Sorg etter skilsmisse

[AnonymBruker]

Jeg ble helt ut av det blå forlatt for 2 1/2 år siden, noe jeg strever noe voldsomt med å akspetere. Jeg fikk aldri noen forklaring, og sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Vi har flere barn sammen, og det er kun pga de at jeg holder ut tilværelsen. Å få livet fullstendig rasert med en setning, er for meg så smertefullt og vanskelig. Jeg savner meg sykt etter livet som var, om det å være to sammen om det meste, ha din bestevenn og elsker der hele tiden. Jeg har det så tungt at jeg snart ikke makter mer. Alt er trist og tungt. Har prøvd å snakke med psykolog, men det hjelper meg ikke, situasjonen er sånn den er uansett hvor gode tankestrategier jeg får. Jeg har møtt en ny, som jeg på mange måter har det bra med, men jeg har et så stort svart hull inni meg, som konstant verker og gjør livet uutholdelig. Det at jeg bare får være med barna mine annenhver uke er så smertefullt, og jeg blir ikke vant til det. Det er av flere grunner ikke greit å blande barnas liv med ny kjæreste, så alle ting må jeg gjøre alene med de, og jeg kan bare glemme tanken på å flytte sammen med kjæreste, pga for mange utfordringer med mine og dine. Så jeg sørger over en slags ensomhet som jeg rett og slett ikke kommer over. Mange kan sikkert tenke at jeg klager uten grunn, jeg har tross alt barn og kjæreste. Og de er jeg utrolig taknemmelig over, ikke misforstå meg. Men det er sorgen over familien som ikke lengre eksistere, skam og fortvilelse over å bli valgt bort, sorg over alt som barna mister, og en enorm smerte som ikke ser ut til å forsvinne. Jeg har ikke følelser for faren lengre, men det er fortsatt vondt, jeg savner sånn hvordan livet var. Og så er det så ensomt å gå å kjenne på dette, dette er ikke noe jeg akkurat tar opp med den nye.. forståelig nok tror jeg det ville være vondt å høre. 
Er det andre som har det sånn? Kommer dere dere videre? Hva hjelper dere?
 

Anonymkode: 0d343...25c

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg har tenkt likt som deg. Alle tårene jeg har grått for min eks. Jeg ble også dumpet for ei ny. Det var et mareritt. Etter 4 år løsnet endelig det verste. Det tar den tiden det tar. Mulig du er deprimert? Spis sunt, sov mye, mosjoner og snakk med venner og familie om det. Det går seg til. Man må lære seg å leve med det.

Anonymkode: afb3b...763

[AnonymBruker]

Leit å høre. Håper virkelig det blir bedre for deg. Husk at ved en depresjon så er det gode og dårlige dager også . Alt er vel ikke like mørkt hele tiden? Sier det ikke for å bagatellisere, men for å hjelpe. Dette kommer til å gå seg til. Om du ikke lærer deg å like det, så kommer du til å lære deg å håndtere det, og finne nye måter å se på livet på . Men leit å høre hvir vondt du har det

Anonymkode: 9331e...1a3

[Anonym35]

Trist å lese. Kan fortelle at jeg er i en lignende situasjon selv snart, da jeg vet at det som venter er et brudd og vi har to små barn. Et brudd er ikke til å unngå. Jeg gruer meg til å kjenne akkurat på det du skriver om! Skjønner heller ikke hvordan jeg en gang skal klare å finne en ny, med 2 små barn. Den ensomheten og det svarte hullet er noe jeg gruer meg veldig til å kjenne på. Det høres så vondt ut å være alene med barna sine! Det er min største frykt og jeg vet det kommer. 

[AnonymBruker]

Bli ferdig med det og få det godt med deg selv før man finner ny partner. Jeg har vært alene med to barn i to år og livet er fortsatt en berg-og dalbane. Det ble selvsagt ikke noe bedre med korona hvor jeg kjenner ekstra på ensomheten. Og jeg sitter og ser at eksmannen blir forlovet, kjøper hus og reiser på ferie til familien med barna våre og sin nye dame som han hadde et forhold til mens vi var gift. Da føler man seg som en taper og at jeg kommer til å bli alene resten av livet . Samtidig vet jeg det er feil tid å finne ny partner på av hensyn til barna. De har opplevd nok for en stund. Nei, det er ikke lett men vi er mange som har det som deg. En skilsmisse er en enorm belastning men det er nok bare vi som har opplevd det som vet hvor mye det koster. 

Anonymkode: 0018f...a59

[AnonymBruker]

Jeg sitter i akkurat samme situasjon selv, men x'n min forlot meg for 3 uker siden.. er i bunnløs sorg.. spiser ikke.. sover kun om jeg tar melatonin.. gråter hele tiden.. prøver å holde meg når barna er i nærheten, men det er ikke enkelt når 6åringen leser meg som en åpen bok...😔 Blir rimelig fortvilet over at dette kan vare i mange pr, det klarer jeg ikke😔

Anonymkode: 6d938...f2c

[AnonymBruker]

Hei TS, 

Først og fremst er det utrolig leit at du har det sånn og jeg skjønner deg innmari godt. 
Her er min greie:
Jeg var i en lykkelig familie, gift med verdens beste dame (trodde jeg) og har to flotte barn. Brått ble livet snudd på hodet da jeg ferska henne i å være utro, noe som hadde foregått i over flere mnd. 
Hele min fantastiske verden gikk fra å være lykkelig til å ende opp i bunnløs sorg. Jeg kom meg opp pga barna og følte at jeg ikke kunne ligge nede. 
Hadde det ikke vært for barna hadde jeg helt sikkert hoppet fra ei bro og bare gått til bunns, for den smerten jeg fikk av å bli behandlet på denne måten unner jeg ikke min verste fiende. 
Alt jeg gjør i dag er for barnas beste. Jeg har prøvd å date andre jenter, men det er det store svarte hullet som aldri fylles og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. 

En ting er sikkert. Du må bare stå på og satse på at det blir bra til slutt, rett og slett for barna. 🙂 

Anonymkode: c59c5...5ee