Er det noe galt med meg?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klarer du deg godt sosialt? 

Anonymkode: 51541...b6b

Både ja og nei. Er jeg rundt folk for mye så blir jeg utslitt. Når jeg blir utslitt så blir jeg alvorlig deprimert. Det er ikke noe jeg kan gjøre med. Jeg går tom for batteri, rett og slett. Å ha vanlig jobb er derfor umulig. Da blir det sykmelding etter sykmelding etter sykmelding. Nå jobber jeg hjemmefra som selvstendig næringsdrivende, med litt hjelp fra staten i tillegg. Da har jeg mulighet til å selv styre meg selv, og kan ta pauser (aka stenge meg inne og unngå folk) når jeg kjenner at jeg trenger det. Selvregulering, rett og slett. Da unngår jeg alvorlige depresjonsanfall og fungerer veldig bra. Da har jeg overskudd til å være med venner og familie litt nå og da også. 

Folk ser ikke på meg at jeg har aspergers. Om jeg derimot er sliten, trøtt, stressa eller annet, så blir jeg nok litt 'rar', i det at jeg kan le på feil plass i en samtale, ikke få med meg ting, falle ut av samtaler osv. Da klarer jeg ikke å konsentrere meg nok til å aktivt følge med på- og analysere kroppsspråk, ansiktsuttrykk, ord, setninger, meninger, tone osv, og samtidig passe på eget kroppsspråk og respondere korrekt på andre. Fungerer jeg greit? Joda. Jeg passer på å være snill og hyggelig mot folk, og gjør en innsats i å spørre folk om hvordan de har det osv. Lytte og vise interesse. Det gjør meg ingenting å ha aspergers. Man jobber med det man har, og tilpasser hverdagen så man fungerer optimalt for både seg selv og de rundt seg. 

Anonymkode: 499c3...068

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye Ts, jeg er 28 også og jeg har Asperger, 

men du har kjæreste. For meg er det omvendt. Mamma kan jeg snakke med om alt, kjærestebiten sliter jeg med fordi jeg føler det er noe «feil» når jeg forelsker meg. Føler det er usunt for meg rett og slett. Jeg overanalyserer og blir opptatt av vedkommende. Tar alt han sier veldig høytidelig. Nå er det en stund siden jeg har vært forelsket. 
 

Jeg lever greit med det. Eneste problemet mitt nå er egentlig å bruke eget kroppsspråk. Og jeg kommer nok aldri til å bli ei som menger meg med mange på en gang. 1 og 1 går bra. Kan fint være flere om vi kjenner hverandre godt. Å møte på steder der vi skal være mange og jeg bare kjenner noen få er veldig slitsomt. Verre når det er kvinner merkelig nok. Traume tror jeg. Ble så dårlig behandlet av jevnaldrende jenter gjennom hele ungdomstiden. 
Jeg har det greit med å ha få venninner. Jeg ser ikke poenget med store gjenger som bare driver slarv. Det er stort sett det det går i, slarv og hva andre gjør. 
 

Jeg føler faktisk livet mitt er helt fint. Jeg mangler bare å få enda mer selvtillit og finne plassen i livet. Endelig fått roen med å innse at jeg aldri blir noe midtpunkt, så slitsomt 😛    Er også ekstremt glad for at jeg slipper å bli overrasket med surprise Party. Ikke noe jeg tror er så normalt men jeg hadde blitt veldig sur. I min verden er slik å trampe over andres grenser.

Litt svart-hvitt tenking sliter jeg med da. 

Anonymkode: e8948...185

[AnonymBruker]

Jeg føler at du beskriver mye av min situasjon her, bortsett fra at jeg egentlig ikke klarer å ha ektefølte samtaler med samboeren min heller. Det er rett og slett som om det ikke finnes en person inne i meg. Jeg er på en måte aldri personlig engasjert, aldri interessert i andre, ikke i stand til å ha normale relasjoner, selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg var det.

Dette har vært hos meg hele livet, for jeg fungerte ikke i barnehagen eller skolen heller. Den store ulykken er at familien min aldri hadde de personlige ressursene som kreves for å se et barn, så jeg fikk aldri hjelp da det fortsatt kunne ha gjort noe godt for meg. 

For øvrig har jeg aldri kunnet fungere i normalt arbeidsliv heller, så jeg har aldri hatt en ordentlig jobb, selv om jeg nå har rukket å bli 41 år. (Jeg har aldri levd på Nav, så det er sagt.) 

Anonymkode: 2079b...073