Gå fra barnefar?

[AnonymBruker]

Hadde aldri i livet trodd jeg kom til å bli en del av den statistikken. Men nå i det siste har jeg overveiet det. Vi har to barn på 6 mnd og 4 år. Jeg er så sliten at jeg begynner å kjenne at psyken tærer på meg. Det er lite til ikke noe søvn, og sånn har det egentlig vært de siste 4 årene. (og ja, vi er i fulle jobber begge to) Jeg ser bilde av meg selv fra før jeg fikk barn og ser hvor mye jeg har eldes på disse årene. Orker ikke trene eller være sosial mer. Føler jeg er inne i en boble. Jeg har forsøkt å holde ut pga barna. Det siste jeg vil er at de skal få to hjem og forholde seg til. Problemet er at han er egoistisk. Han hjelper ikke til. Han skal trene, han skal ha en sosialt liv og han takler ikke stå opp om natta med ungene. Det er alltid jeg som står opp om natta med eldste (han har våknet en del på natt opp igjennom) Nå ammer jeg også, og minste spiser ofte og mye på natt. minste er også våken om dagen, og jeg får ikke avlastning. Mannen klager ofte over hvor dårlig han har sovet fordi han hører at jeg ammer på natta! Ikke vil han sove på gjesterommet heller, for der er madrassen for dårlig. Nå er jeg forbanna over at han i det hele tatt har begynt å klage over nettene sine, når han egentlig bare burde være takknemlig som ALLTID får sove natten igjennom. Han klarer å lire av seg de styggeste ord mot meg hvis jeg prøver å fortelle han dette. Det er så respektløst, og jeg skjønner ikke hvordan jeg havet i denne situasjonen. Han er også lite på banen ellers,  og stort sett jeg som tar med barna på ting. Han tar aldri initiativ med dem. "stakkaren" har jo en så krevende og slitsom jobb. Vel.. vi jobber like mange timer, dagtid, og vi sitter begge på kontor med høyt stressnivå så vet ikke helt hvordan han klarer å måle opp sin jobb som mer slitsom/ viktig. 

Vi har det ellers bra sammen, men jeg orker ikke dette mer. Jeg er ikke meg selv lenger. Vil bare flytte fra han en periode, slik jeg jeg kan få noe avlastning noen dager, ikke minst få han på avstand. Så kan han prøve seg som far  uten min hjelp for en gangs skyld. Tror også dette hadde gjort meg til en bedre mor, om jeg fikk hentet meg inn. Ikke minst hadde mannen skjønt at han burde hjelpe til mer? Er dette egoistisk av meg? 

Anonymkode: a097c...b00

[AnonymBruker]

Du vet selv at dette ikke er egoistisk av deg. Hvis du vil prøve å få forholdet til å funke må du kreve terapi. Hvis ikke så flytter du ut så snart det lar seg gjøre for å ta vare på deg og barna. 

Kanskje trenger du ikke avkastning en gang fordi du slutter å irritere deg over en udugelig mann. Irritasjon og frustrasjon krever mye energi. 

Uansett, du har det bedre uten! Ta vare på deg selv og barna. 

Anonymkode: 734bb...d7f

[GulSitron]

Spør om han kan ta ungene en natt mens du f.eks er på overnatting med ei venninne eller noe? 
evt kontakt fvk og be om et møte, eller familieterapi

[Hmmmmmm]

Nei, det er det ikke! Men hvorfor har du ikke permisjon fra jobben, når barnet bare er 6 mnd? Og ønsket han barn? Eller var du pådriveren?

[visp]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri i livet trodd jeg kom til å bli en del av den statistikken. Men nå i det siste har jeg overveiet det. Vi har to barn på 6 mnd og 4 år. Jeg er så sliten at jeg begynner å kjenne at psyken tærer på meg. Det er lite til ikke noe søvn, og sånn har det egentlig vært de siste 4 årene. (og ja, vi er i fulle jobber begge to) Jeg ser bilde av meg selv fra før jeg fikk barn og ser hvor mye jeg har eldes på disse årene. Orker ikke trene eller være sosial mer. Føler jeg er inne i en boble. Jeg har forsøkt å holde ut pga barna. Det siste jeg vil er at de skal få to hjem og forholde seg til. Problemet er at han er egoistisk. Han hjelper ikke til. Han skal trene, han skal ha en sosialt liv og han takler ikke stå opp om natta med ungene. Det er alltid jeg som står opp om natta med eldste (han har våknet en del på natt opp igjennom) Nå ammer jeg også, og minste spiser ofte og mye på natt. minste er også våken om dagen, og jeg får ikke avlastning. Mannen klager ofte over hvor dårlig han har sovet fordi han hører at jeg ammer på natta! Ikke vil han sove på gjesterommet heller, for der er madrassen for dårlig. Nå er jeg forbanna over at han i det hele tatt har begynt å klage over nettene sine, når han egentlig bare burde være takknemlig som ALLTID får sove natten igjennom. Han klarer å lire av seg de styggeste ord mot meg hvis jeg prøver å fortelle han dette. Det er så respektløst, og jeg skjønner ikke hvordan jeg havet i denne situasjonen. Han er også lite på banen ellers,  og stort sett jeg som tar med barna på ting. Han tar aldri initiativ med dem. "stakkaren" har jo en så krevende og slitsom jobb. Vel.. vi jobber like mange timer, dagtid, og vi sitter begge på kontor med høyt stressnivå så vet ikke helt hvordan han klarer å måle opp sin jobb som mer slitsom/ viktig. 

Vi har det ellers bra sammen, men jeg orker ikke dette mer. Jeg er ikke meg selv lenger. Vil bare flytte fra han en periode, slik jeg jeg kan få noe avlastning noen dager, ikke minst få han på avstand. Så kan han prøve seg som far  uten min hjelp for en gangs skyld. Tror også dette hadde gjort meg til en bedre mor, om jeg fikk hentet meg inn. Ikke minst hadde mannen skjønt at han burde hjelpe til mer? Er dette egoistisk av meg? 

Anonymkode: a097c...b00

Ikke bli sjokkert om han ikke skjønner det.  Om du vet at barna har det trygt hos han så ville jeg gjort det. Men du ammer fremdeles, så hvordan tenkte du å gjøre det? Du trenger en pustepause iallefall så selvfølgelig er det ikke egoistisk. Så lenge ungene er trygge.

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det, og hvor fortvilet du er! Var der selv for en del år siden. Vi har tre barn, ganske tette, og jeg gjorde alt. Dag og natt. Jobb eller permisjon. Tror han fikk sjokk, hvertfall taklet han barn og forpliktelser dårlig. Vi var sammen mange år før vi fikk barn, og var enige om å få dem. Han forandret faktisk nesten personlighet. Jeg vurderte å gjøre som deg, å ta meg ei helg borte, slik at han skulle "våkne". Men jeg turte ikke, fordi det var farlig for barna da han ikke våknet før langt på dag. Endte med at jeg gikk. Brukte lang tid på å bestemme meg, men har ikke angret en dag! Som noen over her skrev, så er stress og irritasjon også veldig energikrevende, samt å "holde maska" overfor barna. Det har vært intenst, men mindre slitsomt enn man skulle tro, uten den belastningen. Som jeg trodde har jeg stort sett hatt barna alene i årene etter bruddet også. Han skulle både det ene og det andre, men det har kokt bort i kålen. Det triste er at barna i dag har et veldig distansert forhold til sin far, men det tror jeg egentlig de hadde hatt uansett..

Anonymkode: 0bf57...285

[AnonymBruker]

Bare å gå. Ingen håp om endring med slike menn, og de finnes det mange av. Tenk deg all energien du bruker på å irritere og ta deg av et voksent barn. 

Anonymkode: afaa4...d8e

[AnonymBruker]

8 timer siden, Hmmmmmm skrev:

Nei, det er det ikke! Men hvorfor har du ikke permisjon fra jobben, når barnet bare er 6 mnd? Og ønsket han barn? Eller var du pådriveren?

Jo jeg har permisjon nå, men skal snart ut i jobb igjen. Han har ferie nå. Han gjorde meg gravid begge gangene hvis det er svar nok? Har ikke lurt han til å bli gravid med meg hvis det er dette du lurer på. Han er like ansvarlig for ungene som meg. Like mye pappa som jeg er mamma. 

Anonymkode: a097c...b00

[AnonymBruker]

Takk for svar folkens! Kjenner jeg meg rett blir jeg nok enda lenger.. Mye som skal overveies før siste utvei, men har vært farlig nære oftere i det siste.. 

Anonymkode: a097c...b00

[AnonymBruker]

Har en slik mann selv. Nå er våre en del eldre enn dine, men jeg har stått i akkurat samme sko du har nå, opptil flere ganger. Men hjelper det om jeg sier det vil bli bedre når ungene blir større? 

Du sier dere har det bra sånn ellers. Og det synes jeg veier tungt positivt. Hva liker du ved han? Har du forsøkt å ta dette opp med han? Da mener jeg på en stødig og konkret måte, ikke i kampens hete eller tidlige morgener. 

Anonymkode: 9773c...e19

[AnonymBruker]

Jeg kan absolutt forstå behovet for å få to barn, men ikke helt at dere velger flere barn når evnen til å bidra fra mannens side er så fraværende. Snakket dere om arbeidsfordeling før dere fikk barna? Hadde du håpet at det skulle endre seg med barn nummer to? Eller hadde han lovet at "joda jeg skal endre meg"  Nå kan det jo selvfølgelig være at barn nummer to ikke var planlagt.  Uansett, slik du beskriver det så fremstår mannen som enormt egoistisk og han ser nepe seg selv utenifra.

Anonymkode: 7d643...ce4

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en slik mann selv. Nå er våre en del eldre enn dine, men jeg har stått i akkurat samme sko du har nå, opptil flere ganger. Men hjelper det om jeg sier det vil bli bedre når ungene blir større? 

Du sier dere har det bra sånn ellers. Og det synes jeg veier tungt positivt. Hva liker du ved han? Har du forsøkt å ta dette opp med han? Da mener jeg på en stødig og konkret måte, ikke i kampens hete eller tidlige morgener. 

Anonymkode: 9773c...e19

Ja, det er akkurat dette jeg også tror! At det blir bedre når ungene blir større og søvnen kommer tilbake. Han takler bare ikke det småbarnslivet. Håper bare det ikke går så langt at det ikke er noen vei tilbake. Har tatt det opp med han, men da ofte som du sier når begeret er rent over og i kampens hete! Føler liksom at han burde skjønne bedere, at jeg burde slippe å forklare han dette:P Men absolutt verdt en stødig samtale. 

Anonymkode: a097c...b00

[Brunello]

Er fet bare ikke å si at dersom han ikke tar litt mer ansvar nå, får han ansvaret for barna alene 50%.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Brunello skrev:

Er fet bare ikke å si at dersom han ikke tar litt mer ansvar nå, får han ansvaret for barna alene 50%.

Er det noen grunn til å tro at han vil ha det når han ikke orker å bidra med en brøkdel av det i dag?

Anonymkode: 55834...2d4

[Brunello]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen grunn til å tro at han vil ha det når han ikke orker å bidra med en brøkdel av det i dag?

Anonymkode: 55834...2d4

Blir det skilsmisse må han ha de alene. Da er det bedre å ta litt mer ansvar .

[AnonymBruker]

Hva med at du og babyen flytter inn på gjesterommet? Så får han ligge på den gode madrassen sin og ta eldste hver eneste gang. Da har dere hvert deres barn. 

Jeg synes også at du skylder både deg selv og ham en skikkelig samtale. En rolig samtale, hvor du forklarer hvordan DU har det. Prøv å unngå en anklagende tone hvor du beskriver hans feil og mangler, men si at våkennetter osv gjør deg så sliten at du er på randen til sammenbrudd og skilsmisse. Spør han hva han tenker er gode tiltak for å unngå dette, noe som også vil være bra for ham å unngå. 

Anonymkode: 5858d...fb5

[AnonymBruker]

Bestill time på familievernkontoret så dere får snakket med noen, fungerer ikke dette så får dere meklingsatest og kan søke skilsmisse. 

Anonymkode: 76408...107

[AnonymBruker]

Han klager altså på at han ikke får sove når du må opp om natta for å mate?! Hjelpes.. Skjønner godt at du vurderer å gå, veldig lei situasjon! Du burde kanskje fått han med på noe terapi eller hjelp av noe slag, så han hadde fått hørt av andre at han må bidra mer og ikke bare klage. Fins ikke synd på han når han velger å ligge på samme rom. 

Anonymkode: 37acf...15e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Jeg holder ut med min mann her. Men vil egentlig gå fra ham. Følelsene og respekten er helt borte. Det er jo bare "lykkelig familie" begrepet som stopper meg. 

Anonymkode: 27c41...da6

[AnonymBruker]

Hva om du og minste drar vekk sammen? Du ammer jo enda så vanskelig å bare dra fra alle sammen? 
 

Hva med å bruke tid alene til å skrive et brev ned der du prøver å være saklig å formidle dine følelser. Så setter dere ned en kveld dere har tid og han kan lede brevet først og så kan dere snakke sammen? Bare et forslag siden det høres ut som dere har kjørt dere fast i et negativt kommunikasjonspor der mye vondt blir sakt i kampens hete

Anonymkode: c04a4...ed0