Dødsangst! =(

[AnonymBruker]

Jeg er ei fysisk frisk jente på 29 år. Jeg har riktig nok store mentale problemer noe som sikkert fører til denne angsten. Har angst for det meste fra tid til annen, og når jeg sier angst så mener jeg invaderende angst. Klarer ikke tenke på noe annet og blir helt invalidisert. Nå er det dødsangsten som har tatt overhånd, og jeg er redd for min egen død, men også foreldrene mine sin død. De er alt jeg har, og jeg har heller ingen søsken eller nære relasjoner til annen familie. Det skremmer meg! Er det flere her som har opplevd dette, men som har kommet seg over det eller latt det passere av seg selv eller lignende? Jeg går til DPS og jeg går på medisiner. 

Det skal nevnes at de fleste av oss sikkert har disse tankene fra tid til annen, men mennesker som ikke har en angstlidelse vil klare å slippe disse tankene på en hel annen måte. 

Anonymkode: f32f7...559

[Banankaka04]

Hei! Dødsangst kjenner jeg til... Jeg er ikke redd for hva som skjer etter døden, men jeg er mer redd for selve døden... Det er fint å lese at foreldrene dine betyr så mye for deg, da! Du er heldig som har dem, og det er naturlig at du er redd for å miste dem... Når jeg får slike skremmende tanker, venter jeg som regel bare til de forsvinner av seg selv, for hos meg forsvinner de temmelig raskt... Om dødsangsten hindrer deg i å leve et «normalt» liv, bør du snakke med psykologen din om det, slik at du kan få hjelp til å takle det enda bedre... Jeg vet hvordan det er! Jeg føler med deg, og krysser fingrene for at du snart får litt fred fra angsten din!

Endret 17. juni 2020 av Banankaka04

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme. Får et forferdelig vondt sug i magen når dødstankene kommer. Jeg prøver å tenke på noe koselig når det skjer, eller prøver å planlegge å møte feks foreldrene mine de nærmeste dagene eller kanskje tenke på hva jeg kan gi de til jul eller bursdag. Vet ikke hvorfor men det hjelper ihvertfall meg litt

Anonymkode: ac68f...4ca

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Banankaka04 skrev:

Hei! Dødsangst kjenner jeg til... Jeg er ikke redd for hva som skjer etter døden, men jeg er mer redd for selve døden... Det er fint å lese at foreldrene dine betyr så mye for deg, da! Du er heldig som har dem, og det er naturlig at du er redd for å miste dem... Når jeg får slike skremmende tanker, venter jeg som regel bare til de forsvinner av seg selv, for hos meg forsvinner de temmelig raskt... Om dødsangsten hindrer deg i å leve et «normalt» liv, bør du snakke med psykologen din om det, slik at du kan få hjelp til å takle det bedre... Jeg vet hvordan det er! Jeg føler med deg, og krysser fingrene mine for at du snart får litt fred fra angsten din!

Det kunne jeg også gjøre før jeg fikk en angstlidelse, men nå blir jeg paralysert av tankene og klarer ikke å gi slipp. Redd for å sovne om natta osv. Det er fryktelig slitsomt, og resulterer i at man ikke finner glede i noe annet i livet. 

Anonymkode: f32f7...559

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med det samme. Får et forferdelig vondt sug i magen når dødstankene kommer. Jeg prøver å tenke på noe koselig når det skjer, eller prøver å planlegge å møte feks foreldrene mine de nærmeste dagene eller kanskje tenke på hva jeg kan gi de til jul eller bursdag. Vet ikke hvorfor men det hjelper ihvertfall meg litt

Anonymkode: ac68f...4ca

Vondt å høre at du sliter med det samme, men jeg går ut i fra at det er ganske mange av oss. Det blir for lite pratet om. Mange sier at disse tankene vil avta med alderen så vi får nå se da. Jeg havner bare inn i et tankespinn og tenker på alle som skal dø eller er død, og for noia når jeg ser eldre folk på gata osv. Det blir liksom altoppslukende.

Anonymkode: f32f7...559

[Gjest Skyggejenta]

Litt vanskelig å sette seg i det siden jeg ikke har dødsangst selv, men prøv å la være å tenke på det. Vær opptatt med noe, og gjøre ting som gjør deg glad.

[Banankaka04]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kunne jeg også gjøre før jeg fikk en angstlidelse, men nå blir jeg paralysert av tankene og klarer ikke å gi slipp. Redd for å sovne om natta osv. Det er fryktelig slitsomt, og resulterer i at man ikke finner glede i noe annet i livet. 

Anonymkode: f32f7...559

Off av meg! Dette høres ikke noe koselig ut... Medisinen hjelper ikke? Snakker du om dette med noen på DPS?

Endret 17. juni 2020 av Banankaka04

[AnonymBruker]

Slet med det samme. Turte ikke dusje, fordi jeg var redd for å skli i dusjen og slå hodet. Turte ikke spise solid føde i tilfelle jeg skulle sette det i halsen og kveles. Så jeg et blåmerke var det selvsagt leukemi. Turte ikke gå på tur i tilfelle jeg skulle falle om uten noen i nærheten til å gjøre hlr og turte heller ikke sove i tilfelle jeg skulle dø i søvne. Er helt sykt å tenkte på i retrospekt, og klarte ikke gjøre normale gjøremål og gikk konstant med hjertebank pga dødsangst. Det var et grusomt liv, egentlig 

Slapp heldigvis medisiner, men fikk hjelp til å utfordre meg selv med diverse situasjoner og det å utfordre tankegangen min. Var heldig og hadde en lege som var villig til å ta EKG og diverse undersøkelser for å roe meg ned, slik at jeg måtte akseptere at jeg var helt frisk og at jeg ikke hadde et ventende infarkt (slik som jeg hadde overbevist meg om). Det fikk meg til å slappe litt mer av. Men hos meg dreide det hele seg om kontroll. Dødsangsten kom etter mange rundt meg på kort tid hadde dødd i bilulykke, selvmord, hjerneblødning og kreft - og jeg ble selvsagt redd for at det samme skulle skje med meg og prøvde derfor å kontrollere omgivelsene for å unngå å dø. Men døden kan man ikke kontrollere og man må bare lene seg på statistikk, at når man er i 20-30-årene er sjansen for å dø veldig liten og det er bortkastet å prøve å unngå alle risikofaktorer som finnes i verden, for da kan du jo ikke gjøre noen ting som helst - og til og med da kan man dø. Det er en ubehagelig tanke, men etter å ha reflektert litt rundt det, så er det jo sant og det er bedre å kunne nyte livet selv om det skulle være kort, enn å ikke tillate seg å leve i frykt for døden. 

Syns fortsatt det er skummelt å kjøre bil mtp bilulykker, men ellers har jeg nesten ingen dødsangst lenger. Var skikkelig syk av angst for ca 4 år siden, og sakte men sikkert har jeg klart å leve et normalt liv igjen. Ønsker deg lykke til, ts! Ingen har samme løsning på disse problemene. Man må bare prøve seg frem. Noen slipper medikamenter, mens andre behøver dem. Noen kommer seg over det raskt, mens andre behøver mer tid og evt ulike behandlere for å bli frisk. 

 

Anonymkode: 0e697...53f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Banankaka04 skrev:

Off av meg! Dette høres ikke noe koselig ut... Medisinen hjelper ikke? Snakker du om dette med noen på DPS?

Jeg har akkurat økt dosen meg 50 mg i samråd med lege, så det kan jo hende at denne økningen skyldes tankekjøret og alle mulige kjipe følelser som kom på en gang. Jeg har gått på 100mg i 2 år, så trodde ikke det skulle ha så mye å si, men jeg håper det blir bedre.

Anonymkode: f32f7...559

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slet med det samme. Turte ikke dusje, fordi jeg var redd for å skli i dusjen og slå hodet. Turte ikke spise solid føde i tilfelle jeg skulle sette det i halsen og kveles. Så jeg et blåmerke var det selvsagt leukemi. Turte ikke gå på tur i tilfelle jeg skulle falle om uten noen i nærheten til å gjøre hlr og turte heller ikke sove i tilfelle jeg skulle dø i søvne. Er helt sykt å tenkte på i retrospekt, og klarte ikke gjøre normale gjøremål og gikk konstant med hjertebank pga dødsangst. Det var et grusomt liv, egentlig 

Slapp heldigvis medisiner, men fikk hjelp til å utfordre meg selv med diverse situasjoner og det å utfordre tankegangen min. Var heldig og hadde en lege som var villig til å ta EKG og diverse undersøkelser for å roe meg ned, slik at jeg måtte akseptere at jeg var helt frisk og at jeg ikke hadde et ventende infarkt (slik som jeg hadde overbevist meg om). Det fikk meg til å slappe litt mer av. Men hos meg dreide det hele seg om kontroll. Dødsangsten kom etter mange rundt meg på kort tid hadde dødd i bilulykke, selvmord, hjerneblødning og kreft - og jeg ble selvsagt redd for at det samme skulle skje med meg og prøvde derfor å kontrollere omgivelsene for å unngå å dø. Men døden kan man ikke kontrollere og man må bare lene seg på statistikk, at når man er i 20-30-årene er sjansen for å dø veldig liten og det er bortkastet å prøve å unngå alle risikofaktorer som finnes i verden, for da kan du jo ikke gjøre noen ting som helst - og til og med da kan man dø. Det er en ubehagelig tanke, men etter å ha reflektert litt rundt det, så er det jo sant og det er bedre å kunne nyte livet selv om det skulle være kort, enn å ikke tillate seg å leve i frykt for døden. 

Syns fortsatt det er skummelt å kjøre bil mtp bilulykker, men ellers har jeg nesten ingen dødsangst lenger. Var skikkelig syk av angst for ca 4 år siden, og sakte men sikkert har jeg klart å leve et normalt liv igjen. Ønsker deg lykke til, ts! Ingen har samme løsning på disse problemene. Man må bare prøve seg frem. Noen slipper medikamenter, mens andre behøver dem. Noen kommer seg over det raskt, mens andre behøver mer tid og evt ulike behandlere for å bli frisk. 

 

Anonymkode: 0e697...53f

Takk for et godt og utfyllende svar. Jeg har slitt med alvorlig angst og depresjon siden 2013. Det hele startet med et panikkanfall på jobb. Det kom ut av det blå og jeg aner ikke hva som utløste det heller. Jeg har jo alltid tenkt på døden og synes det er en ekkelt tanke fordi vi ikke aner hva som skjer i etterkant osv. Jeg kan liksom ikke fatte at vi bare skal leve et liv på jorda i noen år også er det svart. Jeg tenker det er noe mer. Jeg har jo fått noen hjelpemidler med meg på veien etter å ha vært i behandling en stund, men det er vanskelig allikevel, og jeg føler ikke det resulterer i bedring. Jeg har angst for alt mulig, men nå er det altså dødsangsten som har tatt overhånd, og at tiden går for fort, og jeg føler jeg ikke har fått til en dritt, at jeg er halvveis til 60 snart osv. Får helt panikk av det. Samtidig føler jeg jo at jeg alltid har vært her i verden, enda jeg bare har vært på jorda i 29 år. Det er jo egentlig ikke så lenge, men det føles jo som en evighet når man tenker etter. Jeg håper dette passerer, men da blir jeg redd for noe annet, for sånn er livet med angst og panikklidelse. 

Anonymkode: f32f7...559

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kunne jeg også gjøre før jeg fikk en angstlidelse, men nå blir jeg paralysert av tankene og klarer ikke å gi slipp. Redd for å sovne om natta osv. Det er fryktelig slitsomt, og resulterer i at man ikke finner glede i noe annet i livet. 

Anonymkode: f32f7...559

Har hatt en sånn forferdelig periode nå nettopp. Va helt sikker på at jeg skulle dø hver dag, uten noen som helst grunn til det. Er en frisk 27-åring. Gikk rundt med skyhøy puls og måtte bruke betablokkere i noen dager, det hjalp veldig. Sluttet etter noen dager fordi jeg følte meg mye bedre, pulsen sank og jeg har kommet meg unna dødsangsten litt. Tenker at det er forferdelig usannsynlig at jeg skulle dø ung, men det kan skje, det kan jo skje alle - men det er i så fall uunngåelig. Om det er én ting vi ikke kan kontrollere, så er det døden! Og angsten. Angsten må man bare komme MED og ikke mot. Det betyr at når du kjenner et angstanfall presser på må du identifisere at det er angst og heller la det gå forbi. Pust deg gjennom det. Innse at det ikke er døden som er nær deg, men angsten som har tatt over deg. Og la den få "herje" seg ferdig på en måte, uten at du kjemper mot den, da øker de fysiologiske symptomene.

Prøv å omgi deg masse med mennesker du er trygg på, vær så sosial som angsten tillater deg, og få deg en hobby! En hobby har hjulpet meg ekstremt mye. Maling, trening, oppussing, strikking, osv.

Anonymkode: db487...c3d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Skyggejenta skrev:

Litt vanskelig å sette seg i det siden jeg ikke har dødsangst selv, men prøv å la være å tenke på det. Vær opptatt med noe, og gjøre ting som gjør deg glad.

Det er jo det man ønsker å gjøre, og i et vanlig liv kunne jeg gjort det, men med en angstlidelse så tar det overhånd og ingenting gir gleder eller har noen mening. Hvis du selv ikke sliter med angst så skal du prise deg lykkelig, for det er fryktelig å leve med.

Anonymkode: f32f7...559

[Gjest Skyggejenta]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er jo det man ønsker å gjøre, og i et vanlig liv kunne jeg gjort det, men med en angstlidelse så tar det overhånd og ingenting gir gleder eller har noen mening. Hvis du selv ikke sliter med angst så skal du prise deg lykkelig, for det er fryktelig å leve med.

Anonymkode: f32f7...559

Jeg skjønner det, men prøvde å gi deg råd og vise sympati.

[AnonymBruker]

Det verste med dødsangst er at angsten i seg selv kan forhindre deg fra å leve. Og det er en trist tanke - at dødsangsten er verre enn en sykdom, da du er forhindret fra å leve mens du faktisk lever. Døden kan ingen kontrollere, den kan inntreffe når tid som helst for alle av oss (men er usannsynlig når man er ung), men at man kan leve når man faktisk lever er noe man til en viss grad kan kontrollere.

Men snakk med legen din, det vil hjelpe veldig!!

Anonymkode: db487...c3d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Skyggejenta skrev:

Jeg skjønner det, men prøvde å gi deg råd og vise sympati.

Jaja, det var absolutt ikke noe galt med svaret ditt i det hele tatt, og jeg takker for sympatien, man trenger jo det i livet ❤️

Anonymkode: f32f7...559

[Gjest Skyggejenta]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jaja, det var absolutt ikke noe galt med svaret ditt i det hele tatt, og jeg takker for sympatien, man trenger jo det i livet ❤️

Anonymkode: f32f7...559

Ja, det er for mange kalde skuldre, og det er hyggelig med kontakt av og til.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det verste med dødsangst er at angsten i seg selv kan forhindre deg fra å leve. Og det er en trist tanke - at dødsangsten er verre enn en sykdom, da du er forhindret fra å leve mens du faktisk lever. Døden kan ingen kontrollere, den kan inntreffe når tid som helst for alle av oss (men er usannsynlig når man er ung), men at man kan leve når man faktisk lever er noe man til en viss grad kan kontrollere.

Men snakk med legen din, det vil hjelpe veldig!!

Anonymkode: db487...c3d

Det du skriver er helt korrekt. Nå hindrer dødsangsten meg å leve. Ser ikke noe poeng med noen verdens ting, og derfor håper jeg det er en passerende greie, Hatt det i noen dager..

Anonymkode: f32f7...559

[Banankaka04]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har akkurat økt dosen meg 50 mg i samråd med lege, så det kan jo hende at denne økningen skyldes tankekjøret og alle mulige kjipe følelser som kom på en gang. Jeg har gått på 100mg i 2 år, så trodde ikke det skulle ha så mye å si, men jeg håper det blir bedre.

Anonymkode: f32f7...559

Det blir sikkert bedre! Se det an, og si ifra til noen om det ikke blir bedre!