Relasjoner: stebarn og biologisk mor

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har veldig stor utfordring. 

Jeg har en fantastisk fin samboer med 1 barn i alder 8 år. Barnet har aldri opplevd skillmisse. Jeg har selv ingen barn så må sikkert svelge noen kameler. Så her kommer min utfordring. 

Jeg kommer ikke overens med stedatter eller biologisk mor. Moren er den største "se og hør" eller bygdedyet som det også heter. Jeg er veldig privat og har ikke noe sosiale medier. Hun er helt desperat etter å vite noe om meg men det går ikke ann. Jeg var på butikken også begynner kassa dama å spørre meg ut om private ting. Jeg har aldri sett henne før så fant jeg ut at det var hennes venninne etter en prat med min samboer. Jeg fikk meg en jobb på en butikk før jeg flytt hit og da fant jeg ut at jeg jobbet med stefaren til min stedatter. Det endte med at moren kom på jobb å hang der i 1 time om dagen, kom innom flere ganger dagen. De andre ansatte ble liker henne heller ikke og ønsker at han får opp øya snart. Det endte med at jeg jobbet i 1 år og ble psykisk utmatta. Jeg slutta jobben da jeg fikk vite alt som skjedde her hjemme da min stedatter sladrer til morra om alt, så gikk hun videre å spredte løgner på min arbeidsplass. Har snakket med min samboer å han har kjefta på henne så mange ganger men hun gir seg ikke. Stedatter har samme personlighet som moren og min samboer liker snart ikke sin egen datter. Jeg har vært på famileteam for å få råd til min holdning til saken. Nå begynner jeg virkelig å "hate" begge 2. Noe som ikke ligger i min natur. Selfølgelig er det mer å legge til her men jeg har fått nok av sladder og føler meg krenket på mitt privat liv. 

Noen råd? 

Anonymkode: 73a43...e40

[AnonymBruker]

Dere kan da ikke kjefte på datteren fordi hun prater med sin mor... 

Anonymkode: dc6f7...510

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere kan da ikke kjefte på datteren fordi hun prater med sin mor... 

Anonymkode: dc6f7...510

Kjefter ikke på datteren men moren. Vi har da vett og forstand å forstå at hun er uskyldig. Det e rmoren som lærer henne å være sånn. 

Anonymkode: 73a43...e40

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stedatter har samme personlighet som moren og min samboer liker snart ikke sin egen datter.

Dette er et stort rødt flagg. Dere kan ikke holde på sånn. Barnet er ikke sin mor. 

Anonymkode: 0cd10...70b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere kan da ikke kjefte på datteren fordi hun prater med sin mor... 

Anonymkode: dc6f7...510

Kommer an på hvor gammel hun er, og om hun gjør dette bevisst og oppfører seg slik TS beskriver. Jeg synes man bør kunne ta en samtale med stedatter også!!

Anonymkode: 7cfff...449

[AnonymBruker]

Huff. Har dere vurdert å flytte?

Evnt kalle inn alle til familievernkontoret? Ta med datteren i familierådgivning/få henne til å gå til psykolog? Psykisk misbruk fra biomoren der, ikke greit å be datter være spion pga hun slev sliter etter brudd.

Anonymkode: a8b55...487

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et stort rødt flagg. Dere kan ikke holde på sånn. Barnet er ikke sin mor. 

Anonymkode: 0cd10...70b

Som stemor er det ikke lett å komme med kritikk. Jeg vil alltid bli den onde stemor som prøver å forandre barnet. Jeg blir hele tiden sammen lignendet med mor. "mamma gjør sånn" " jeg og mamma" 90% av dagen. Vi prøver å si at vi gjør ting på en annen måte en mamma og vi har regler i dette huset som kanskje mamma ikke har som hun må følge. Hun er 8 år så hun forstår det men hun vil gjøre som mamma. Det er ikke rom for noen andre i livet hennes. 

Anonymkode: 73a43...e40

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som stemor er det ikke lett å komme med kritikk. Jeg vil alltid bli den onde stemor som prøver å forandre barnet. Jeg blir hele tiden sammen lignendet med mor. "mamma gjør sånn" " jeg og mamma" 90% av dagen. Vi prøver å si at vi gjør ting på en annen måte en mamma og vi har regler i dette huset som kanskje mamma ikke har som hun må følge. Hun er 8 år så hun forstår det men hun vil gjøre som mamma. Det er ikke rom for noen andre i livet hennes. 

Anonymkode: 73a43...e40

Men hun er et barn som har lov til å være glad i mammaen sin. Det er ikke hennes feil hvordan mammaen er, eller hvordan dere er, og hun står midt i mellom. Dere har valgt deres situasjon, hun har ikke valgt sin. 

Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon med tanke på eksen til din samboer, men jeg blir trist av måten du beskriver din stedatter på.

Anonymkode: 0cd10...70b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hun er et barn som har lov til å være glad i mammaen sin. Det er ikke hennes feil hvordan mammaen er, eller hvordan dere er, og hun står midt i mellom. Dere har valgt deres situasjon, hun har ikke valgt sin. 

Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon med tanke på eksen til din samboer, men jeg blir trist av måten du beskriver din stedatter på.

Anonymkode: 0cd10...70b

Råd fra familie team er at jeg som stemor kan si at det er lov å gjøre noe annet enn det mamma gjør. At vi forstår at mamma betyr alt for henne men hun har lov å ha en annen mening en det mamma mener. Jeg forstår at barnet ikke har valgt denne situasjonen men som voksen er det heller ikke bra å forme barnet til å være redd, alt er farlig og at det er viktig å vite alt om alle. Barnet er usikker og det ser jeg veldig godt. Som sagt hva kan jeg gjøre når foreldrene ikke ser det. 

Anonymkode: 73a43...e40

[AnonymBruker]

Hadde aldri giddet det her, og det bør ikke du heller. Å være stemor er vanskelig nok i seg selv, uten at folk lager drama. Det blir ikke bedre, tro meg! Så sitter du der plutselig en dag, og mister huset og alt fordi stedatter har krav på sin arv. LØP! 

Anonymkode: e48a0...0f7

[AnonymBruker]

Kill them with kindness. 

Moren til denne jenta har tydeligvis store problemer med det faktum at du eksisterer. Dette kan du ikke gjøre noe med.

Å gå foran som et bedre eksempel derimot, det kan du gjøre noe med. 

"Mamma har sagt at du...." - Du: "åja, men det trenger jeg ikke å høre, her i huset fokuserer vi på å prate fint om alle!"

"Mamma gjør alltid..." Du: "aha, men da er mamma og jeg litt ulike vi da! jaja, det fins flere måter å gjøre ting på!"

Ta henne med på ting (jenter på 8 år er ikke vanskelige å please!), foreslå å melde henne på en ridetime, ta henne med på litt shopping, ta henne med på kino for å se favorittfilmen, spør om dere ikke skal male rommet hennes og kjøpe inn noen fine pyntesaker. Eller sett deg ned for å perle et smykke, sy en pute....bare tilbring litt tid med henne og gjør en innsats, så innser hun etterhvert at du er en hyggelig person som hun ønsker å være venn med. Viktigst av alt: aldri si et negativt ord om moren hennes.

Samme med dama i kassa på butikken. Bare vær skikkelig, skikkelig grei, så klarer ikke de heller å motstå deg. 

 

 

Anonymkode: 8b2a3...e94

[semperflorens]

Jeg ville overlatt alt av barneoppdragelse til faren og kun vært sammen med barnet når far er til stede. Det kan sikkert være vanskelig rent praktisk, men jeg ville gjort alt jeg kunne for å få det til, sånn at du slipper å bestemme noe overfor barnet. Jeg ville også lagt inn mange hyggelige aktiviteter når dere er sammen (alle tre) - filmkveld, bollebaking, telttur, badeland osv. osv. sånn at samværet blir til noe positivt og lystbetont.

Også ville jeg byttet ut ordene stemor/-barn med bonusmamma/-barn.

Når det kommer til barnets mor er det verre. Det beste du kan er vel å prøve å ignorere henne så godt det lar seg gjøre, la samboeren ta seg av all kontakt og forholde deg helt saklig til henne hvis dere møtes/snakkes - men hvis hun kommuniserer direkte med deg, henvis til samboer.

Hvis barnet sammenlikner deg og mor, ignorer det i de tilfellene det går, og hvis det må sies noe, så la samboeren gjøre det - man kan gjøre en ting hos mamma og noe annet hos pappa - sørg for at sammenlikningen går over til mamma mot pappa, ikke mamma mot deg. Hvis du er alene med barnet (men det ville jeg som sagt unngått) og du må si noe, si det samme dvs man kan gjøre en ting hos mamma, men hos pappa gjør vi det sånn. Selv om du og samboer sikkert diskuterer hvordan dere skal gjøre det dere i mellom, tror jeg det er en fordel om dere utad mot barnet vinkler det som om det er pappa som bestemmer i og med at han er forelderen. Da blir det kanskje lettere å akseptere.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, semperflorens skrev:

Jeg ville overlatt alt av barneoppdragelse til faren og kun vært sammen med barnet når far er til stede. Det kan sikkert være vanskelig rent praktisk, men jeg ville gjort alt jeg kunne for å få det til, sånn at du slipper å bestemme noe overfor barnet. Jeg ville også lagt inn mange hyggelige aktiviteter når dere er sammen (alle tre) - filmkveld, bollebaking, telttur, badeland osv. osv. sånn at samværet blir til noe positivt og lystbetont.

Også ville jeg byttet ut ordene stemor/-barn med bonusmamma/-barn.

Når det kommer til barnets mor er det verre. Det beste du kan er vel å prøve å ignorere henne så godt det lar seg gjøre, la samboeren ta seg av all kontakt og forholde deg helt saklig til henne hvis dere møtes/snakkes - men hvis hun kommuniserer direkte med deg, henvis til samboer.

Hvis barnet sammenlikner deg og mor, ignorer det i de tilfellene det går, og hvis det må sies noe, så la samboeren gjøre det - man kan gjøre en ting hos mamma og noe annet hos pappa - sørg for at sammenlikningen går over til mamma mot pappa, ikke mamma mot deg. Hvis du er alene med barnet (men det ville jeg som sagt unngått) og du må si noe, si det samme dvs man kan gjøre en ting hos mamma, men hos pappa gjør vi det sånn. Selv om du og samboer sikkert diskuterer hvordan dere skal gjøre det dere i mellom, tror jeg det er en fordel om dere utad mot barnet vinkler det som om det er pappa som bestemmer i og med at han er forelderen. Da blir det kanskje lettere å akseptere.

Mange gode forslag, men hvilken liv er dette for TS? Jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt fullstendig gal og utslitt av å måtte forholde meg slik i mitt eget hjem. Hjemme er et sted man skal kunne slappe av og bare være seg selv. Vet ikke om de bor sammen, men regner med at det er planen på sikt uansett. Og da må man trives, ikke liste seg rundt og følge masse "regler" for at helvete ikke skal bryte ut. 

Anonymkode: e48a0...0f7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mange gode forslag, men hvilken liv er dette for TS? Jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt fullstendig gal og utslitt av å måtte forholde meg slik i mitt eget hjem. Hjemme er et sted man skal kunne slappe av og bare være seg selv. Vet ikke om de bor sammen, men regner med at det er planen på sikt uansett. Og da må man trives, ikke liste seg rundt og følge masse "regler" for at helvete ikke skal bryte ut. 

Anonymkode: e48a0...0f7

enig med denne. ta vare på deg selv og din psykiske helse, ts. hjemmet skal være et sted man slapper av. dette høres ikke bra ut. her ville jeg enten vært særboer, eller brutt helt. eller flyttet vekk, begge to. men ikke så langt at dere ikke kan ha barnet ofte.

Anonymkode: 0fc81...2a6

[AnonymBruker]

Barn kan bli som sine foreldre. At andre sier noe annet er bare tull. 

Du får heller snakke barnet i mot. Å si at moren mener det og det får bare moren mene. At folk har forskjellige meninger er helt i orden. Men hos deg og far gjelder disse reglene og meningene. At hun er uenig får hun bare være.

Heldste bonusdattera lirer av seg noen ganger at mamma veit best, mamma mener det og mamma gjør ikke sånn. Helt i orden. Men her vi bor vi alle sammen. Å vis bonusdattera lager sur stemning for noe så får hun beksjed om at dette går kun utover henne selv. Det er hun som velger å ødelegge en koselig dag for seg selv. Mens jeg, far, minste bonusdatter og våres sønn koser oss. Hun er stor nok til å begynne å tenke selv og forstå hvilken reaksjoner hun selv velger å få. Jeg utfordrer heller hennes måte å tenke og mene på enn å la meg vippe av pinnen. 

Jeg kan fint bruke en time på å diskutere en sak hvis bonusdattera er uenig fordi mamma mener det. Da er det heller viktig for meg å få frem hennes meninger. Ikke la henne forme av andres meninger. 

None ganger går det ikke og vi avslutter samtalen der begge er uenige og andre ganger forstår bonusdattera at det faktisk finnes en annen måte å tenke på. 

La moren seile sin egen sjø. 

Du må klare å ikke bry deg. Så lenge du veit sannheten så burde det være nok. Skulle jeg gått rundt å brydd meg om alt alle fordi de sladrer og baksnakker så kunne jeg like gjerne stengt meg inne. Vi bor på et lite tettsted og bygdetroll finnes det mange av her å.  De lever av sladder og drama. Du må bli mer hardhudet. Ikke så lett, men eneste måten. 

Anonymkode: 5dfac...96b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

enig med denne. ta vare på deg selv og din psykiske helse, ts. hjemmet skal være et sted man slapper av. dette høres ikke bra ut. her ville jeg enten vært særboer, eller brutt helt. eller flyttet vekk, begge to. men ikke så langt at dere ikke kan ha barnet ofte.

Anonymkode: 0fc81...2a6

Takk for mange svar. 

Synes situasjonen er uholdbar men barnet er jo uskyldig. Hvordan kan man forlate denne familien uten en kamp for henne har jeg tenkt. 

Men etter et samboerskap på 1 år føler jeg meg så utslitt. Gruer meg til hun kommer og gleder meg til å puste når hun drar. Føler meg slem men det er det jeg føler. Er det virkelig verdt å elske en mann så mye at man mister seg selv pga et barn? Når det er sagt ønsker jeg ikke barn selv etter å ha opplevd dette. Ville vært dramatisk at vi får barn oppi dette. Vil ikke at mitt barn skal leve sånn. Kunne ønske jeg ikke følte meg så slem i tankegangen. 

Anonymkode: 73a43...e40

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange svar. 

Synes situasjonen er uholdbar men barnet er jo uskyldig. Hvordan kan man forlate denne familien uten en kamp for henne har jeg tenkt. 

Men etter et samboerskap på 1 år føler jeg meg så utslitt. Gruer meg til hun kommer og gleder meg til å puste når hun drar. Føler meg slem men det er det jeg føler. Er det virkelig verdt å elske en mann så mye at man mister seg selv pga et barn? Når det er sagt ønsker jeg ikke barn selv etter å ha opplevd dette. Ville vært dramatisk at vi får barn oppi dette. Vil ikke at mitt barn skal leve sånn. Kunne ønske jeg ikke følte meg så slem i tankegangen. 

Anonymkode: 73a43...e40

Det er ikke din kamp.  Du er sjef i ditt eget liv, så gjør det som er bra og rett for DEG. Stebarnet er ikke ditt ansvar, og hvertfall ikke hvis du gjør det slutt. 

Anonymkode: e48a0...0f7

[AnonymBruker]

Oh, her bør du trekke deg langt vekk. Når du hater en 8 åring så burde du ta til fornuft å innse at ditt forhold er gift. Du kan ødelegge hele barndommen til ungen. 

Anonymkode: c772d...f13

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange svar. 

Synes situasjonen er uholdbar men barnet er jo uskyldig. Hvordan kan man forlate denne familien uten en kamp for henne har jeg tenkt. 

Men etter et samboerskap på 1 år føler jeg meg så utslitt. Gruer meg til hun kommer og gleder meg til å puste når hun drar. Føler meg slem men det er det jeg føler. Er det virkelig verdt å elske en mann så mye at man mister seg selv pga et barn? Når det er sagt ønsker jeg ikke barn selv etter å ha opplevd dette. Ville vært dramatisk at vi får barn oppi dette. Vil ikke at mitt barn skal leve sånn. Kunne ønske jeg ikke følte meg så slem i tankegangen. 

Anonymkode: 73a43...e40

Ååå huff, dakkallin.. deg er det jammen synd på.. bra faren har begynt å hate sin 8år gamle datter. Ingenting oser mer av kjærlighet enn litt barnemishandling. Er sikker på at du er helt perfekt, og det er ingen annen side av historien her. Etter et helt år så synes jeg du og far har forsøkt lenge nok; dump 8 åringen og fokuser enda mer på «meg MEG MEEG MEEEG»!!

Anonymkode: 8376a...7f1

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ååå huff, dakkallin.. deg er det jammen synd på.. bra faren har begynt å hate sin 8år gamle datter. Ingenting oser mer av kjærlighet enn litt barnemishandling. Er sikker på at du er helt perfekt, og det er ingen annen side av historien her. Etter et helt år så synes jeg du og far har forsøkt lenge nok; dump 8 åringen og fokuser enda mer på «meg MEG MEEG MEEEG»!!

Anonymkode: 8376a...7f1

Synes det er fantastisk at du kan komme frem til dette. De som ikke har vært i denne situasjonen har i utgangspunktet ikke rett til å uttale seg om hvordan det er å føle seg maktesløs. Jeg gjør veldig mye for dette barne men at jeg skal dømmes for at barnet har en adferd som verken jeg eller far har mulighet til å endre så ja. Da blir det vonde følelser. 

Anonymkode: 73a43...e40