr som barn

[LadyGrey]

3 minutter siden, Aragorn ll Elessar skrev:

Ganske sikker på at jeg skrev at man skal behandle dyr bra.

Er vel bedre å behandle en hund som et barn enn og behandle det dårlig? Hva er mest idiotisk? 

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke få barn pga kronisk sykdom, så dyrene mine er som «barna mine». Om noen blir provoserte av det, så får de jaggu meg bare bli det. 😊

Anonymkode: 89f3a...319

[AnonymBruker]

Du får la være med å besøke de som har dyr, så får du en ting mindre å irritere deg over.

Anonymkode: f9d1d...d70

[Aragorn ll Elessar]

1 minutt siden, LadyGrey skrev:

Er vel bedre å behandle en hund som et barn enn og behandle det dårlig? Hva er mest idiotisk? 

Jeg tenker det er mest idiotisk at du ikke er i stand til å lese, at jeg skrev at man skal behandle dyr bra.

Men siden du dikter opp påstander jeg ikke har kommet med, så setter jeg deg på ignorer.

[AnonymBruker]

Hadde ei venninne som synes det var stas å dytte bikkja si opp i fanget mitt når vi satt i sofaen, og sa «susse ****, susse ****». Hun ville ha bikkja til å sleike meg i fjeset fordi det var så «søtt». 
 

Kvalmt!!! 🤢

Anonymkode: 98c8a...267

[LadyGrey]

6 minutter siden, Aragorn ll Elessar skrev:

Jeg tenker det er mest idiotisk at du ikke er i stand til å lese, at jeg skrev at man skal behandle dyr bra.

Men siden du dikter opp påstander jeg ikke har kommet med, så setter jeg deg på ignorer.

Gikk litt fort i svingene, men fikk med meg hva du skrev. 

Ok, flott 👌🏻

[Honey Dew]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg har mistet katten min og et svært nært ungt familiemedlem. Sørget mye over begge, men mest over katten. Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere ikke kjæledyr-eiere har så ekstremt mye imot folk som behandler dyrene som barna deres? Går det utover dere på noen måte? Har de barn selv som blir vanstelt på grunn av kjærligheten til bikkja eller katten? Føler dere dere tilsidesatt? Hva er problemet? Kan man faktisk være for glad i dyret sitt? Jeg føler meg overhode ikke truffet, til tross for at jeg i stor grad behandler pusen min som en baby, fordi han er min baby og jeg elsker han over alt(og ja, jeg hadde redda han over et menneske i en brann). Og hva dere syns og mener er for meg rivende likegyldig, men jeg er nysgjerrig på hvorfor det provoserer dere sånn at jeg bærer pus som en baby, kaller ham baby og nusser og duller på ham. Det er ikke akkurat sånn at jeg snakker om en oppdikta fødselshistorie, skifter bleier og arrangerte dåp. Kan dere ikke heller rette fokuset på de som ikke behandler dyrene godt istedenfor å ta de som er «for glad i de»?  

Anonymkode: 4cb66...e4b

Problemet er at folk som ikke liker dyr aldri kan sette seg inn i følelsene mellom et dyr og en eier. Aldri.

Hva så om noen behandler dyr som barn? Hva skade gjør det for dere som ikke har/liker dyr? Absolutt ingenting. Slutt å irritere dere over dette, så vil alle ha det så mye bedre.

[AnonymBruker]

Har aldri likt unger, men er veldig glad i hunden min. Hadde glatt reddet hunden min før en unge eller boken for den saks skyld. Hadde ikke hatt problemer med å betale bot eller havne i fengsel. Nå lar jeg ikke hunden slikke meg i ansiktet eller spise av tallerknene mine, men sitte i sofaen får han selvfølgelig. 

Anonymkode: ca2b1...2c9

[AnonymBruker]

Advarer mot å behandle hunder som mennesker

Mattilsynet er bekymret for at nordmenn ikke lar dyr være dyr, men behandler dem som mennesker. – Mange hunder pyntes med stæsj i stedet for å være på bakken og hilse på andre hunder, sier Mattilsynet.

https://www.nrk.no/norge/advarer-mot-a-behandle-hunder-som-mennesker-1.12593053

Anonymkode: 8dbf2...4e6

[AnonymBruker]

Altså.. En hund er en hund og et barn er et barn. De har ulike basis behov og kommunikasjonsformer, og man skal naturligvis behandle en hund som en hund. Dvs at man må være seg bevisst hva man forventer av hunden/hvilke regler man vil ha og jobbe med å lære hunden å oppføre seg ut i fra disse forventningene på en måte som er tilpasset hunden. Og hunden må selvfølgelig få dekket sine behov for fysisk og psykisk stimuli, følges opp for helsen og få kjærlig oppdragelse. Og den skal få utfolde seg som en hund og ikke kles opp i klær som ikke har en hensikt (varmedekken/regndekken/potesokker f.eks).

Meeen.. hvilke regler jeg mener er viktige i mitt hus har ingen noe med. For meg er det en selvfølgelighet at min lille hund ligger i sofaen sammen med meg og i senga mi, nettopp fordi jeg synes det er koselig og det er slikt jeg har henne for. Og det gjør meg ingenting at hun ligger i sofaen når vi ikke er der også. Det betyr ikke at hun ikke er opplært i kommandoen "gå ned" og kan å gå å legge seg på gulvet om jeg sier hun skal dette f.eks på besøk. Men huset vårt er hennes hjem også, og hun er velkommen til å ligge i sofaen der. Om besøk hos oss ikke vil ha henne oppi seg blir hun bedt om å legge seg i senga si, man tvinger ikke hunden på folk og hun er dressert til å holde avstand om noen ber om at vi skal holde henne litt unna. Men om de kommer til oss så er det en hund der, og noe samhandling må de allikevel regne med. 

At jeg kaller henne for "babyen" og vi i vår familie omtaler henne og oss med relasjonsbegrep som mamma, mormor, tante osv betyr jo ikke at vi ikke forstår at det er en hund og tar hunden på alvor. Det er bare en koselig måte å indikere at vi anser dyrene våre som en del av familien, at de er elsket og at de er verdifulle for oss. At hun er babyen betyr jo ikke at hun er barnet mitt, men at hun er det viktigste i livet mitt sammen med de nærmeste menneskene mine, og at jeg gjør alt jeg kan for at hun skal ha et godt hundeliv. Hvis man tolker dette som at jeg tror hun er et barn så har man misforstått relasjonen. For meg er begrepet baby og mamma ikke ensbetydende med at man er et menneske som er født av en annen eller har født noen, men et kjælebegrep om de som har hovedomsorg for noen og den som mottar denne omsorgen. Ville jo aldri sagt "barnet mitt" om hunden min. 

Hva gjelder sorg som noen har nevnt her, så er all sorg den samme prosessen samtidig som man ikke kan sammenlikne sorger. To mennesker vil ikke nødvendigvis oppleve den samme situasjonen likt og vil kunne få ulike grader av sorgreaksjon på den samme situasjonen. Det er en uting å sette 2 menneskers sorger opp mot hverandre, uansett hvilken vei man gjør det. Når det er sagt, så var det f.eks for MEG en større sorg da vi måtte avlive den forrige hunden vår enn da jeg opplevde abort i uke 11. Den hunden hadde vært et familiemedlem i nesten 14 år. Jeg hadde stelt henne, dressert henne og fulgt henne opp daglig i så mange år. Ferier ble tilrettelagt og planlagt rundt henne, hun var en del av alle familiebegivenheter, hun var uendelig elsket. Barnet i magen var så vidt påstartet. Et utgangspunkt for et menneske jeg skulle bli kjent med, men som jeg enda ikke hadde noen relasjon til og enn så lenge var jeg kun knyttet til forestillingene mine om hvem det kunne bli, ikke personen i seg selv. Det var naturligvis trist da det ikke ble noe, men for meg var det noe som enkelt kunne erstattes ved å bli gravid igjen. Den hunden vil aldri kunne erstattes. Heldigvis finnes det hjerterom til nye firbente også, som blir uerstattelige på sitt eget vis. Og hjerterom for barn som elskes og behandles slik barn skal behandles, og som er uendelig uerstattelig også. Og jeg tenker jo naturligvis at en hund er mer erstattelig enn et menneske, men sorgen over å miste firbente kan være vond og langvarig den også. Samtidig har jeg full forståelse for at en annen kan synes det er hårreisende at jeg føler at å avlive en gammel hund er en større sorg enn en abort i uke 11. Jeg forstår at for en annen er kanskje en sånn abort den største typen av sorg i livet. Det er nettopp det, sorg kan ikke sammenliknes mellom to mennesker. Men alle som har opplevd sorg vet hvordan det føles på et vis. 

Nå er et helt klart hundeeiere om ikke er veldig erfarne med hunder og kanskje ikke har helt klart for seg hva en hund eller deres rase trenger. Det er jo selvfølgelig en læringsprosess. Men om disse behandler dyrene sine som barn, så har de hvertfall intrressen og kjærligheten, og vil kunne tilegne seg mer kunnskap etterhvert. Og så har du de av oss som kan mye om hunders behov, og gir dem det, samtidig som  at vi duller med dem. Nettopp fordi vi selv synes det er sykt koselig å ha disse dyrene i livet vårt og fordi vi nesten sprekker av kjærlighet for dem. Akkurat som vi nesten sprekker av kjærlighet for barna våre. 

 

Anonymkode: a8eb7...838

[AnonymBruker]

Hunden min får ligge i senga og på sofaen og vi kan godt spise av hver vår ende av maten i Lady og Landstrykeren-stil hvis det er noe han tåler.

Men jeg innbiller meg overhodet ikke at han er et menneske. Liker han bedre enn de fleste mennesker for å være ærlig.

😂

Anonymkode: 1dad9...f8d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes skikkelig synd på slike hunder. Noen eiere er jo helt tullete, bærer hundene,  lar hundene bestemme osv.

Anonymkode: d29c0...be9

Hvorfor er det synd på de da? Jeg «lar» min hund få bestemme mye av livet sitt selv. Vi kommuniserer på en måte uten språk. Men han bruker blikket til å vise meg hva han vil. Mat får han servert når han er sulten. Han er ikke et matvrak så hvis han skal få fersk mat er det greit at jeg vet at han faktisk ønsker å spise mens det er ferskt. Det klarer han fint å uttrykke på andre måter. Han går ut og inn av huset som han ønsker selv også. 
Han har det rett å slett som plommen i egget! Så han trenger ikke din sympati. Har du hatt hund før?

Anonymkode: 42cd3...df7

[Honey Dew]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes skikkelig synd på slike hunder. Noen eiere er jo helt tullete, bærer hundene,  lar hundene bestemme osv.

Anonymkode: d29c0...be9

Vi lar begge hundene våre få være hunder, men de får ligge i sofaen når det er plass (dette er SVÆRE hunder), i tillegg til sengen. Vi snakker med dem, men vi tar aldri på dem menneskeklær. De eneste klærne de bruker, er refleksvester.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært glad i dyr, har utdannelse innen dyr og jobber med dyr. Våre dyr får være i sofaen til vanlig, men ikke når vi har gjester. 

Samtidig er jeg mamma og en av besteforeldrene til barna mine setter stadig dyret sitt foran barnebarna i mange situasjoner. Og det sårer meg, fordi personen kan være sammen med dyret 24/7 ellers, hvorfor ikke fokusere på barnebarna de få timene vi er sammen.

Anonymkode: 26e77...087

[AnonymBruker]

Legger merke til at denne tråden er under barn og familie, ikke kjæledyr. Er det virkelig sånn at noen ikke forstår forskjell på dyr og mennesker? 

Mener man skal behandle dyr med respekt, men de er faktisk bare dyr. Skamme seg den som heller redder katten sin enn ett annet menneske. Tror mange helter ofrer livet sitt for ett fremmed barn, bare tufser gjør det samme for en katt!

Til de som elsker dyret over alt annet på jord, plutselig fikk et barn som dyret ditt hater, er potensielt farlig for barnet( biting og kloring), omplasser du dyret eller barnet? Eller ville du tatt sjansen på at dyret spiser opp barnet ditt? 

Personlig har jeg erfart at babyen min ikke fikk sitte på gulvet å spise siden det kunne bli søl. Derimot kunne hunden få lov, ikke problem om den griset. Hunden er rammet inn med tekst om som sier" her er jeg sjefen, du er gjest! " ble helt paff, seriøst? 

 

 

Anonymkode: b8f39...bcd

[Jessic_a]

Jeg har ingen hund nå men den dagen jeg får en, skal den få lov til å ligge i senga, sofaen, behandles som konge og bli bortskjemt 😎 Hvorfor irritere seg over andres kjærlighet til sine dyr? Vi har en katt og den er elsket utrolig høyt. Nesten som et familiemedlem 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til de som elsker dyret over alt annet på jord, plutselig fikk et barn som dyret ditt hater, er potensielt farlig for barnet( biting og kloring), omplasser du dyret eller barnet? Eller ville du tatt sjansen på at dyret spiser opp barnet ditt? 

 

 

 

Anonymkode: b8f39...bcd

Skjer det ofte? 

At barnet kan vere allergisk er ein ting, men at ein katt eller hund går til angrep uprovosert er vel ikkje så vanlig? Eg hadde to kattar da eg fekk baby, og kattane har aldri forsøkt å klore barnet, som no er snart 4 år. Eg har så klart fulgt godt med heile tida og ville ikkje latt kattane vere i samme rom som babyen utan at eg var med. 

Anonymkode: fcfea...79c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjer det ofte? 

At barnet kan vere allergisk er ein ting, men at ein katt eller hund går til angrep uprovosert er vel ikkje så vanlig? Eg hadde to kattar da eg fekk baby, og kattane har aldri forsøkt å klore barnet, som no er snart 4 år. Eg har så klart fulgt godt med heile tida og ville ikkje latt kattane vere i samme rom som babyen utan at eg var med. 

Anonymkode: fcfea...79c

Da gjelder det ikke i ditt tilfelle. 

Hvis ett dyr blir behandlet som baby, og får ett søsken vil det naturligvis kunne bli sjalu. Og ja, det finnes dyr som ikke liker barn. Disse dyrene følger kun instinkter, i motsetning til mennesker, og er potensielt farlig. 

Anonymkode: b8f39...bcd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da gjelder det ikke i ditt tilfelle. 

Hvis ett dyr blir behandlet som baby, og får ett søsken vil det naturligvis kunne bli sjalu. Og ja, det finnes dyr som ikke liker barn. Disse dyrene følger kun instinkter, i motsetning til mennesker, og er potensielt farlig. 

Anonymkode: b8f39...bcd

Det er derfor de fleste ansvarlige eiere passer på at dyret går overens med barn. Det kan være ved å jevnlig omgås med barn, eller et omplassert dyr som er oppvokst med barn.

Anonymkode: f3833...9cf

[kisskissbangbang]

Jeg forstår godt at man har stor kjærlighet til hundene sine, jeg mista min for seks år siden og griner fortsatt over henne av og til. Men dyr er ikke barn, og kjærligheten jeg hadde til henne kan ikke sammenlignes med kjærligheten jeg har for ungene mine. 

Og jeg mener at det er noe alvorlig galt med mennesker som hadde redda kjæledyret sitt ut av et brennende hus og latt et barn brenne inne.