Slitne fosterforeldre😢

[AnonymBruker]

Fullstendig utslitt fostermor. Er så utrolig flaut/pinlig å si det. Men etter 8 år, med opp og nedturer, kamper med biologisk familie, sutring, avvisning, frekkheter og kalde skuldre, har jeg lyst til å gi opp.  Jeg har lagt alt til rette for at barnet skal ha det så overhodet likt som sine fostersøsken og andre barn på skole og i vennekretsen. Vi har hatt lange samtaler, trøsting, forklaring, tilrettelegging, alt som jeg mener er en selvfølge at disse barna skal ha til liks med barn som bor hos egne foreldre. Hele familien har tatt hen i mot med åpne armer, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler, kusiner, ja alt og alle. Hen er snart 17, har hatt sporadisk kontakt med biofamilie, med samvær, telefon og sosiale medier. Bioforeldre oppfører seg som kule tenåringer, og snakker ned oss for hver minste ting til barnet. Det ødelegger så ekstremt mye. Og vi er de som setter grenser og og må ta ungdomsnykkene. Jeg er så sliten at jeg kjenner det helt inn i margen. Hen er aldri fornøyd, aldri takknemlig, aldri blid og hjelpsom, aldri noen ting i retur. Det er bare mor og far som er noe. Hos egne barn får man en klem i ny og ne, en unnskyldning, og et takk. Kanskje de rydder kjøkkenet for å overraske eller stabler sko i gangen, men her er det ingenting, nada og niks. Fortvila ja, utslitt ja, lei ja, hva skal vi gjøre??? Barnevernet er på besøk 3-4 ganger i året, og da er det stort sett barnet som får fokus. Føler meg som eb sutrekopp, men vi fosterforeldre må følges opp, og vi trenger støtte. 

Anonymkode: f223f...5e4

[AnonymBruker]

Ring barnevernet og si dette. Dere har krav på veiledning og støtte.

Det er i alles interesse at han ikke må flytte. Og han ville sikkert blitt flyttet i egen bolig. Det er han neppe tjent med.

Ring og si du er utslitt! De kan også snakke med biologiske foreldre 

Anonymkode: 9155c...b8c

[AnonymBruker]

Det er jo ikke et barn lengre, en ungdom, en snart voksen, faktisk. Har dere snakket med fosterbarnet om hva det ønsker selv? Vil det egentlig bo ho bioforeldre, er det mulig? Ønsker det egentlig å bo hos dere, men dere får bare se det negative (og det gjør man jo ofte, som forelder får man gjerne det fra egne barn også.) og kanskje dere må snakke om det? At dere nå føler dere kommer til kort, at dere ikke vet hva barnet vil og ønsker selv? 

Takknemlighet... ja, kan man forvente det? Dette barnet har jo ikke valgt denne situasjonen selv heller. Husk dette er et menneske som har vokst opp i en familie, vel vitende om at det egentlig ikke hører til, at det har biologiske foreldre som det kanskje heller hadde ønsket å bo hos. Hvilken alternativer har dette barnet egentlig hatt? 

Anonymkode: ccb74...0a5

[AnonymBruker]

De fleste tenåringer er misfornøyde med foreldrene sine men denne får faktisk støtte fra de næsmeste. Hva forventer du da? Har du undersøkt mulighet til å kunne hos bio foreldre for ham hvis han vil gjerne? Men spør først. 

Det er alltid kjedelig med rammer og reglet men så trygt. 

Anonymkode: fb928...08a

[AnonymBruker]

En sak har alltid to sider. Det kan være at barnet er misfornøyd med dere og derfor vil tilbake til biofamilie.

Anonymkode: 669e7...8f3

[AnonymBruker]

Slitsom situasjon. Ikke helt det samme, men leste en artikkel i the Atlantic her om dagen om en av rumenske barnehjemsbarna på 80-tallet. Han ble adoptert til en amerikansk familie som gikk igjennom mye av det samme som du beskriver. Men faren i huset visste hva han gikk til, så de forventet aldri noen takk eller nødvendigvis at barnet skulle bli fullstendig som jevnaldrende. Og gutten selv hatet alt og alle, og var voldelig mot foreldre og søsken og ødela masse ting. Det endte med at først etter en bilulykke skjønte han at han faktisk var glad i familien sin. Han er fortsatt ikke normalt fungerende, men har en viss forståelse for at fosterforeldrene ville han vel og gjorde en formidabel innsats. De ga han aldri opp, fordi de visste hva de gikk til, og justerte forventingen sine deretter.

Jeg var et fosterbarn som fosterforeldrene trodde var langt mindre traumatisert enn hva jeg egentlig var. Det endte med ny traumatisering for min del, for fosterforeldrene  forventet noe jeg overhodet ikke var istand til å bli, og jeg trengte noe de overhodet ikke var istand til å gi (traumesensitiv-og traumeinformert omsorg). 
 

Anonymkode: db537...7cd

[AnonymBruker]

Flott at du deler dine tanker... sikkert mange som sliter med lignende problemstillinger..

Du skriver at det stadig er kamper m biofamilie. Dersom dere fikk barnet da det var 8-10 , så var barnet stort nok til å føle at omsorgsoverdragelsen var feil. Bioforeldre vil i hens øyne alltid være best- og dette blir jo bekreftet nå i tenåra. 
Å bli tatt ut av sin familie er traumatisk for et menneske. Det er klart at dette kommer ut nå i tenåra...

Et barn skylder ikke foreldrene noe - og enda mindre et fosterbarn... frustrerende - men husk at det kun var dere som har hatt et reelt valg .. 

Anonymkode: 76d67...307

[Tatja]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fullstendig utslitt fostermor. Er så utrolig flaut/pinlig å si det. Men etter 8 år, med opp og nedturer, kamper med biologisk familie, sutring, avvisning, frekkheter og kalde skuldre, har jeg lyst til å gi opp.  Jeg har lagt alt til rette for at barnet skal ha det så overhodet likt som sine fostersøsken og andre barn på skole og i vennekretsen. Vi har hatt lange samtaler, trøsting, forklaring, tilrettelegging, alt som jeg mener er en selvfølge at disse barna skal ha til liks med barn som bor hos egne foreldre. Hele familien har tatt hen i mot med åpne armer, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler, kusiner, ja alt og alle. Hen er snart 17, har hatt sporadisk kontakt med biofamilie, med samvær, telefon og sosiale medier. Bioforeldre oppfører seg som kule tenåringer, og snakker ned oss for hver minste ting til barnet. Det ødelegger så ekstremt mye. Og vi er de som setter grenser og og må ta ungdomsnykkene. Jeg er så sliten at jeg kjenner det helt inn i margen. Hen er aldri fornøyd, aldri takknemlig, aldri blid og hjelpsom, aldri noen ting i retur. Det er bare mor og far som er noe. Hos egne barn får man en klem i ny og ne, en unnskyldning, og et takk. Kanskje de rydder kjøkkenet for å overraske eller stabler sko i gangen, men her er det ingenting, nada og niks. Fortvila ja, utslitt ja, lei ja, hva skal vi gjøre??? Barnevernet er på besøk 3-4 ganger i året, og da er det stort sett barnet som får fokus. Føler meg som eb sutrekopp, men vi fosterforeldre må følges opp, og vi trenger støtte. 

Anonymkode: f223f...5e4

Vanskelig situasjon.

Vær åpen og ærlig med Barnevernet iallfall. Er dere begge voksne i full jobb? Dette er en veldig vanlig situasjon, og jeg føler virkelig med dere. 

[AnonymBruker]

Kansje på tide med et møte med bioforeldre og barnevernet da? Om de snakker dete ned til barnet så ønsker de kansje at barnet skal bo hos dem. Kansje barnet ønsker det også.

Anonymkode: b7afb...bf7

[GammelKaktus]

Er ikke uvanlig at det blir slikt som du/dere har det nå, du kan gjøre alt "riktig" men allikevel så blir ikke ting som man skulle ønske.Det er bare slik, er rett og slett en konsekvens av hvordan ting har vært rundt "barnet". Du er iallfall ikke alene som forstermor om å ha det slik som dere har det.

Jeg tenker du for holde ut så godt du kan, ta en prat med saksbehandleren om dere har en brukandes. Skal hen studere eller no, hva er planen videre... Kunne det å komme seg ut i egen leilighet være noe?

[Flink~Pike]

Ts her

Har aldri forventet noe som helst i denne oppgaven. Har stått på tidlig og seint 24/7 og tatt oppgaven dønn seriøst. Oppgaven vår er å ruste hen for et normalt liv. I et normalt liv forventes takknemlighet, høflighet og at avtaler blir holdt. Jeg ser det er mange som har misforstått meg her. Har som sagt aldri forventet noe, hen har fått i pose og sekk av både utstyr, og kjærlighet. Har aldri manglet noe. Vi har sittet timesvis i samtaler med hen, både fine og mer alvorlige. Mor vil ikke ha hen tilbake, mener  hen har det best hos oss, far er ute av bildet. Likevel sjekker mor oss hele tiden og stiller spørsmål ved våre avgjørelser og forventninger. Selvsagt vil ungdommen flytte fra redet, hvilken 16-åring vil ikke det? 
 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slitsom situasjon. Ikke helt det samme, men leste en artikkel i the Atlantic her om dagen om en av rumenske barnehjemsbarna på 80-tallet. Han ble adoptert til en amerikansk familie som gikk igjennom mye av det samme som du beskriver. Men faren i huset visste hva han gikk til, så de forventet aldri noen takk eller nødvendigvis at barnet skulle bli fullstendig som jevnaldrende. Og gutten selv hatet alt og alle, og var voldelig mot foreldre og søsken og ødela masse ting. Det endte med at først etter en bilulykke skjønte han at han faktisk var glad i familien sin. Han er fortsatt ikke normalt fungerende, men har en viss forståelse for at fosterforeldrene ville han vel og gjorde en formidabel innsats. De ga han aldri opp, fordi de visste hva de gikk til, og justerte forventingen sine deretter.

Jeg var et fosterbarn som fosterforeldrene trodde var langt mindre traumatisert enn hva jeg egentlig var. Det endte med ny traumatisering for min del, for fosterforeldrene  forventet noe jeg overhodet ikke var istand til å bli, og jeg trengte noe de overhodet ikke var istand til å gi (traumesensitiv-og traumeinformert omsorg). 
 

Anonymkode: db537...7cd

Utrolig trist å høre din historie😢Vi kurset oss i traumebevisst omsorg før overtakelse, det har vi fått bruk for mange ganger. Vi vet hen er traumatisert, beklageligvis skjønner hen det ikke selv😢

Anonymkode: f223f...5e4

[AnonymBruker]

Det er unaturlig at et så stort barn får ikke lov til å treffe sin egen familie og kan ikke bestemme i eget liv.

 

Anonymkode: 6de78...eac

[GammelKaktus]

8 minutter siden, Flink~Pike skrev:

Ts her

Har aldri forventet noe som helst i denne oppgaven. Har stått på tidlig og seint 24/7 og tatt oppgaven dønn seriøst. Oppgaven vår er å ruste hen for et normalt liv. I et normalt liv forventes takknemlighet, høflighet og at avtaler blir holdt. Jeg ser det er mange som har misforstått meg her. Har som sagt aldri forventet noe, hen har fått i pose og sekk av både utstyr, og kjærlighet. Har aldri manglet noe. Vi har sittet timesvis i samtaler med hen, både fine og mer alvorlige. Mor vil ikke ha hen tilbake, mener  hen har det best hos oss, far er ute av bildet. Likevel sjekker mor oss hele tiden og stiller spørsmål ved våre avgjørelser og forventninger. Selvsagt vil ungdommen flytte fra redet, hvilken 16-åring vil ikke det? 
 

Kanskje det er løsningen da at han flytter for seg selv, og at dere følger han opp der? Da kan det være han setter mer pris på det han har hos dere. Er ikke uvanlig at 16 åringer flytter for seg selv, feks. for å gå på skole.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er unaturlig at et så stort barn får ikke lov til å treffe sin egen familie og kan ikke bestemme i eget liv.

 

Anonymkode: 6de78...eac

Hen har selvsagt faste samvær😊

Anonymkode: f223f...5e4

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Flink~Pike skrev:

Ts her

Har aldri forventet noe som helst i denne oppgaven. Har stått på tidlig og seint 24/7 og tatt oppgaven dønn seriøst. Oppgaven vår er å ruste hen for et normalt liv. I et normalt liv forventes takknemlighet, høflighet og at avtaler blir holdt. Jeg ser det er mange som har misforstått meg her. Har som sagt aldri forventet noe, hen har fått i pose og sekk av både utstyr, og kjærlighet. Har aldri manglet noe. Vi har sittet timesvis i samtaler med hen, både fine og mer alvorlige. Mor vil ikke ha hen tilbake, mener  hen har det best hos oss, far er ute av bildet. Likevel sjekker mor oss hele tiden og stiller spørsmål ved våre avgjørelser og forventninger. Selvsagt vil ungdommen flytte fra redet, hvilken 16-åring vil ikke det? 
 

Jeg har ikke skrevet her tidligere. Tenker dere gjør mye som er bra. Men du sammenligner dine barn med fosterbarn og skriver at de kan gi en klem, rydde bort etc og vise takknemlighet. Disse tingene gjør ikke fosterbarnet ditt. Men jeg tenker at dette ikke er helt bra å sammenligne egne og fosterbarn da de har helt ulike forutsetninger. Jeg har ikke vært fosterbarn, men som 16-17 var jeg full av bitterhet mot far for traumatiske ting som hadde skjedd i livet mitt. Far avskrev meg som «utakknemlig» som ikke så alt han gjorde for meg. Min utagering økte fordi jeg ikke følte meg sett.

Jeg tenker at det ikke er rart at du kjenner på frustrasjon over og gi og gi og det aldri blir satt pris på. Men her tenker jeg dere burde få veiledning fra barnevernet eventuelt familievernkontoret. For det er helt naturlig følelser du har. Men fosterbarnet «lukter» disse følelsene dine uansett hvor bra du prøver å skjule dem. Og det hjelper ikke på situasjonen. Derfor må dere søke hjelp for hvordan løse dette på en måte som passer for fosterbarn og dere.

Anonymkode: 69fac...ce3

[AnonymBruker]

Fosterbarnet føler seg og sine foreldre overkjørt, urettferdig behandlet og rettsløs.

Det er dårlige forutsetninger for å forvente takknemlighet.

Anonymkode: 6de78...eac

[Rosmarin(ert)]

Tusen takk for innsatsen din. Flere burde åpne hjertene og hjemmene sine for barn som ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor krevende dette er, både for deg og familien din - inkludert fosterbarnet.

Har dere en ålreit kontakt i barnevernet du kan snakke med? Er det eventuelt aktuelt å ta noen samtaler med psykolog? I blant kan det være greit å rydde litt i den mentale verktøykassen og kanskje oppgradere litt.

Tenåringer kan være små djevler i blant, samme om de kom fra din eller noen andres vagina. Hjernen og kroppen er i utakt, og følelseslivet er 7 år den ene dagen, og 45 den andre. Å være tenåring er slitsomt. Men etterhvert tar hjernen igjen kroppen, og de klarer å se menneskene som har vært der opp gjennom. Fortsett å gjøre så godt dere kan, ingen kan kreve noe mer ❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at dere har satt spor i hjertet til barnet og styrket han eller hennes forutsetninger for å klare seg i livet. Kanskje vil han/hun ikke innse det før senere i livet. Fortsett som dere gjør, ikke gi opp!

Anonymkode: 91668...a3e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fosterbarnet føler seg og sine foreldre overkjørt, urettferdig behandlet og rettsløs.

Det er dårlige forutsetninger for å forvente takknemlighet.

Anonymkode: 6de78...eac

Det blir bare spekulasjoner fra din side. Ts! Når fosterbarn kommer i puberteten vil det kunne være tøffere for dere enn bio barn i tenårene. Det er fordi fosterbarn har mer bagasje og mer å reflektere over. Det betyr ikke at han ikke bryr seg? Men han har mer en nok med seg selv og sine behov. Mine tenåringer takker aldri og forventer hotell, helt normalt. Ikke forvent for mye og senk skuldrene. 

Anonymkode: 8aba0...869