Savn etter det psyke (psykiatri)

[AnonymBruker]

Jeg lever ett normalt liv uten psykisk sykdom nå, har egen familie og alt som hører til. 
 

Jeg sleit i ungdoms og tidlig voksenliv mye psykisk og var mye innlagt på diverse avdelinger i psykiatrien, det er nå årevis siden jeg blei skrevet ut for godt av psykiatrien, men noen ganger innimellom savner jeg psykiatrien, den formen for omsorg som blir gitt, alle de gode menneskene som såg meg. Det å bli passet på og ikke bare måtte være den som passer på, det å la resten av verden gå menst jeg selv var satt på pause og bare blei tatt vare på. 

Anonymkode: f112d...794

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg ville aldri valgt å være tilbake i den hjelpeløse offerrollen jeg befant meg i på den tiden, men av og til kjenner jeg et slags savn og dragning. Men det er det samme som at jeg av og til kan føle på noe som ligner på savn rundt rus selv om jeg aldri i verden ville ha byttet ut hverdagslivet nå med rus. Men det er noe med at jeg levde sånn i mange år.. savner også av og til å være barn liksom 🤷‍♀️

 

Anonymkode: bcf49...238

[Gjest Chroma]

Jeg tror det er ganske normalt. Man savner ikke det å være så syk, men omsorgen som fulgte med. 

[AnonymBruker]

Godt å vite det ikke bare er meg. ❤️ 

ts

Anonymkode: f112d...794

[AnonymBruker]

Tror det er noe veldig mange strever med, kanskje i somatikken også. Det er noen fine ting som kommer med rollen som syk. Og det kan man jo savne. 

Anonymkode: ff80f...d88