Jeg bekymrer meg hele tiden (Obs lang tekst)

[Thjelp]

Jeg føler jeg går rundt og er konstant bekymret for alt og jeg er livredd for fremtiden... 
 

Jeg er langtidssykemeldt og skal forhåpentligvis starte med å ta opp fag til høsten av. Jeg må omskoleres da jeg ikke klarte å kombinere jobben med min psykiske helse og synes dette er kjempeskummelt! Jeg har alltid jobbet innenfor fagfeltet mitt og aner ikke om jeg er flink til noe annet? 

Jeg har vært så heldig å få bo relativt nærme min mor under behandling slik at jeg hadde folk i nærheten av meg, men planlegger nå å flytte og jeg grugleder meg... Jeg gleder meg litt fordi jeg blir samboer med kjæresten og det blir nok veldig fint men det skremmer meg også naturligvis, jeg har så og si aldri delt bolig med noen og er spent på hvordan det vil gå? Samt at jeg har bodd så lenge her jeg bor nå at i mitt hode er dette min trygge lille hule og vil jeg føle meg like trygg en annen plass? 
Pågrunn av sykemelding og omskolering så er jeg på AAP og selv om jeg er takknemlig for å få økonomisk støtte i min situasjon så sitter jeg med mye bekymringer for fremtiden med tanke på pensjon og fremtidig huskjøp, og jeg savner veldig å gjøre meg fortjent til pengene jeg får inn. 
 
Jeg bekymrer meg også for framtidig jobbsøking med tanke på sykemeldingen og jeg bekymrer meg for om jeg og kjæresten vil klare å skaffe oss hus og jobb engang i fremtiden. Jeg vil så gjerne bli bedre men føler jeg går to steg fram og et tilbake konstant og jeg døler jeg står veldig på stedet hvil.
Jeg bekymrer meg for om jeg er god nok for kjæresten og om vi egentlig har problemer da vi sjeldent har sex for tiden, er det jeg som ikke er like pen og tynn? Var jeg mer tiltrekkende før han fikk vite om min psykiske helse? Var jeg kanskje litt mer et catch når jeg hadde livet litt mer under kontroll? Er det noen andre? 
 

Vil jeg egentlig få livet nogenlunde okey? Vil jeg klare å få fast inntekt uten å ofre psyken min? Vil det noengang bli bedre for meg?

Langt innlegg, jeg bare trengt å skrive fra meg

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Om bekymring og uro. Kommer det til å gå bra til slutt? Kommer det til å bli bedre enn det er i dag? Noen ganger føler jeg meg nesten lammet, det er vanskelig å tro på at livet kan bli så veldig annerledes.

Men livet ER uforutsigbart. Tenk om det blir bra? Det er bare en måte å finne ut av hvordan det går til slutt. Å bli med på reisen. En dag om gangen.

Når jeg bekymrer meg for mye prøver jeg å skyve bort tankene og uroen. Og heller fokusere på her og nå. Har jeg det greit akkurat nå? Kanskje det er nok, akkurat nå, om jeg har en grei dag. For meg hjelper det litt noen ganger, å skru ned forventningene. Og tenke på hvor mye verre ting kunne vært. Eller på hvor mange små gleder jeg kan finne, tross uroen.

Lykke til med din reise. Tenk om det blir bra, det kan jo hende.

Anonymkode: 71d36...a46