Liten toleranse for motgang

[AnonymBruker]

Hvorfor skal det så lite til før jeg føler at verden raser / stresser meg ut / får meg til å føle meg mislykket?

Jeg har alt på stell jeg egentlig, god utdannelse, spennende jobb, fantastisk mann, verdens fineste datter, hus, bil osv. Ingenting å bekymre meg om. 

Så får jeg ikke sove ordentlig på noen netter, alt raser. Gråter og depper og bekymrer meg. Eller jeg får et migreneanfall og føler at livet mitt er for jævlig. Gressklipperen vil ikke starte og gresset i hagen vokser seg høyt, og jeg blir stresset og får angst.

Det er jo bare pisseting, er vel ikke normalt å reagere så kraftig på sånne ting? Dette er bare eksempler. Jeg krisemaksimerer de latterligste ting. 

 

Anonymkode: d5169...95a

[AnonymBruker]

Ja det gjør du. 

Anonymkode: 7ab47...40d

[AnonymBruker]

Har du alltid gjort det, eller har det begynt nå?

Anonymkode: 7e462...889

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du alltid gjort det, eller har det begynt nå?

Anonymkode: 7e462...889

Det går i perioder. Jeg hadde en lang periode i livet mitt hvor jeg hadde grunn til å bekymre meg mye, og dermed var urolig og stresset mye. Over mange år. Den tiden er over, de siste 4 årene av livet mitt så har alt blitt bra. Ting har gått seg til og det som var problematisk har blitt eliminert, kan man si. Så nå bekymrer jeg meg for pisseting istedet.

Anonymkode: d5169...95a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går i perioder. Jeg hadde en lang periode i livet mitt hvor jeg hadde grunn til å bekymre meg mye, og dermed var urolig og stresset mye. Over mange år. Den tiden er over, de siste 4 årene av livet mitt så har alt blitt bra. Ting har gått seg til og det som var problematisk har blitt eliminert, kan man si. Så nå bekymrer jeg meg for pisseting istedet.

Anonymkode: d5169...95a

Du kan ha brent deg ut litt og det kan ta lang tid på å bygge opp en buffer igjen. Jeg møtte den berømte veggen for en del år siden, og jeg tålte heller ikke stress eller motgang etter det. Kunne begynne å grine for at jeg mistet den siste rene gaffelen på gulvet liksom:P Det ble veldig sakte bedre, men delvis fordi jeg fremdeles hadde, og har, en del av de samme belastningen. For meg var nøkkelen å bytte jobb. Aldri, aldri mer skal jeg jobbe som helsepersonell! Det var en stor frihet og gav meg mye mer overskudd til å håndtere resten av problemene mine så de ikke føltes så overveldende. Er det noe du kan endre på for å gi deg mer overskudd? Er det ting du rett og slett bare kan drite i:P Akkurat nå driter jeg i løvetennene som vokser til en jungel uttafor her:P

Anonymkode: d3e61...d64

[Heisenberg]

Angst bryr seg fint lite om hvor vellykket du egentlig er. Hvor mange eksempler på rike, tilsynelatende vellykkede, mennesker som begår selvmord trenger vi egentlig for å forstå at mental helse ikke avhenger av ytre omstendigheter? Det er noe som heter at det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det som teller. Og det er ikke styrt av vilje eller evne, men hvilken psyke du er genetisk utstyrt med. Det kan selvfølgelig påvirkes av ytre omstendigheter, akkurat som all annen sykdom. Hadde du fått en fysisk sykdom hadde du ikke tenkt at «jammen jeg kan ikke være syk for jeg har det jo så bra».

Slutt å tenke at du har det så bra at du ikke har noe å klage på og jobb med din psykiske helse. Du kan oppsøke profesjonell hjelp eller du kan lese deg opp selv. Men først må du akseptere at sånn er du og sånn føler du det. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ha brent deg ut litt og det kan ta lang tid på å bygge opp en buffer igjen. Jeg møtte den berømte veggen for en del år siden, og jeg tålte heller ikke stress eller motgang etter det. Kunne begynne å grine for at jeg mistet den siste rene gaffelen på gulvet liksom:P Det ble veldig sakte bedre, men delvis fordi jeg fremdeles hadde, og har, en del av de samme belastningen. For meg var nøkkelen å bytte jobb. Aldri, aldri mer skal jeg jobbe som helsepersonell! Det var en stor frihet og gav meg mye mer overskudd til å håndtere resten av problemene mine så de ikke føltes så overveldende. Er det noe du kan endre på for å gi deg mer overskudd? Er det ting du rett og slett bare kan drite i:P Akkurat nå driter jeg i løvetennene som vokser til en jungel uttafor her:P

Anonymkode: d3e61...d64

Mulig det er det som er greia. Jeg jobber også som helsepersonell, men jeg elsker det da, så tror ikke det er der det ligger. Det får fokuset vekk fra meg selv, og jeg kan hjelpe andre som er i en vanskelig situasjon der og da. Jeg pleier å trene når jeg sliter, men nå har jo treningssentrene vært stengt og jeg har ikke greid å motivere meg selv nok til å trene så mye hjemme. Kanskje det hjelper når de åpner igjen til uka. 

Anonymkode: d5169...95a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Heisenberg skrev:

Angst bryr seg fint lite om hvor vellykket du egentlig er. Hvor mange eksempler på rike, tilsynelatende vellykkede, mennesker som begår selvmord trenger vi egentlig for å forstå at mental helse ikke avhenger av ytre omstendigheter? Det er noe som heter at det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det som teller. Og det er ikke styrt av vilje eller evne, men hvilken psyke du er genetisk utstyrt med. Det kan selvfølgelig påvirkes av ytre omstendigheter, akkurat som all annen sykdom. Hadde du fått en fysisk sykdom hadde du ikke tenkt at «jammen jeg kan ikke være syk for jeg har det jo så bra».

Slutt å tenke at du har det så bra at du ikke har noe å klage på og jobb med din psykiske helse. Du kan oppsøke profesjonell hjelp eller du kan lese deg opp selv. Men først må du akseptere at sånn er du og sånn føler du det. 

Takk, jeg bør nok kanskje snakke med en profesjonell ❤️ 

Anonymkode: d5169...95a

[AnonymBruker]

Hvis du virkelig får helseproblemer el andre problemer(økonomiske, samlivsbrudd...) kommer du til å kollapse, når du tåler så lite når alt er på stell i livet ditt! 

Anonymkode: c4c17...1ec

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går i perioder. Jeg hadde en lang periode i livet mitt hvor jeg hadde grunn til å bekymre meg mye, og dermed var urolig og stresset mye. Over mange år. Den tiden er over, de siste 4 årene av livet mitt så har alt blitt bra. Ting har gått seg til og det som var problematisk har blitt eliminert, kan man si. Så nå bekymrer jeg meg for pisseting istedet.

Anonymkode: d5169...95a

Men om du hadde en vanskelig periode over flere år så kan det kanskje være lurt å snakke med noe om dette, hvis du ikke har gjort det alt. Man kan få «senskader» etter stressende hendelser i livet, dvs ikke det samme som traumer, men ofte kan ulike problemer oppstå i ettertid når det som belaster er borte. 

Om man har en depresjon kan man også reagere på småting.

At man har «alt» betyr ikke at man ikke kan få psykiske plager. 

Hva er det du bekymrer deg over? Det er mye du kan gjøre selv for å få kontroll på bekymringstankene, google litt og les. Men synes også du bør snakke med legen din om hvordan du har det hvis det blir for slitsomt..

Husk at det er normalt at livet ikke går rett frem, men svinger..

Anonymkode: 7e462...889

[Jytte]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal det så lite til før jeg føler at verden raser / stresser meg ut / får meg til å føle meg mislykket?

Jeg har alt på stell jeg egentlig, god utdannelse, spennende jobb, fantastisk mann, verdens fineste datter, hus, bil osv. Ingenting å bekymre meg om. 

Så får jeg ikke sove ordentlig på noen netter, alt raser. Gråter og depper og bekymrer meg. Eller jeg får et migreneanfall og føler at livet mitt er for jævlig. Gressklipperen vil ikke starte og gresset i hagen vokser seg høyt, og jeg blir stresset og får angst.

Det er jo bare pisseting, er vel ikke normalt å reagere så kraftig på sånne ting? Dette er bare eksempler. Jeg krisemaksimerer de latterligste ting. 

 

Anonymkode: d5169...95a

Jeg er ikke psykolog, men dette kan være tvangspreget på en måte. At du kanskje ikke unner deg å ha det bra. Jeg kan få det litt lignende, og da sier jeg til meg selv at det bare er tvangstanker. Da forsvinner de, fordi jeg har bagatellisert dem. Det er nok ikke det samme som å ha en tvangslidelse, jeg hadde det før, men det er mange år siden. 

Tvang handler om å dempe angst og ha kontroll eller en følelse av å ha den. Vet ikke om det gir noen mening til deg. Men straks jeg sier til meg selv at dette er en tvangstanke, forsvinner den. 

 

[AnonymBruker]

Mannen min er sånn. Etter mange år med slit, fant han meg, greide å ta utdanning, fikk bra jobb, hus, barn osv. Men den lange perioden med uro og omsorgssvikt osv henger igjen. Og det kommer ut nå, med sinne, krisemaksimering, osv. Han går til psykolog, for dette kan ingen av oss leve med.

Anonymkode: fb86d...6f8