Bryr min far seg om meg?

[Dragsund]

Hvor skal jeg begynne? Vel...min mor og far ble skilt da jeg var 1 år. Han giftet seg på nytt, og fikk 2 flotte jenter (mine halvsøstre). Min far og famileien har alltid bodd i Arendal. Selv har jeg og min mor flyttet en del. Har bodd i nord, og bor nå på vestlandet. Før besøkte jeg min far og søsken 2-3 ganger i året. Vi hadde ikke kontakt på telefonen oftere enn ved bursdager og når jeg ringte. Jeg føler jeg aldri har blitt skikkelig kjent med han, og når jeg sier pappa, føles det unaturlig. Min mors familie har alltid snakket nedverdrigende om min fars familie, og motsatt. Har ofte vært forvirret om hva jeg skal tro og hva jeg skal forholde meg til.

Nå er jeg 20 år. Min far og resten av familien bor fremdeles på sørlandet, mens jeg og min mor her i Bergen. Det har blitt færre samtaler mellom meg og min far. Han jobber nå litt i Nordsjøen, og ringer heller ikke når han er hjemme. Jeg ringer flere ganger i uken til mine søsken, og sier de må be pappa ta kontakt med meg. Men det gjør han ikke.

Jeg har begynt på skolen igjen, da jeg har tatt friår for å jobbe og finne ut hva jeg vil studere. Derfor søkte jeg om barnebidrag til barn over 18 år. Jeg prøvde å kontakte min far for å si at jeg søkte, men kunne ikke vente så lenge med å sende papirene. Han ville jo mest sannsynelig ikke ha ringt alikevel. Så ble vedtaket avslått. Jeg følte meg irritert, da jeg føler min far aldri har gitt meg noe annet enn det barnebidraget han har måtte betalt da jeg var liten. Etter over en uke hvor jeg prøvde å få tak i han, tok han telefonen. Jeg spurte han om han fremdeles holdt på sitt om at han ikke ville støtte meg økonomisk under utdannelsen. Det gjorde han. Han sa også at om jeg sendte klage til trygdekontoret, og vedtaket ville bli til at han ble bidragspliktig, ville han skaffe seg advokat. Han sa han synes det var j*vlig dårlig av meg å ikke kontakte han før jeg søkte. Da jeg sa at jeg hadde prøvd å få tak i han, og at han godt kunne ringe meg for en gangs skyld, sa han at det ville bli færre samtaler i framtiden. Han sa han følte vi kun hadde et foretningsmessig forhold. Jeg spurte han om han noen gang hadde gitt meg sjanse til å kunne ha et annet forhold til han...han svarte ikke mer enn at det kledde meg dårlig å oppføre meg på "denne" måten. Da kokte det over for meg, og sa at det kledde han j*vlig dårlig å være far. Så la jeg på... noe jeg er glad for. Svartnet nesten for meg. Føler meg såret. Vil ikke ha kontakt med han igjen. Vil at han skal føle hva jeg føler. At jeg ikke bryr meg..... Kommer selvfølgelig til å ha kontakt med mine halvsøsken som er 11 og 13 år gamle. Kjempeglad i de!! Håper bare de ikke for oppleve hvilken dritt han er...men det er sannsyneligvis kun mot meg.

Hva synes dere om oppførselen hans? Er det slik en far skal være? Bryr han seg om meg? Eller er det bare jeg som er paranoid og har dritt meg ut?

Klem fra mammas lille jente, som alltid har hatt en drøm om å engang bli pappas jente, men har nå gitt opp...

[Annie]

Vil ikke ha kontakt med han igjen. Vil at han skal føle hva jeg føler. At jeg ikke bryr meg.....

ER dessverre redd for at han ikke bryr seg nok om deg til å merke at du ikke bryr deg...

Han sa også at om jeg sendte klage til trygdekontoret, og vedtaket ville bli til at han ble bidragspliktig, ville han skaffe seg advokat.

ANK søknaden din. Om han vil skaffe seg advokat så la han gjøre det. Jeg regner med at du har fri rettshjelp?

Uansett; la mannen være i fred. Han er ikke verd det!

[Gjest Anonymous]

Minner meg om min egen situasjon... Hadde samme opplevelse for et og et halvt år siden, der min far hadde prøvd å skjule offentlig at han er min far. Det sto et stykke om han i avisa og mine brødre var omtalt men ikke jeg. Jeg tok det opp med faren min, og fikk samme svar - at det ikke "kledde meg" å oppføre meg så idiotisk.

Vi har god kontakt, dog overfladisk, og det er tydelig at han ikke føler at han er faren min, og at han ikke tar ansvar for meg. Han lever i den verden at min stefar fungerer som hans vikar - og at han er som en helgen som har tatt seg av meg. Makan til tøv, ingen har oversett meg mer enn min stefar! Men jeg har faktisk avskrevet både min far og min stefar, jeg gidder ikke å streve mer for at DE skal være fedre for meg.

Nå har jeg hedligvis min egen lille familie å ta meg av, så jeg fokuserer på det som har blitt mitt nærmeste.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å glemme ham. Han har aldri vært pappa'n din, og kommer sannsynligvis aldri til å kunne bli det. Enkelte mannfolk er så følelsesløse i fht barna sine, at det er ikke verdt det. Idioti sier jeg, men heldigvis er ikke alle like.

Trøst deg med at du iallefall har en god mor og søsken som du bryr deg om.

Du er hverken paranoid eller dum, herregud det er da ikke du som har valgt faren din! Synes han er en idiot uten sidestykke som ikke aner hvor dumt han har oppført seg og hvor dårlig far han har vært.

Kutt kontakten med han. Han ønsker tydeligvis ikke å være tilstede for deg, og beklager, men jeg tror ikke han bryr seg noe spesielt.

Det samme gjelder for min far, så du er ikke alene!!

[Gjest mari ikke innloget]

jeg er overasket over at alle ber deg ikke ha kontakt med din far. Jeg har selv det som kan kalles et dårlig forhold til min far, men jeg vil ALDRI slutte å være glad i han, og ALDRI slutte å ha kontakt med han. Han kan være den største egoisten i verden, men jeg vil fortsatt ha kontakt med han, fordi han er faren min!!!!

Når jeg har vært mest psykisk nedbrutt har jeg tenkt tanken at jeg ikke burde ha noe med han å gjøre, men så innser jeg at jeg ikke vil få det noe godt, hverken med meg selv eller andre hvis ikke jeg har kontakt med han.

håper at du forstsetter å ha kontakt med faren din, det virker i hvertfall som du er glad i han og han vil ikke lide hvis du ikke har kontakt med han, den beste "hevnen" tror jeg er at du viser han at du fortsatt er glad i han, fordi han er pappaen din!!!!

[Gjest Hanna.]

Jeg synes at du handlet rett og tenker rett.

Jeg føler med deg, har en drittsekk til far selv.

Hvorfor ble han din far om han ikke vil da.

Han kunne tenkt litt voksent.

Det virker som han tenker veldig mye på seg selv, og ikke at du begynner å bli voksen.

Noen fedre er slemme og vi har det vi to.

Han skal ikke komme og fortelle deg hva som kler deg dårlig og ikke.

Hva har han gjort for deg som han er så stolt av.

Å skylde på deg fordi du ikke tok kontakt er smålig.

Hadde han vært far, så hadde han holdt kontakt med deg og hjulpet deg med utdannelsen din. Skal foreldre ha god kontakt med barna sine , så er det deres jobb og ikke barnas.

Jeg blir så sint når det finnes sånne drittsekker.

Han har vel en forståelse hva barn trenger siden han har 2 barn til, og da synes jeg han har oppført seg tarvelig mot deg.

Han legger alt ansvaret på deg, men hva om han kunne tenke litt lenger enn sin egen nese.

Nå har han driti på draget og lagt det store egget, jeg håååååper du klager på avslaget om utvidet bidrag.

Hadde han vært en far mot deg, så kunne dette ha løst seg helt annerledes.

Bare stå på,så får han se at du mener alvor.

Og husk at den du er , hva du får til og resten av alle de gode egenskapene du har er f.................................ikke hans fortjeneste.

Stå på......................og han fortjente og få høre hva du mente.

Nok får være nok selv om man er sin fars datter.

Hanna. :oops: :oops: :oops: tenker på deg :oops: :oops: :oops:

[Gjest Isabelle]

, men jeg vil ALDRI slutte å være glad i han, og ALDRI slutte å ha kontakt med han. Han kan være den største egoisten i verden, men jeg vil fortsatt ha kontakt med han, fordi han er faren min!!!!

Jeg vil si litt til det:

Da jeg var tenåring var min far var stoffmisbruker. Han sa det aldri men man merket på han at noe var galt. Kan på ingen måte si at jeg skjønner hva du føler, for jeg har aldri vært i din sitasjon, for jeg har aldri følt meg tilsidesatt, men jeg følte meg unyttig og hjelpesløs!

Men jeg vil ALDRI slutte å elske han netopp fordi han er min pappa!

Vent en stund, og ta opp kontakten når ting har roet seg litt ned..

Lykke til vidre!!

Klem Isabelle

[Gjest Anonymous]

Jeg ville satt meg ned å skrevet et langt brev til ham.Skriv hvor oversett du føler deg og hvor vondt det er å føle at din far ikke er tilstrekkelig glad i deg..At han aldri stiller opp for deg.Ofte er det lettere å sette ord på følelsene i ett brev.

Klem fra Kine..

[Dragsund]

Takker så mye for alle bra svar. Jeg har tenkt litt nå, og vil ta pennen fatt og skrive et brev til min far. Jeg sa dette til min mor, og hun mente at jeg ikke burde stresse mer med min far. Hun mente at jeg ikke ville vinne noe på å skrive til han i.o.m at han er sta, og kommer ikke til å forstå meg, legge skylden på meg og min mor osv. Men jeg kommer til å skrive. Der vil det stå at jeg ikke ønsker telefon fra han, men at han kan skrive tilbake til meg. Uansett om jeg vil bli såret når jeg leser hans brev (om han sender et), så har jeg i alle fall et minne på hvilken dust han er. Og når han blir gammel og grå, og angrer, så viser jeg brevet han skrev.....så kan han bare angre seg..., stakkar

Klemmer til alle sammen :kgsmil: