Angst.. er dette en traume?

[AnonymBruker]

Før elsket jeg å reise. Men en gang jeg var i Hong kong som 19 åring.. fri og glad og koste meg.. slo lynet ned fra klar himmel.. fikk fullstendig panikkangst og dødsangst. Jeg var så redd og full av panikk at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg bare gråt og Kastet opp, hyperventilere og klarte ikke bevege meg eller spise eller noe..ville bare hjem og var desperat etter å komme hjem.  etter et par dager dro jeg til sykehuset, måtte ha tolk da legen ikke kunne engelsk. Fikk en cocktail av tabletter i alle farger og noe jeg skulle drikke.. noen dager etter var angsten Mindre/ borte.. 

dette var mitt første møte med angst.. etter denne turen fikk jeg angst for å reise. Hver gang jeg skulle på en tur fikk jeg angst og nerver.. så ble det angst for angsten på tur.. 

den opplevelsen i hong kong - er det en traume? det er det mest skremmende og dramatiske jeg har opplevd i livet mitt.. å bli akutt syk i et helt Fremmed land på Andre siden av jordkloden var ekstremt. 
Siden jeg fortsatt sliter ganske kraftig med å reise er dette en traume som har satt seg? 
jeg drar på små turer rundt i Norge og selv om angsten kommer så kjemper jeg og lar vær å bli igjen hjemme.. jeg jobber hardt. 

Anonymkode: 350ce...b77

[Silva Pluvialis]

Var det noe som skjedde i forkant av den hendelsen? 

Det høres ut som du fikk panikkanfall. Mange tror de skal dø første gang.

 

[AnonymBruker]

Høres ut som et panikkanfall, og det kjennes som man dør. Har hatt noen av dem, en gang på motorveien. Måtte stoppe midt på veien, veltet ut av bilen, spydde, hylte, gispet etter luft, vondt i brystet, helt hysterisk dødsangst. Jeg var helt sikker på at nå dør jeg! Men mulig det har utviklet seg til et traume. Ta kontakt med legen, jeg ventet alt for lenge, og angrer som en hund...

Anonymkode: 5f45d...727

[AnonymBruker]

Ja tenker det kan være ett traume i og med at du bruker så mye energi på å stadig tenke på den situasjonen. Traumer (negativt psykisk stress) kan sette seg som angst i kroppen. 

Anonymkode: 6ea11...806

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som et panikkanfall, og det kjennes som man dør. Har hatt noen av dem, en gang på motorveien. Måtte stoppe midt på veien, veltet ut av bilen, spydde, hylte, gispet etter luft, vondt i brystet, helt hysterisk dødsangst. Jeg var helt sikker på at nå dør jeg! Men mulig det har utviklet seg til et traume. Ta kontakt med legen, jeg ventet alt for lenge, og angrer som en hund...

Anonymkode: 5f45d...727

Jeg går til psykolog, men har aldri tatt tak i hendelsen i hong kong.. tror det var så traumatisk de 4 dagene med full angst at jeg isolerte meg når jeg kom hjem.. altså isolerte meg på den måten at jeg ikke turte å reise eller dra langt hjemmefra. Bare folk snakker om reiser, ferier osv. Så får jeg angst og må på do.. diaré. 
nå er det ferie hos psykologen et par mnd men tror heg skal si fra når jeg Kommer tilbake At vi må ta tak i dette.. 

det skjedde ingenting før ut.. ikke noe spesielt. Men hadde jo en litt vanskelig tid på skolen og andre ting som sikkert samlet seg opp, så sprakk det der nede.. 
 

Anonymkode: 350ce...b77

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja tenker det kan være ett traume i og med at du bruker så mye energi på å stadig tenke på den situasjonen. Traumer (negativt psykisk stress) kan sette seg som angst i kroppen. 

Anonymkode: 6ea11...806

Jeg tenker ikke så mye på situasjonen, vil helst unngå å tenke på den.. men i morgen skal vi på en liten ferie (her i Norge) og jeg har hatt indre uro i mange dager fordi jeg gruer meg slik.. Ser for meg at jeg skal få panikkanfall og samme scenario som i hong kong.. føler meg tryggest hjemme. 
men jeg skal bli med fordi jeg jobber hardt med meg selv, og erfaringer viser at jeg skiter litt på turen i starten, men så roer det seg og jeg får mestringsfølelse 

Anonymkode: 350ce...b77

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går til psykolog, men har aldri tatt tak i hendelsen i hong kong.. tror det var så traumatisk de 4 dagene med full angst at jeg isolerte meg når jeg kom hjem.. altså isolerte meg på den måten at jeg ikke turte å reise eller dra langt hjemmefra. Bare folk snakker om reiser, ferier osv. Så får jeg angst og må på do.. diaré. 
nå er det ferie hos psykologen et par mnd men tror heg skal si fra når jeg Kommer tilbake At vi må ta tak i dette.. 

det skjedde ingenting før ut.. ikke noe spesielt. Men hadde jo en litt vanskelig tid på skolen og andre ting som sikkert samlet seg opp, så sprakk det der nede.. 
 

Anonymkode: 350ce...b77

Enig med deg om å snakke med psykologen neste gang:) Og prøv å tenk på det som eksponeringsterapi?:) Du sa jo i HI at du elsket å reise, forsøk å finne tilbake til den følelsen. Opplever du noe fint på reisen, forsøk å holde og kjenne på det. Ta bilder. Skriv dagbok.

Anonymkode: 5f45d...727

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg om å snakke med psykologen neste gang:) Og prøv å tenk på det som eksponeringsterapi?:) Du sa jo i HI at du elsket å reise, forsøk å finne tilbake til den følelsen. Opplever du noe fint på reisen, forsøk å holde og kjenne på det. Ta bilder. Skriv dagbok.

Anonymkode: 5f45d...727

Takk ❤️ Ja skal ta det med psykologen over sommeren. Prøver å glede meg til det vi skal gjøre og holde meg i aktivitet. Hvis jeg legger meg ned på hotellrommet blir det tankekjør. Det beste er å være i byen og få masse inntrykk og finne meg nye sko som jeg gleder meg til 

Anonymkode: 350ce...b77

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg om å snakke med psykologen neste gang:) Og prøv å tenk på det som eksponeringsterapi?:) Du sa jo i HI at du elsket å reise, forsøk å finne tilbake til den følelsen. Opplever du noe fint på reisen, forsøk å holde og kjenne på det. Ta bilder. Skriv dagbok.

Anonymkode: 5f45d...727

Absolutt eksponeringsterapi ja.. 

Anonymkode: 350ce...b77

[Humle Brumle]

Det er angst for angsten! Du er redd for at det å reise skal trigge panikkangst i deg. Jeg tror det er veldig vanlig når man får panikkangst. Selve opplevelsen av anfallet er så jævlig at du unngår ting som du gjorde sist gang du fikk anfall for å minimere riskikoen for å få et anfall. Jeg vet ikke om det kan kalles et traume, men jeg tror det absolutt kan være beslekta, siden man unngår ting og steder som kan trigge traumeminnene når man får traumer. Men hva sier psykologen for noe? Har du en angst diagnose av noe slag?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Ny medlem skrev:

Det er angst for angsten! Du er redd for at det å reise skal trigge panikkangst i deg. Jeg tror det er veldig vanlig når man får panikkangst. Selve opplevelsen av anfallet er så jævlig at du unngår ting som du gjorde sist gang du fikk anfall for å minimere riskikoen for å få et anfall. Jeg vet ikke om det kan kalles et traume, men jeg tror det absolutt kan være beslekta, siden man unngår ting og steder som kan trigge traumeminnene når man får traumer. Men hva sier psykologen for noe? Har du en angst diagnose av noe slag?

Tror du har rett i det. Å få et panikkanfall er så jævlig at kun de som har hatt det kan forstå fullt ut hvor grusomt det er. 

det er jo ikke rart en unngår det som kan utløse angst, men samtidig må jeg bare eksponere meg, for jeg vil jo ikke råtne bort her hjemme og ikke få oppleve noe heller. Målet mitt er å kunne reise igjen og klare å mestre det. 
psykologen mener jeg skal reise, og jobbe med det vi snakker om underveis. Tenke at nå er jeg voksen og bestemmer selv, og bruke kognitiv terapi skjema og pusteteknikker.. 

problemet er jo at det er jo ingenting jeg er redd for skal skje.. frykten min er At jeg får angst for angsten.. og skulle det skje er det langt hjem. Psykologen sier at det er ikke mer «farlig» å få angst på et ukjent sted, enn å få angst hjemme.. og hun har jo rett i det. Det bare føles tryggere hjemme. 
i tillegg blir jeg så skuffet over meg selv, føler meg både barnslig og dum som ikke klarer å være hjemmefra liksom. 
 

Anonymkode: 350ce...b77

[Humle Brumle]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du har rett i det. Å få et panikkanfall er så jævlig at kun de som har hatt det kan forstå fullt ut hvor grusomt det er. 

det er jo ikke rart en unngår det som kan utløse angst, men samtidig må jeg bare eksponere meg, for jeg vil jo ikke råtne bort her hjemme og ikke få oppleve noe heller. Målet mitt er å kunne reise igjen og klare å mestre det. 
psykologen mener jeg skal reise, og jobbe med det vi snakker om underveis. Tenke at nå er jeg voksen og bestemmer selv, og bruke kognitiv terapi skjema og pusteteknikker.. 

problemet er jo at det er jo ingenting jeg er redd for skal skje.. frykten min er At jeg får angst for angsten.. og skulle det skje er det langt hjem. Psykologen sier at det er ikke mer «farlig» å få angst på et ukjent sted, enn å få angst hjemme.. og hun har jo rett i det. Det bare føles tryggere hjemme. 
i tillegg blir jeg så skuffet over meg selv, føler meg både barnslig og dum som ikke klarer å være hjemmefra liksom. 
 

Anonymkode: 350ce...b77

Hvis du skal reise med noen tenker jeg det er veldig veldig viktig at det er noen du er trygg på og at de vet om angsten din. Kanskje det demper angst for angsten? Så du slipper å forklare hva som skjer midt i et anfall hvis det skulle skje.
Jeg synes ikke du er barnslig eller dum. Det føles ut som du dør, jeg også frykter seriøst for livet når jeg får et anfall. Da er det faktisk ikke rart at du syns dette er vanskelig. Det er overlevelsesinstinktene som tar helt over. Kanskje du kan ta med noe hjemmefra som gjør deg trygg? En pute, bamse, eget sengetøy? 

[AnonymBruker]

1 time siden, Ny medlem skrev:

Hvis du skal reise med noen tenker jeg det er veldig veldig viktig at det er noen du er trygg på og at de vet om angsten din. Kanskje det demper angst for angsten? Så du slipper å forklare hva som skjer midt i et anfall hvis det skulle skje.
Jeg synes ikke du er barnslig eller dum. Det føles ut som du dør, jeg også frykter seriøst for livet når jeg får et anfall. Da er det faktisk ikke rart at du syns dette er vanskelig. Det er overlevelsesinstinktene som tar helt over. Kanskje du kan ta med noe hjemmefra som gjør deg trygg? En pute, bamse, eget sengetøy? 

Mannen min skal være med og han er jo vant til at jeg får det litt sånn.. men når jeg får uro så blir jeg bare litt stille, han skjønner alltid når jeg kjenner på indre uro. Han trenger ikke si noe. Jeg sier heller ingenting om det, vil ikke gi angsten fokus. Men om det blir angst anfall sier jeg at jeg får angst, og han vet akkurat hva han skal si eller ikke si. Han er tryggheten og roligheten selv. 

Anonymkode: 350ce...b77

[AnonymBruker]

Angst for angsten kalles det,og kategoriseres ikke som et traume

Anonymkode: 7e2c5...172

[AnonymBruker]

Panikkangst er ille. Har opplevd det flere ganger og de første gangene er verst. Opplevd prikking i armen, pusteproblemer, kvalme. Og har bare vært livredd for å være alene, for man er sikker på at om man besvimer så dør man. 

Om det er et traume du har vites ikke. Snakk med en psykolog☺️

Anonymkode: 36a26...6a4

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Angst for angsten kalles det,og kategoriseres ikke som et traume

Anonymkode: 7e2c5...172

Ts her.. tror du har rett i det.. angst for angsten. Tråsset angsten og reiste på tur i dag.. har kjent angsten komme og gå litt, og har hatt det veldig fint innimellom. Stor mestringsfølelse. Tar en dag ad gangen og satser på vekst 💪🏼 Stolt av meg selv 

Anonymkode: 350ce...b77