Dette forbanna raseriet mitt igjen

[AnonymBruker]

Dps er bare en lagringsplass og psykologtime 1 gang i uka er ingenting. Du må få et team med fult behandlingsopplegg. Google Viken senter Bardufoss eller Modum bad. Dette er en helt annen skala. Tvangsinnleggelser er så langt fra behandling du kommer, det er kun et oppholdssted for at man ikke skal skade seg selv og andre. 

Anonymkode: c571e...727

[AnonymBruker]

Det vil jo være umulig for oss å si noe om eller hjelpe deg. Det må profesjonelle gjøre. 

Jeg slet voldsomt med sinne når jeg var barn, ungdom og ung voksen. Jeg ødela alt av vegger, dører, møbler etc. Jeg ble sint når jeg følte meg presset i et hjørne eller ikke forstått, å da eksploderte jeg. Ofte hadde jeg hukommelsestap fra disse episodene. Ødla jeg ikke ting, så gikk jeg løs på meg selv. Kun de nærmeste kunne provosere meg såpass. 

Etter et år i intensiv behandling på et incest senter ble jeg så og si kvitt sinnet mitt. Det var hardt arbeid mellom timene og i timene. og ikke noe som kun forsvant med litt snakking. Jeg husker ikke konkrete oppgaver jeg jobbet med da det er såpass lenge siden, men jeg husker at jeg var desperat og motivert til å bli frisk. 

Det virker på meg at du enten holder tilbake en del info her eller er litt forvirret over hva som trigger deg og hvorfor du er slik. I tillegg er du nødt til å sette krav til behandleren din og deg selv. Si tydelig i fra at du ikke blir bedre og trenger annen behandling eller hør med fastlegen din om andre alternativer. Man er nødt til å ta ansvar for egen helse og jeg er ganske sikker på at du kan bli kvitt sinnet dit med riktig behandling. 

Anonymkode: 1afb0...355

[Gjest Warrior]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

@Warrior ser du skriver en del om hvordan du føler deg når du er sinna. Men hva gjør deg sinna og får deg til å bikke over og hvordan føler du deg når anfallet er over? 

Anonymkode: 2fbbd...bf7

Redsel og fortvilelse gjør meg sint. Blir sint og irritert for den minste ting. Sånn som nå i koronatiden blir jeg lett forbanna på folk som driter i viruset pluss mye annet som gjør meg sint.

Etter jeg nesten klikker fullstendig så føler meg meg utslitt, trist og dårlig samvittighet.

Endret 18. juni 2020 av Warrior

[AnonymBruker]

9 timer siden, Warrior skrev:

Redsel og fortvilelse gjør meg sint. Blir sint og irritert for den minste ting. Sånn som nå i koronatiden blir jeg lett forbanna på folk som driter i viruset pluss mye annet som gjør meg sint.

Etter jeg nesten klikker fullstendig så føler meg meg utslitt, trist og dårlig samvittighet.

Ja da høres det ut som du føler mye det samme som jeg går og føler på. Blir jeg satt i en stressende situasjon, spesielt som jeg ikke kan kontrollere så klikker det fullstendig. Jeg mistenker sterkt at dette er hormonelt hos meg, dette har dukket opp i løpet av de siste 2 åra. Har en del traumer bakover, har også en del usortert i daglig livet som jeg tror bidrar til dritt. 

Kanskje du skulle sjekket hormonnivået ditt, ihvertfall for å utelukke det? Og om det kanskje er noe i hverdagen din som stresser deg? Jobb, økonomisk tilstand, forhold, venner, barn?

Anonymkode: 2fbbd...bf7

[Måneskinn]

Eq-insittutt   ring dem, sjekk nettsiden deres. De har mange løsninger. 

[AnonymBruker]

Det høres ut som enten traumelidelse eller alvorlig personlighetsforstyrrelse. Legg deg inn til et utredningsopphold. 

Anonymkode: 1c723...638

[Silva Pluvialis]

På 17.6.2020 den 19.24, AnonymBruker skrev:

Be om ordentlig utredning. Faktisk ville jeg dratt til fastlege og sett på muligheten for å få opphold på viken senteret eller Modum bad. 

Du trenger å snu mønstre og finne årsaken til sinne samt lære å mestre det, da holder det selvfølgelig ikke med 1 time i uka hos psykolog, du måha ordentlig langtids behandling. 

Anonymkode: c571e...727

Modum Bad tar ikke inn pasienter som sliter med sterkt synlig aggresjon og utagering.

 

[AnonymBruker]

Psykiater og antipsykotiske medisiner. 

Anonymkode: 17e98...cd0

[AnonymBruker]

Hei Ts! Jeg skulle gjerne kontaktet deg personlig, men vil ikke at andre skal se brukernavnet mitt og jeg vet ikke hvem du er. 

Jeg har det likt. Begnyte å ødelegge ting i fjor (er 28 nå). Fordi jeg har gått med mye opparbeidet ubehandlet frustrasjon. Angst, depresjon. I år starter jeg på medisin pga ADD. Har et par diagnoser til som ikke kan medisineres og som er begrunnet av ubearbeidet problemer. 

I dag er været grått og trist. Jeg blir veldig påvirket. Meditasjon kan beroligender og da. Men dessverre er effekten borte når alle triggere kommer. Jeg fikk ikke sove i natt pga raseriutrudd. Hodet vil ikke slapp av .

jeg irriterer meg over alle her som skriver at man skal gå til psykolog. Det hjelper ikke! Du kan gå åresvis til psykolog. Keg hsr så innmari angst, for at jeg bare er slik, eller lettere sagt, hjernen eller noe fysisk i meg er slik. Kanskje en sykdom som ikke kan kureres. Jeg er redd for at det kan eskalere til noe verre. Jeg blir sint på meg selv for at jeg har ødelagt ting. 

Jeg vet hvorfor jeg har det slik. Det ene er traumer. Ikke overvrep og den slags. Men fra lærere, foreldre, samfunnet, mobbing. Ble ikke mobbet på verste måte. Jeg er ikke bitter på akkurat det. Det var uvitenhet og at de andre ikke fortod meg. Jeg fortsod ikke dem heller. Misforteålser rett og slett, jeg kan ikke klandre dem. Det er dessuten mange år siden. 

Men saken er at samme problemet forfulger meg. Man må bli slik og slik. Aldri kan jeg slappe av og være fornøyd med slik jeg er. Folk skal alltid klage og si noe om noe. Ikke nødvendigvis TIL meg og om meg. Men folk snakker, ingenting skjer. Det begynne rå bli flaut å se på. Greit nok, jeg har diagnoser, mange har diagnoser vi ikke ser. Alle må vi rette oss etter andre og ta hensyn og vise respekt. Jeg kan ikke gjemme meg bak diagnosen og oppføre meg dårlig av den grunn. Som alle andre. 

Men folk tåler ikke når jeg står opp mot dem. Før bet jeg alt i meg. Jeg var den som hadde feil, og jeg forstår at folk har irritert seg over meg pga enkelte ting. Noen ting har jeg måttet lære, som andre har hatt rett i.mmed ADD har rydding og orden vært et kjempe problem. Jeg ble bedre etter jeg bodde i kollektiv. Der var det mye krangling pga rydding. Fordi jeg ikke så små ting som irriterte andre. Jeg har lært. Men det har vært mye lignende. Jeg har følt meg mindreverdig fordi jeg alltid har vært den som har måttet bli irettesatt av andre. Følte at andre hadde lov å rote og feile fordi dem var så perfekte ellers. Men ikke jeg. Så begynte jeg også å stå opp for meg. En gang det var ei som ikke ryddet en gang, satte oppvasken sin i vasken men klagde på at jeg ikke gjorde det. Da ble det ramaskrik. 

Det samme gjelder faktisk menn. Det er folk som har vært utro mot mennene sine, flørtet med og vært elskerinner til mennene til venninnene sine!! De ble uvenner litt de, men så kunne de bli venninner igjen. Men JEG?! Nei fy faen , jeg skulle ikke så mye som se på mannen deres, snakke uskyldig med han. Da hadde jeg prøvd meg på han. Nei, jeg gjorde aldri det. Men deres menn har prøvd seg på meg. Jeg ville ikke, både fordi jeg ikkr var tiltrukket og fordi de var sammen med noen. Men jeg har faktisk ført til at disse ble venninner igjen. Drt var plutselig ikke så ille at denne venninna hennes hadde vært elskerinnen til henne forlovede. Jeg var en større fisk. Kanskje fordi jeg var "upopulær" fra før, var et lett offer pga dårlig selvtillit, var mer stille enn de andre. Men så så jeg også flott ut. Kanskje vsr det ekstra provoserendr fordi jeg var penere enn dem. Beklager hvis jeg provoserer nå, men det er sant. De ble en venninnegjeng igjen fordi nå hadde alle meg de skulle være imot. Ble fysisk angrepet når jeg var ute og gikk tur. De kom forbi i bil, to var fulle. Kommer ut av bilen og går løs på meg fordi jeg tiltrakk meg oppmerksomhet fra deres menn. Jeg var ikke interessert en gang. 

Jeg har hatt det fint i det siste. Trodd jeg var frisk. Men så møter man folk, kommer seg opp, og DA skal folk bremse deg igjen. Så prøver jeg å stå på mitt. Da setter de himmel og jord i bevegelse, ikke faen om hun som var upopulær skal bli noe bedre nei (dette handler ikke om menn og kjærester). 

Anonymkode: 549f9...409

[AnonymBruker]

Uoppdaget ADD eller ADHD? Jeg går og lurer på om mannen min har det, siden mye stemmer... De blir gjerne fort rasende og kan fly av skaftet for ingenting... dessuten impulsive og lite organiserte/rotete, både fysisk og med økonomi

Anonymkode: c2d4d...ee9

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei Ts! Jeg skulle gjerne kontaktet deg personlig, men vil ikke at andre skal se brukernavnet mitt og jeg vet ikke hvem du er. 

Jeg har det likt. Begnyte å ødelegge ting i fjor (er 28 nå). Fordi jeg har gått med mye opparbeidet ubehandlet frustrasjon. Angst, depresjon. I år starter jeg på medisin pga ADD. Har et par diagnoser til som ikke kan medisineres og som er begrunnet av ubearbeidet problemer. 

I dag er været grått og trist. Jeg blir veldig påvirket. Meditasjon kan beroligender og da. Men dessverre er effekten borte når alle triggere kommer. Jeg fikk ikke sove i natt pga raseriutrudd. Hodet vil ikke slapp av .

jeg irriterer meg over alle her som skriver at man skal gå til psykolog. Det hjelper ikke! Du kan gå åresvis til psykolog. Keg hsr så innmari angst, for at jeg bare er slik, eller lettere sagt, hjernen eller noe fysisk i meg er slik. Kanskje en sykdom som ikke kan kureres. Jeg er redd for at det kan eskalere til noe verre. Jeg blir sint på meg selv for at jeg har ødelagt ting. 

Jeg vet hvorfor jeg har det slik. Det ene er traumer. Ikke overvrep og den slags. Men fra lærere, foreldre, samfunnet, mobbing. Ble ikke mobbet på verste måte. Jeg er ikke bitter på akkurat det. Det var uvitenhet og at de andre ikke fortod meg. Jeg fortsod ikke dem heller. Misforteålser rett og slett, jeg kan ikke klandre dem. Det er dessuten mange år siden. 

Men saken er at samme problemet forfulger meg. Man må bli slik og slik. Aldri kan jeg slappe av og være fornøyd med slik jeg er. Folk skal alltid klage og si noe om noe. Ikke nødvendigvis TIL meg og om meg. Men folk snakker, ingenting skjer. Det begynne rå bli flaut å se på. Greit nok, jeg har diagnoser, mange har diagnoser vi ikke ser. Alle må vi rette oss etter andre og ta hensyn og vise respekt. Jeg kan ikke gjemme meg bak diagnosen og oppføre meg dårlig av den grunn. Som alle andre. 

Men folk tåler ikke når jeg står opp mot dem. Før bet jeg alt i meg. Jeg var den som hadde feil, og jeg forstår at folk har irritert seg over meg pga enkelte ting. Noen ting har jeg måttet lære, som andre har hatt rett i.mmed ADD har rydding og orden vært et kjempe problem. Jeg ble bedre etter jeg bodde i kollektiv. Der var det mye krangling pga rydding. Fordi jeg ikke så små ting som irriterte andre. Jeg har lært. Men det har vært mye lignende. Jeg har følt meg mindreverdig fordi jeg alltid har vært den som har måttet bli irettesatt av andre. Følte at andre hadde lov å rote og feile fordi dem var så perfekte ellers. Men ikke jeg. Så begynte jeg også å stå opp for meg. En gang det var ei som ikke ryddet en gang, satte oppvasken sin i vasken men klagde på at jeg ikke gjorde det. Da ble det ramaskrik. 

Det samme gjelder faktisk menn. Det er folk som har vært utro mot mennene sine, flørtet med og vært elskerinner til mennene til venninnene sine!! De ble uvenner litt de, men så kunne de bli venninner igjen. Men JEG?! Nei fy faen , jeg skulle ikke så mye som se på mannen deres, snakke uskyldig med han. Da hadde jeg prøvd meg på han. Nei, jeg gjorde aldri det. Men deres menn har prøvd seg på meg. Jeg ville ikke, både fordi jeg ikkr var tiltrukket og fordi de var sammen med noen. Men jeg har faktisk ført til at disse ble venninner igjen. Drt var plutselig ikke så ille at denne venninna hennes hadde vært elskerinnen til henne forlovede. Jeg var en større fisk. Kanskje fordi jeg var "upopulær" fra før, var et lett offer pga dårlig selvtillit, var mer stille enn de andre. Men så så jeg også flott ut. Kanskje vsr det ekstra provoserendr fordi jeg var penere enn dem. Beklager hvis jeg provoserer nå, men det er sant. De ble en venninnegjeng igjen fordi nå hadde alle meg de skulle være imot. Ble fysisk angrepet når jeg var ute og gikk tur. De kom forbi i bil, to var fulle. Kommer ut av bilen og går løs på meg fordi jeg tiltrakk meg oppmerksomhet fra deres menn. Jeg var ikke interessert en gang. 

Jeg har hatt det fint i det siste. Trodd jeg var frisk. Men så møter man folk, kommer seg opp, og DA skal folk bremse deg igjen. Så prøver jeg å stå på mitt. Da setter de himmel og jord i bevegelse, ikke faen om hun som var upopulær skal bli noe bedre nei (dette handler ikke om menn og kjærester). 

Anonymkode: 549f9...409

Så leit å høre at duhar blitt behandlet så dårlig av folk. Jeg kjenner meg igjen i det med relasjoner til andre her. Folk har alltid droppet meg over lav sko, mens andre som oppfører seg forferdelig får flere sjanser og får høre at alle gjør feil. De er liksom mer «perfekte» eller hva som er problemet. Det gjelder både vennskap, andre relasjoner og nå har det også blitt sånn med menn og kjæresteforhold også. Til og med min egen mor har alltid mislikt meg og likt broren min bedre. Uansett hva jeg gjør om det er noe positivt, så ser de bare det negative og vil bare dra meg ned. Også er det alltid de som gjør masse feil selv og kjører over andre, som skal «oppdra» og pirke på alle andre. Og har alltid blir utestengt av andre jenter og de har alltid skulet på meg og vært sjalue og negative mot meg. Kalt meg stygge ting og gjort stygge ting mot meg uten grunn. Men tror her også er det pga utseendet og at jeg får mer oppmerksomhet fra menn enn de gjør. Jeg opplever til og med at damer titter veldig stygt på meg på butikken også når de går med typen, også begynner de å tafse på hverandre og kline foran meg. Her om dagen var det en dame som så såpass oppegående ut, som plutselig tok typen på kølla mitt i butikken og det når jeg kom nærmere for å se på noen topper som var der. Sånn holder kona til onkel på også, hun er skikkelig stygg mot meg. Hun kjeftet på meg en gang da jeg bare skulle gå på do for å tisse, og mente jeg bråkte, noe som bare er tull. Hun er veldig bråkete og høylytt selv, har en stygg latter og skriker når de går å legger seg halv tolv på natten. Noen kvinnfolk skulle hatt en på trynet som holder på sånn, de spiller alltid på sex og sender ut syrlige stikk. Opplevde også han eksen jeg var forlovet med i mange år, at andre jenter prøvde seg på han foran trynet mitt når vi var på fest, og de ignorerte meg totalt, de visste vi var sammen da og veldig forelsket. Til og med søstra hans var ekkel mot meg og slang ut en kommentar etter han fridde til meg: «er du gravid nå? Det var et smart trekk, mtp at da tvinger du han til å være bundet til deg resten av livet». Og folk rundt meg har alltid vært stygge når jeg var forelsket og de slang stygge kommentarer om at forholdet vårt var piss osv. Uansett hva jeg har oppnådd her i livet, har folk bare vært negative, slemme og gitt faen. De har alltid ment at jeg ikke fortjener noen ting. Men når de selv oppnår noe så får de masse likes og gratulasjoner. Nåde deg som sier imot da.

Anonymkode: c9a2c...710

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uoppdaget ADD eller ADHD? Jeg går og lurer på om mannen min har det, siden mye stemmer... De blir gjerne fort rasende og kan fly av skaftet for ingenting... dessuten impulsive og lite organiserte/rotete, både fysisk og med økonomi

Anonymkode: c2d4d...ee9

Det er vel en del av disse å ha problemer med å kontrollere impuls og følelser. 
Man blir enten for sløv (ofte ADD) eller for mye for disse gjennomsnittsfolka. Man blir fort hakkekylling. Da blir man aggressiv og fiendtlig til slutt. Men disse diagnosene er de mindre utfordrende å leve med. Finnes masse medisiner. 

Anonymkode: 549f9...409

[AnonymBruker]

Du la gode en tråd for noen dager siden at du savner å ha barn, og at du ønsket deg barn... du fikk mye negative tilbakemeldinger der pga sinnet ditt som du har skrevet om i ulike tråder. 
du skjønner at du ikke kan få barn når du er så syk? 
kanskje kommentarene du fikk her inne satte igang en fortvilelse i deg? 

Anonymkode: 33125...698