Kraftig dysleksi i barndommen, egoistisk å få barn?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er sammen med en fantastisk mann som jeg ønsker meg barn med. I løpet av forholdet vårt har det kommet frem at mannen hadde kraftig dysleksi. Det krevde mye ekstra ressurser for å lære han å lese og skrive, i form av spesialundervisning gjennom hele barne og ungdomsskolen. Han kom seg gjennom to år på vgs hvor han så vidt besto før han ble lærling. 

Etter å ha lest litt om dysleksi skjønner jeg at dette er arvelig, og kan ikke bare føre til lese og skrivevansker, men også språkvansker og dårligere ordforråd i voksen alder. 

Hjerte mitt mitt knuses når jeg tenker på å videreføre min manns dårlige gener, samtidig elsker jeg han og har ønsket meg barn i mange år. Det er jo heller ikke sikkert at barnet vårt vil slite med det samme som mannen min. Jeg er så lei av å tenke på det, og vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp med mannen 😔

Anonymkode: 0395e...34c

[AnonymBruker]

Dysleksi kan "forebygges" ved målrettet og aktivt arbeid av dere foreldre, og det finnes flere gode hjelpemidler hvis barnet får dysleksi. 

Hvis alt annet gjør at du ønsker å få barn med han, så er ikke dysleksi en hindring. 

Det er langt verre ting man kan arve fra sine foreldre. For alt du vet kan dine gener skjult gi barnet en type handicap... 

Anonymkode: ff653...b73

[AnonymBruker]

Min mor har dysleksi, jeg har alltid vært sterk skriftlig. Jeg gikk også i klasse (siv.ing) med en med dysleksi, og han klarte seg kjempegodt. Så tror det er gode hjelpemidler og tilrettelegging nå. Så jeg tenker ikke det er en hindring!  

Anonymkode: 7be54...3d1

[AnonymBruker]

Vel, din mann hadde ikke dysleksi, det er noe han fortsatt har. Det er ikke noe man vokser fra, men det finnes hjelpemidler og teknikker for å håndtere det. Ikke har jeg inntrykk av at det er noen sterk arvelighet heller. Mitt barn har dysleksi og ingen i nør familie hos meg eller mannen har dysleksi.

Anonymkode: 4e64c...1cc

[Nnilm]

Han har vel fortsatt dysleksi, det er ikke noe som går over. 
Man kan leve et normalt liv med dysleksi IG hjelpemidlene som finnes i dag er mye bedre enn for bare 10 år siden. 
Man er en like god pappa og man kan få til alt som de uten dysleksi og man kan ha en bra jobb , altså dysleksi er ingen hindring.

[AnonymBruker]

Både meg selv og venner som har dysleksi har gode utdannelser og gode jobber, blant de er det en som er advokat og en lege. Litt ekstra arbeid, men fult mulig. Arvelige sykdommer har de fleste av oss og dysleksi er langt i fra den verste. 

Anonymkode: 81a38...4cf

[Djækklåsst]

Han har klart seg, hvorfor skal ikke deres barn klare seg? Kjenner folk med store lese- og skrivevansker, som er ypperlige arbeidsfolk. Det finnes mange talenter som kan veie opp for dette. Om du ikke sliter med dette er sannsynligheten stor for at ev. barn uansett vil slite mindre enn det han gjorde.

[AnonymBruker]

Takk for svar Jeg vet at dysleksi varer evig, det var derfor jeg skrev kraftig. Han kan nå i voksen alder lese og skrive som normalt, og sier selv han ikke merker noe til dysleksien annet enn at han bruker litt lenger tid på lesing og ganske stygg håndskrift.

Anonymkode: 0395e...34c

[AnonymBruker]

Alle fra Erna Solberg til Albert Einstein har hatt dysleksi. Tror dette må være topp 3 av tåpelig grunn for å ikke få et barn om dere har lyst på.

 

 

Anonymkode: 5862c...1d9

[AnonymBruker]

Kjære deg, Ts, selvsagt kan dere få barn som alle andre. Ingen har noen garanti for hva som kommer uansett og dysleksi er ikke pga «dårligedere gener» mer enn alle andre svakheter vi mennesker strir med. Kjell Inge Røkke, Erna Solberg og Kongen har dysleksi i sterkere eller svakere grad, de må man jo kunne si har klart seg sånn noenlunde. 
I dag er det dessuten mye mer kunnskap og hjelpemidler for å håndtere dysleksi enn da din mann vokste opp. 

Anonymkode: 48d05...d6b

[Heisenberg]

Selvsagt skal dere få barn! Og får dere et barn med dysleksi så får barnet se at selvom pappa har dysleksi så har han klart seg bra. 

[AnonymBruker]

Eieren av en av norges største forlag har dysleksi. 
 

Har selv dysleksi og hadde hjelpemidler som kid typ pc osv men var den første på trinnet som kjøpte egen bolig og leser mye i dag. Man vokser det litt av seg og det er viktigere at folk forstår Essensen av hva du sier en at det skal være korrekt så skjønner ikke hvorfor dysleksi skal være noe negativt.

Anonymkode: d8685...f76

[AnonymBruker]

Barnet har rundt 50% sjanse for å arve ett  anlegg for dysleksi. Det betyr ikke at det nødvendig vis utvikler seg til dysleksi. Ved å sette inn riktig tiltak tidlig kan man hindre at det utvikler seg. 

Anonymkode: 6f71c...1b5

[minister-mio]

Hva mener du med at mannen din hadde kraftig dyskelsi? Ble den mindre kraftig med årene?

[AnonymBruker]

Svarer nå ut ifra tråden, ikke lest noen kommentarer. 
 

Jeg lærte meg å lese i 1.klasse og var den første til å lære meg det. Men så fikk jeg dysleksi i 2.klasse(+litt til), og måtte lære alt på nytt igjen. Hele alfabetet og alt sammen. Ble hengende etter i alle år, og lærte ikke engelsk før ungdomsskolen. Men når jeg da kom på ungdomsskolen, fikk tilrettelagt riktig stoff og lære - gikk ting mye bedre. Jeg har aldri siden 1.klasse vært skoleflink, det har tatt mye energi, og jeg har strøket i noen fag som jeg har tatt opp igjen ved en senere anledning(VGs). Ikke så gode karakterer, midt på 3 i omtrent alle fag - men jeg besto og det er det viktigste. Jeg jobbet utrolig hardt for å nå de 3’erne, og når jeg sto med en 3’er på naturfageksamen i 10’ende klasse - så var det for meg en toppkarakter og like bra som de andre som fikk 6’er.
Heldigvis for meg, utdannet mamma seg til spesial pedagog før jeg begynte på skolen, og hun har vært en stooor ressurs for meg. Samtidig som at hun er språklærer. Jeg har vært så mye sint på henne for alle de gangene hun «tvang» meg(måtte lese litt før jeg fikk leke ute med venner, så ikke noe brutale greier) til å lese høyt og øve i ferier og helger når dette er noe jeg har hatt store problemer med(og fortsatt har den dag i dag, altså å lese høyt).. men nå er jeg uendelig takknemlig og glad for at hun gjorde det hun gjorde. For jeg vokste veldig mye på det, ser jeg i ettertid. Mamma var veldig på at dette ikke er noe å verken skamme seg over, eller vike unna for - det er bare slik det er!

jeg er nå 8.mnd på vei med min første, og det har ikke engang falt meg inn å se på det som et problem. Det handler litt om Hvordan dere voksne håndterer det, hvordan dere krever tilrettelegging på skolen og andre former for hjelpemidler. Hvordan dere tilrettelegger hjemme, og at dere aksepterer og lærer barnet å akseptere at ikke alle er like raske på alt. Selv om det kanskje er litt problemer med lese og skrivevansker, og leseforståelse også - Så er det relativt mange andre områder man kan være flinke på! Jeg vet ikke om jeg bare har vært heldig, eller om jeg har blitt belønnet for mitt harde arbeid, men det er mye bedre nå enn det var - og jeg tror på bedring.
slik jeg ser det, så handler det litt om å bare lære seg at sånn er det. Forstår du ikke, så spør du. Akkurat som andre mennesker, som ikke har dysleksi eller dyskalkuli..

merker med en gang at jeg følte meg nesten like dårlig som på barneskolen da du snakker om «dårlige gener« og legger det frem som at det er et problem for deg - men folk ser forskjellig på ting. Og bare slik så du vet det, så er dysleksi mye mer utbredt og vanlig enn du tror😁

Anonymkode: be0c0...dc2

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Svarer nå ut ifra tråden, ikke lest noen kommentarer. 
 

Jeg lærte meg å lese i 1.klasse og var den første til å lære meg det. Men så fikk jeg dysleksi i 2.klasse(+litt til), og måtte lære alt på nytt igjen. Hele alfabetet og alt sammen. Ble hengende etter i alle år, og lærte ikke engelsk før ungdomsskolen. Men når jeg da kom på ungdomsskolen, fikk tilrettelagt riktig stoff og lære - gikk ting mye bedre. Jeg har aldri siden 1.klasse vært skoleflink, det har tatt mye energi, og jeg har strøket i noen fag som jeg har tatt opp igjen ved en senere anledning(VGs). Ikke så gode karakterer, midt på 3 i omtrent alle fag - men jeg besto og det er det viktigste. Jeg jobbet utrolig hardt for å nå de 3’erne, og når jeg sto med en 3’er på naturfageksamen i 10’ende klasse - så var det for meg en toppkarakter og like bra som de andre som fikk 6’er.
Heldigvis for meg, utdannet mamma seg til spesial pedagog før jeg begynte på skolen, og hun har vært en stooor ressurs for meg. Samtidig som at hun er språklærer. Jeg har vært så mye sint på henne for alle de gangene hun «tvang» meg(måtte lese litt før jeg fikk leke ute med venner, så ikke noe brutale greier) til å lese høyt og øve i ferier og helger når dette er noe jeg har hatt store problemer med(og fortsatt har den dag i dag, altså å lese høyt).. men nå er jeg uendelig takknemlig og glad for at hun gjorde det hun gjorde. For jeg vokste veldig mye på det, ser jeg i ettertid. Mamma var veldig på at dette ikke er noe å verken skamme seg over, eller vike unna for - det er bare slik det er!

jeg er nå 8.mnd på vei med min første, og det har ikke engang falt meg inn å se på det som et problem. Det handler litt om Hvordan dere voksne håndterer det, hvordan dere krever tilrettelegging på skolen og andre former for hjelpemidler. Hvordan dere tilrettelegger hjemme, og at dere aksepterer og lærer barnet å akseptere at ikke alle er like raske på alt. Selv om det kanskje er litt problemer med lese og skrivevansker, og leseforståelse også - Så er det relativt mange andre områder man kan være flinke på! Jeg vet ikke om jeg bare har vært heldig, eller om jeg har blitt belønnet for mitt harde arbeid, men det er mye bedre nå enn det var - og jeg tror på bedring.
slik jeg ser det, så handler det litt om å bare lære seg at sånn er det. Forstår du ikke, så spør du. Akkurat som andre mennesker, som ikke har dysleksi eller dyskalkuli..

merker med en gang at jeg følte meg nesten like dårlig som på barneskolen da du snakker om «dårlige gener« og legger det frem som at det er et problem for deg - men folk ser forskjellig på ting. Og bare slik så du vet det, så er dysleksi mye mer utbredt og vanlig enn du tror😁

Anonymkode: be0c0...dc2

Man får vel ikke plutselig dysleksi? Og hvorfor måtte du lære alt på nytt? Sikker på at du ikke husker feil? Som oftes oppdages dysleksi når barn starter på skolen, men det betyr ikke at det var da det oppstod. 

Anonymkode: 81a38...4cf

[Nnilm]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnet har rundt 50% sjanse for å arve ett  anlegg for dysleksi. Det betyr ikke at det nødvendig vis utvikler seg til dysleksi. Ved å sette inn riktig tiltak tidlig kan man hindre at det utvikler seg. 

Anonymkode: 6f71c...1b5

Hvilke tiltak kan hindre dysleksi? 
Hvor tidlig menes det at dette skal settes i gang?

[AnonymBruker]

Faren til barnet mitt har dysleksi. Sønnen vår er en smart og oppvakt gutt 😊 flink på skolen og elsker å lese. 
Betyr ikke at barnet deres arver det, om han gjør det så er det mange som kan hjelpe 😊 

Vi har ADHD i familien og jeg lar ikke det stoppe meg fra å få barn. 

Anonymkode: 73313...b3b

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er sammen med en fantastisk mann som jeg ønsker meg barn med. I løpet av forholdet vårt har det kommet frem at mannen hadde kraftig dysleksi. Det krevde mye ekstra ressurser for å lære han å lese og skrive, i form av spesialundervisning gjennom hele barne og ungdomsskolen. Han kom seg gjennom to år på vgs hvor han så vidt besto før han ble lærling. 

Etter å ha lest litt om dysleksi skjønner jeg at dette er arvelig, og kan ikke bare føre til lese og skrivevansker, men også språkvansker og dårligere ordforråd i voksen alder. 

Hjerte mitt mitt knuses når jeg tenker på å videreføre min manns dårlige gener, samtidig elsker jeg han og har ønsket meg barn i mange år. Det er jo heller ikke sikkert at barnet vårt vil slite med det samme som mannen min. Jeg er så lei av å tenke på det, og vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp med mannen 😔

Anonymkode: 0395e...34c

Jeg synes ikke det er egoistisk og velge og få barn selvom en har dysleksi. Jeg har selv dysleksi og har 2 barn og venter barn nr 3, barnefar har ikke dysleksi eller noen andre diagnoser, jeg klarer og lese utmerket men det er skrivingen jeg har mest problemer med. Vi har ingen "store" utfordringer og det har på ingen måte gått over på barna (at jeg har dysleksi) erna Solberg har også dysleksi hun har også mann og barn.

Anonymkode: 025c4...491

[AnonymBruker]

5 timer siden, Nnilm skrev:

Hvilke tiltak kan hindre dysleksi? 
Hvor tidlig menes det at dette skal settes i gang?

Tiltakene kan ikke kort beskrives her, men blant annet: Starte tidlig med å klappe rim og stavelser, bevisstgjøre barnet på at ord består av flere lyder satt sammen Etc. Jeg har begynt med noe som heter Stenbråtenmaterialet på mitt førskolebarn. Vi har masse dysleksi og språkvansker i familien, så for oss er det viktig å starte før skolealder. 

Anonymkode: 6f71c...1b5