Er mor, ok å ukependle?

[AnonymBruker]

On 6/15/2020 at 11:22 AM, AnonymBruker said:

Forøvrig skilte mine foreldre seg når jeg var 7 år, jeg bodde 50/50 (annenhver uke) hos begge til jeg var 18 år. Min far begynte i nordsjøen når jeg var 13 år, da ble samværet 2 uker hos hver i stedet for. Guess what, jeg har i dag et nært forhold til begge mine foreldre. Vil også påstå at jeg er minst like nær min mor, selv om jeg i praksis har sett henne halvparten av tiden enn om jeg hadde bodd hos henne fulltid 😉😦 Kvalitet over kvantitet

Dette er et veldig godt poeng. Barn med skilte foreldre ser foreldrene sine mindre enn det som hi planlegger, men ingen frykter store tilknytningsskader for skilsmissebarn med 50/50 deling 

Anonymkode: 54b5d...815

[maskinisten]

Du kan jobbe masse på toget...

Endret 17. juni 2020 av maskinisten

[AnonymBruker]

På 15.6.2020 den 17.17, AnonymBruker skrev:

Ts her:) Ser at det er mange forskjellige meninger om hva som er innafor og ikke, og det er jo fint. Men jeg ser også at noen legger til grunn noen premisser som ikke stemmer, og det er klart at det kan skje siden ingen av oss kjenner hverandre. Allikevel sitter jeg med følelsen av å ville forsvare meg, og å måtte forsvare meg🤷🏽‍♀️ 

Så, jeg elsker barna mine og jeg elsker min mann. Jeg har prioritert familien min hver dag i 15 år, og gjort ALT jeg har kunnet for at vi skal ha det bra sammen. Det samme har min mann gjort. Når noen stusser over at mannen støtter meg, så syns jeg det er litt trist. Jeg kunne så klart vært helt åpen om nøyaktig hvilke utfordringer jeg har som gjør at ukependling har kommet på banen, men det blir for privat å dele - men lesing på tog og buss funker ikke for meg dessverre. Jeg har god samvittighet for valg jeg har tatt i livet, ikke fordi det alltid ble perfekt men fordi jeg har valgt med de beste intensjoner. 

Det stemmer ikke at mesteparten av jobben faller på far uansett om jeg er her eller der, slik noen skrev, tvert imot har jeg dratt lasset, uten at det har vært noe issue for meg. Men jeg får ikke alt til samtidig hverdag hele tiden, selv om vi er to. 

Dersom jeg ikke elsket barna mine/mannen og bare ville leve det glade studentliv og ta igjen tapt ungdom, så vil jeg tro at jeg bare ville takket glatt ja til denne løsningen da min mann foreslo det - uten kvaler. Men sånn er det altså ikke. 

 

Anonymkode: 19b17...da6

Det var vel meg som skrev dette. 
Og her har du nok misstolket meg, eller jeg misstolket deg. 
Det jeg ville frem til, var at jeg forsto det sånn at dersom du reiste til og fra hver dag, så ville du være så sliten på kvelden at du uansett ikke kunne bidra noe særlig hjemme. (Altså som et argument for at du like gjerne kunne latt være å reise hjem.) 
Altså ikke at du ikke har bidratt til nå, men at det, uansett løsning dere velger nå, vil være slik at far tar det meste av byrden hjemme. (Noe det er helt naturlig at han gjør dersom dere er enige om det, og det er best for deres familie. Det er helt normalt at man veksler på å ta den største byrden, mener nå jeg.) 

Det jeg ville frem til var bare at jeg tror det vil være bedre i denne perioden, for barna, å ha muligheten til å være sammen med begge foreldrene i hverdagen. Til å fortelle spontant om ting som har skjedd og å spørre om råd. 
Ut fra de opplysningen vi har fått, synes jeg derfor at du bør vurdere sterkt å gjøre det du egentlig hadde tenkt til, nemlig prøve å dagpendle. 
Så får dere heller forsøke å finne en billig hybel dersom det ikke går, og gå over til ukependling. 
Kanskje møter du noen på studiestedet som kan være interessert i å leie ut et rom eller dele en leilighet, dersom behovet er reelt? 

Det er mulig jeg oppfatter deg feil, altså, men du går veldig i negativt fokus. Du fokuserer på alt du ikke vil få til, og alt som kan bli vanskelig. Istedenfor å fokusere på hva som kan bli bra, og alt du kan prestere på. 

Til syvende og sist er dette ditt og mannens valg. Sammen. 
Men er dere i tvil, så ville jeg forsøkt å gjøre et valg som ikke er endelig, og som kan endres dersom ting blir annerledes enn du tror.

Tenk så dumt det blir å f.eks. sitte på en hybel på studiestedet om 6 mnd, og ha forpliktet deg der, og oppdage at du hadde mye kortere skoledager enn du trodde, og at du bruker veldig mye mindre tid enn forventet på innleveringer og oppgaver. 
Da sitter du der og har altfor mye "egentid", mens du savner familien din og hverdagslivet. 

 

Anonymkode: 53361...9bb