Er det noe galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid følt meg litt annerledes. Er nå 28 år gammel kvinne. Vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det. Jeg finner det vanskelig å skape nye relasjoner, spesielt vennskap. Til og med min egen mor kan det være kleint å snakke med noen ganger, jeg klarer liksom ikke føre en normal samtale. Min samboer, null problem, vi kan prate om alt mellom himmel og jord i timesvis, om det så er politikk, nyheter, interiør, oppussing - ja alt mulig! Kollegaer osv, nei det blir bare rart, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Har vært nær nabo med svigers i snart 3 år, men jeg finner det fortsatt veldig vanskelig å ha en samtale med de. Det er rett og slett bare kleint.

I tillegg til dette har jeg svært lite empati og sympati. Eneste menneskene jeg VIRKELIG bryr meg om kan jeg telle på én hånd. En ting er barn som dør i Afrika osv, kunne ikke brydd meg mindre. Men også ting som er mer «Close to home». Sjefen min (vi jobber veldig tett) mistet sin bestefar for noen uker siden, og jeg følte ingen ting. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, brydde meg rett og slett ikke. 

Det vanskeligste for meg er at jeg jobber i helse. Det høres kanskje rart ut, men jeg har «lært» meg hvordan å fremstå interessert og sympatisk. Det kommer ikke naturlig i det heletatt, men jeg vet akkurat hva «oppskriften» på en god samtale er. Det er vanskelig å beskrive. Jeg blir aldri sint eller trist på andre side vegne, men jeg har lært meg hvordan man «bør» reagere når andre deler slike følelser. 

Jeg er ikke ut etter en diagnose her, men lurer på om dette er mer vanlig enn man skulle tro? Eller er dette noe jeg burde søke hjelp for? Jeg funker utrolig godt sosialt og på jobb, er veldig godt likt, men det er utelukkende fordi jeg har lært meg hva folk liker å høre og hva som forventes.

Anonymkode: 9366e...fad

[AnonymBruker]

Jeg har det nokså likt, har også svært lite empati/sympati. Har kun medfølelse for folk jeg bryr meg om veldig mye om, og knapt det. Bryr meg heller ikke slik som deg.

Kan også synes mange samtaler er kleine, med kollegaer, samtaler i familieselskaper etc, men ikke alle. Kan f.eks like å møte nye mennesker, og samtaler flyter som regel greit. Med en gang jeg møter noen synes jeg alltid at samtalen er klein i begynnelsen, med mindre jeg har drukket alkohol. Det tar dog vanligvis ikke så lang tid før samtalene slutter å være kleine, ofte er bare begynnelsen av samtalene kleine. I noen relasjoner forblir dog samtalene kleine «for alltid». 

Har også lært meg å reagere «normalt» når folk forteller meg om noe de har opplevd, selv om jeg egentlig ikke bryr meg. Kan likevel ikke helt vite hva jeg burde si til tider, men lirer av meg et eller annet. Jeg fungerer også godt sosialt, og blir godt likt. Har heller ingen problemer med å bli kjent med nye mennesker. Selv om jeg sliter med å skape nye meningsfulle relasjoner, eller nære vennskap. Har ikke så mange nære venner. Jeg jobbet i helsevesenet tidligere, og var godt likt av både kollegaer og pasienter. Fikk blant annet høre at jeg var veldig empatisk/sympatisk. 
 

Jeg har bipolar lidelse, så jeg har vært i kontakt med psykiatrien. Den bipolare lidelsen har ingenting med dette å gjøre, men det har jo kommet opp i samtaler. Jeg har mer autistiske trekk enn folk flest, men oppfyller ikke de diagnostiske kriteriene for aspergers. Mulig det samme gjelder for deg? 
 

 

Anonymkode: 51541...b6b

[Gjest theTitanic]

Jeg har det helt likt. Det er helt normalt. Og hvorfor skal du reagere om din sjef sin bestefar er død? Vi blir mindre sympatiske fordi vi blir matet med død og ulykke hver dag gjennom media, og man må velge å ikke ta alt innover seg. Det eneste du trenger å gjøre er å si noe hyggelig: kondolerer, det var trist å høre etc. 

 

[AnonymBruker]

Det er nok ganske normalt, ja. Jeg har det sånn selv, og kjenner mange som har det likt. Ikke alle er glad i mennesker, på samme måte som at ikke alle er glad i hunder. 

Anonymkode: d526d...b38

[AnonymBruker]

Nei det er ikke normalt å gå rundt med skylapper og ikke ofre medmennesker en følelse, utenom sine egne barn & mann. 

Enten er man dypt deprimert, narcissist eller aspergers syndrom. 

Anonymkode: 44a40...a1c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, theTitanic skrev:

Jeg har det helt likt. Det er helt normalt. Og hvorfor skal du reagere om din sjef sin bestefar er død? Vi blir mindre sympatiske fordi vi blir matet med død og ulykke hver dag gjennom media, og man må velge å ikke ta alt innover seg. Det eneste du trenger å gjøre er å si noe hyggelig: kondolerer, det var trist å høre etc. 

 

Dette var en forenklet forklaring. Det er flere grader av empati og derfor er mennesker ulike. Men jeg stiller likevel spørsmålstegn ved at Ts har lært seg hvordan hun skal reagere i ulike situasjoner. Og hvorfor har hun valgt et yrke i helsesektoren? Har selv jobbet mange år i helsesektoren og har møtt ganske mange som jobber der uten særlig empati.

Anonymkode: 0d4a3...f0d

[AnonymBruker]

Sånn er jeg, og jeg har aspergers. Dame på 30.

Anonymkode: 499c3...068

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er jeg, og jeg har aspergers. Dame på 30.

Anonymkode: 499c3...068

Klarer du deg godt sosialt? 

Anonymkode: 51541...b6b

[AnonymBruker]

Det at du jobber innen helse, gjør jo sannsynligvis at du eksponeres for folks sykdommer/vondter/problemer på daglig basis. Jeg jobber som helsesekretær, og klarer rett og slett ikke ha genuin sympati/empati for hver og en som er innom. Folk kan legge ut om, og regelrett sutre høylydt om, de mest banale ting. Jeg har på det omsorgsfulle ansiktsuttrykket mitt, men innerst inne har jeg svært få følelser knyttet til hvordan andre har det. Da min egen mann hadde kreft, satt jeg fortsatt og sympatiserte med folk som akket seg over at de hadde sovet dårlig et par netter pga vond rygg. (Jeg sov vel så og si ingenting i den perioden hvor vi alltid ventet på et positivt svar, men holdt helt kjeft om det til folk). De gangene jeg får skikkelig sympati for pasienter, er når det kommer frem at de er i voldelige forhold/blitt mishandlet. Da kan jeg få tårer i øynene, og miste konsentrasjonen rundt det jeg egentlig skal gjøre på jobb. Sånn sett er det greit at jeg vanligvis ikke har den ektefølte sympatien for folk, for det hadde sett idiotisk ut med en helsesekretær som gikk rundt med tårer i øyekroken hver dag.

Anonymkode: 9465c...17e

[Gjest theTitanic]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var en forenklet forklaring. Det er flere grader av empati og derfor er mennesker ulike. Men jeg stiller likevel spørsmålstegn ved at Ts har lært seg hvordan hun skal reagere i ulike situasjoner. Og hvorfor har hun valgt et yrke i helsesektoren? Har selv jobbet mange år i helsesektoren og har møtt ganske mange som jobber der uten særlig empati.

Anonymkode: 0d4a3...f0d

Jeg ville ikke valgt meg en jobb i helsesektoren. Og du har rett: det er mange som jobber der og var liten grad av empati. Spørsmålet er om man alikevel får gjort det man skal. 

[AnonymBruker]

Dersom alle som fungerte utrolig godt både på jobb og sosial skulle fått psykologhjelp så hadde det ikke vært flere psykologer igjen...

Anonymkode: c6fb1...f71

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er jeg, og jeg har aspergers. Dame på 30.

Anonymkode: 499c3...068

En med autisme klarer seg ikke "utrolig godt sosialt". Da har du ikke autisme for autisme innebærer å ha vansker med sosial kommunikasjon, gi og ta situasjoner og tolking av ansiktsutrykk osv.

Anonymkode: c6fb1...f71

[AnonymBruker]

Kan du være påvirket av hvordan du vokste opp?! Kjenner meg litt igjen i det å være tillært og påtatt adferd/følelser, vokste opp i en familie hvor man ble mye avfeid og det vistes veldig lite følelser av noe slag -vokste opp i ett følelsesmessig vakuum, sliter derfor med å vise følelser i nære relasjoner og blant venner/kollegaer. Kan godt snakke om følelser, med unntak med mine foreldre, men viser de sjeldent. Analyserer også mye inni meg før jeg er trygg på meg selv og det er veldig slitsomt, man er hele tiden litt på alerten. Så om man hele tiden går rundt å blir negativt påvirket av det så kan det jo være greit å få sortert litt hos noen -eller så tror jeg det su beskriver er veldig normalt. Hos meg kommer det til uttrykk i at jeg aldri vet hva som er bra nok og jeg blir aldri fornøyd, setter mye spørsmålstegn og analyserer en del til hva som er rett og gal «oppførsel» i forholdet til andre og det kan slite meg litt ut og være negativ stress for meg.

Anonymkode: 6185a...e7c

[Huffda]

Å ha stor empati i helsesektoren er det samme som å be om å bli gal. Man lærer vel etterhvert å distansere seg til mange, mange ting. 

Jeg er forøvrig helt likedan, det er kun en håndfull mennesker i verden jeg genuint respekterer, og ikke så mange flere jeg genuint bryr meg fryktelig om. 

Jada, jeg vokste opp i et hjem uten utpreget mye omsorg og følelser annet enn sinne, kjeft og raseri. 

[Purple_Pixiedust]

Jeg har det litt som deg i forhold til at stort sett så trigges ikke følelsene mine seg av at andre forteller om noe som er vondt for dem eller at jeg ser noe trist på TV, og fra et naturlig ståsted vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere. Men jeg også har lært meg rette ting å si og slikt, men jeg har også en veldig omsorgsfull side så når noen nær meg har det vondt så vil jeg gjerne hjelpe. Eller for den saks skyld, om det er noe jeg kan skrive for å hjelpe/trøste en som skriver om noe vondt på et forum. Så selv om jeg ikke kjenner på en hel masse følelser, så er jeg likevel omsorgsfull av natur. 

Jeg har en "mild" grad av Asperger, og tenkte det kanskje kunne gjelde deg. Uten at man skal begynne å spekulere i diagnoser. Jeg sliter en del sosialt da. Inntil jeg er helt trygg på en person. Så jeg har ikke mange venner, men de jeg har foregår samtalene uanstrengt med. 

Jeg også jobbet i helsesektoren før jeg falt ut av arbeidslivet. Det gikk greit for jeg vet jo hvordan ta på meg en maske og en rolle. Det har jeg jo gjort hele livet. 

Men jeg tenker at så lenge du fungerer så godt som du gjør så har det jo ingen hensikt å dra til lege for å evt utredes. Jeg ble utredet da jeg var 26 fordi jeg ved 25 års alder ikke lenger klarte å fungere av mange ulike grunner. Det er en del, spesielt kvinner med Asperger som blir utredet i voksen alder. Gjerne fordi de da møter veggen etter årevis med å ha kompensert for sine utfordringer, også kommer de i en livskrise, feks samlivsbrudd som får hele korthuset til å rase sammen. Jeg ble veldig psykisk syk og fikk noen psykiatriske diagnoser før jeg også ble utredet for Asperger. Det var disse psykiske problemene som jeg ikke greide å håndtere lenger som gjorde at jeg havnet inn i psykiatrien. Hadde det ikke vært for de så hadde jeg nok ikke endt opp med å bli utredet for Asperger da jeg hadde lært meg å leve med den før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde den. Har bare alltid vært annerledes og alt det som følger med, men aldri forstått at det var noe sånt. Men det forstod visst psykiatrien. 

Så jeg tenker at så lenge du har det bra og du fungerer så er det ikke så nøye å finne ut om du har noen diagnose eller ikke. Men hvis du sliter så kan det være greit å finne ut av. 

[AnonymBruker]

Ts her. 

Takk for mange gode reflekterte svar. Det stilles spørsmål til hvorfor jeg har valgt helsefag, som jeg naturlig nok forstår, men jeg har ikke noen god forklaring på det. Jeg liker å hjelpe folk, å føle at jeg kan gjøre en forskjell, at noen trenger meg. Spesielt sistnevnte. Som noen også nevner, sålenge jobben «blir gjort», spiller det vel ikke noen rolle om jeg egentlig har sympati. Det å føle at noen trenger meg gir meg mye, men ikke på den måte det «burde» være. For meg blir det mer som en «utfordring» som jeg kan «tikke» av listen når det er gjort. Litt OCD, forøvrig ikke til sammenligning. 

Godt å høre at flere føler på det. Jeg klarer virkelig ikke å sette meg inn i skoene til de som gråter hver gang SOS Barnebyer kommer på TV’en. 

Anonymkode: 9366e...fad

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg. Lever godt med det, og har forøvrig ingen påviste diagnoser heller!  Alle kan jo ikke bry seg like mye om alt tenker jeg. 

Anonymkode: 7c118...bd9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det akkurat som deg. Lever godt med det, og har forøvrig ingen påviste diagnoser heller!  Alle kan jo ikke bry seg like mye om alt tenker jeg. 

Anonymkode: 7c118...bd9

Ts her. 

Finner du det slitsomt i lengden å putte en fasade på? Jeg kjenner det kan være slitsomt mange ganger, eks om noen er lei seg og søker trøst så trenger jeg noen sekunders tenking: «hvordan skal jeg reagere nå, hva ville andre folk gjort her, hva bør jeg si». Det kan bli litt slitsomt føler jeg. Det er liksom som at én bit av puslespillet mangler, og det er vel den empatien og medmenneskeligheten. 

Anonymkode: 9366e...fad

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ts her. 

Finner du det slitsomt i lengden å putte en fasade på? Jeg kjenner det kan være slitsomt mange ganger, eks om noen er lei seg og søker trøst så trenger jeg noen sekunders tenking: «hvordan skal jeg reagere nå, hva ville andre folk gjort her, hva bør jeg si». Det kan bli litt slitsomt føler jeg. Det er liksom som at én bit av puslespillet mangler, og det er vel den empatien og medmenneskeligheten. 

Anonymkode: 9366e...fad

Nja, hvis man overtenker det kan det jo fort bli slitsomt. Men når jeg ikke bryr meg stort, så går ikke den biten innpå meg heller. Men det jeg faktisk blir sliten av, uavhengig av situasjon, er mennesker generelt. Bare det å omgås folk over lengre tid gjør at jeg føler jeg må "hente meg inn" i lang tid etterpå. Spiller ikke noe rolle om det er familie, venner, kolleger etc. 

Anonymkode: 7c118...bd9

[Gjest theTitanic]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Takk for mange gode reflekterte svar. Det stilles spørsmål til hvorfor jeg har valgt helsefag, som jeg naturlig nok forstår, men jeg har ikke noen god forklaring på det. Jeg liker å hjelpe folk, å føle at jeg kan gjøre en forskjell, at noen trenger meg. Spesielt sistnevnte. Som noen også nevner, sålenge jobben «blir gjort», spiller det vel ikke noen rolle om jeg egentlig har sympati. Det å føle at noen trenger meg gir meg mye, men ikke på den måte det «burde» være. For meg blir det mer som en «utfordring» som jeg kan «tikke» av listen når det er gjort. Litt OCD, forøvrig ikke til sammenligning. 

Godt å høre at flere føler på det. Jeg klarer virkelig ikke å sette meg inn i skoene til de som gråter hver gang SOS Barnebyer kommer på TV’en. 

Anonymkode: 9366e...fad

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det at du jobber innen helse, gjør jo sannsynligvis at du eksponeres for folks sykdommer/vondter/problemer på daglig basis. Jeg jobber som helsesekretær, og klarer rett og slett ikke ha genuin sympati/empati for hver og en som er innom. Folk kan legge ut om, og regelrett sutre høylydt om, de mest banale ting. Jeg har på det omsorgsfulle ansiktsuttrykket mitt, men innerst inne har jeg svært få følelser knyttet til hvordan andre har det. Da min egen mann hadde kreft, satt jeg fortsatt og sympatiserte med folk som akket seg over at de hadde sovet dårlig et par netter pga vond rygg. (Jeg sov vel så og si ingenting i den perioden hvor vi alltid ventet på et positivt svar, men holdt helt kjeft om det til folk). De gangene jeg får skikkelig sympati for pasienter, er når det kommer frem at de er i voldelige forhold/blitt mishandlet. Da kan jeg få tårer i øynene, og miste konsentrasjonen rundt det jeg egentlig skal gjøre på jobb. Sånn sett er det greit at jeg vanligvis ikke har den ektefølte sympatien for folk, for det hadde sett idiotisk ut med en helsesekretær som gikk rundt med tårer i øyekroken hver dag.

Anonymkode: 9465c...17e

Hørtes ut som om du glemmer å skille snørr og barter på jobb. Som helsesekretær trenger du ikke å føle all verdens empati, men at ditt problem er større enn pasienten sitt er jo irrelevant. Kommer en med vond rygg så skal du gi hjelpen han trenger. Det er et helseproblem og han skal ha en plass i køen, henvisning til MR og hva enn han måtte trenge. Gråte på hans vegne trenger du ikke og det hjelper han ikke heller. Det er en forskjell på å bli tatt på alvor og det å bli syntes synd på. Det første er konstruktivt,  det andre ikke. Det at bestefaren din er død er jo fullstendig likegyldig for pasienten. Det er mye land imellom det  å være empatisk og det  å se på pasientene som sutrekopper. Det går faktisk ann å ta folk på alvor uten å eie en eneste følelse.

Så er det altfor lett å tenke at en annens problem er ubetydelig fordi en har opplevd så mye verre selv. En som knapt har hatt plager i hele sitt liv vil ta langt mer på vei når det først skjer noe. Kanskje er problemet hans noe som for oss er en ubetydelighet, men for han vil dette være stort. Da er det jo fint om helsepersonellet tar han på alvor og ikke tenker at " herregud, han syter over dette bittelille problemet. På tide han får sin del helseproblemer han også siden han har sluppet så billig hittil."