Mental berg-og-dal-bane. Yay!

[AnonymBruker]

Vil gjerne spare mine omgivelser for dette, så det går utover dere her. 

Har vært pendlet mellom depresjon og rastløs uro, til å være ganske gira, og så tilbake. Att og fram i flere måneder. Nå skulle jeg tilbake til jobb fordi det jevnt over går bedre og det er lurt å komme i aktivitet igjen. Helt essensielt for selvfølelsen, samvittigheten og for bekreftelse på at det vanlige livet kommer tilbake. Har hatt store vanskeligheter med å tro på det. Prøvde meg en uke tilbake i lav stillingsprosent men ble helt fortvilet fordi jeg bare rotet og surret. Husker ikke hva jeg skal si, glemmer det vi nettopp avtalte, leter etter ord (av alle ting!?) og gjør en særdeles beskjeden jobb. Var positivt å være på jobb, men klarer ikke oppgavene mine og blir flau og oppgitt. Det var igrunnen slik alt startet i høst også... Gikk i kjelleren hver ettermiddag.

Nå feiget jeg ut for to og en halv uker siden og ble sykemeldt 100% igjen. .. fortsatte å gjøre litt hjemmefra, men opprettholdt det bare et par dager. Så var jeg ganske nede i to uker igjen. Bare sov eller satt og glodde og var frustrert. All denne tiden som hadde vært så usannsynlig etterlengtet under normale omstendigheter, bare kastet bort på ingenting... Ingenting går... Ute går verden sin gang, men samme f om sola skinner eller det regner i bøtter : jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg og tør knapt nok gløtte ut av gardina. Det er nemlig veldig ubehagelig og i det hele tatt oppholde seg utendørs. Skulle helst ha gjemt bilen også, så ingen ser at jeg er her. 

Så snur det litt igjen. Hver kveld nå tror jeg at jeg er over kneika, begynner å ordne og styre med PLANER, skriver litt, får godt humør og innstiller meg på at "i morgen er dagen. Slik som jeg kjenner meg nå, så KAN jeg jo ikke bli deppa igjen, NOENSINNE." Så kommer neste dag og jeg mister helt gnisten igjen etter at morgen rutinene er overstått og ungene levert her og der... Det er som å slå av og på en bryter og det er så motstridig å kunne kjenne seg så annerledes. Kan også skifte helt på få minutter. Snakker ikke om å bli LITT nedfor, men å føle at en hater seg selv, ingenting gir mening, orker ikke sitte oppreist, folk tenker ditt og datt om meg... Så på kvelden er jeg fornøyd med den jeg er igjen, for en halvtimes tid eller mange timer. Det eneste jeg ikke er fornøyd med da er all tiden jeg har kastet bort... Har da seff ikke tid til å legge meg, så da blir det ofte sent før jeg finner ut av ta jeg må ta en sovepiller, selv om jeg ikke gidder. Så er det samme greia dagen etter... 

I kveld vil jeg gjøre noe, vet ikke hva, men et eller annet produktivt. Men så ender jeg med å syte rundt anonymt på et forum istedenfor, for jeg blir bare irritert, ikke motivert, når jeg vet at dagen i morgen blir drit uansett. Og NEI, jeg føler meg ikke som et offer for noe eller noen som helst. Dette er jo alt i midt hode. Ingen kan noe for det. Er bare sykt frustrert, forbannet og føler meg maktesløs ovenfor mitt eget humør og svingende energinivå. 

Nå tar jeg en røyk. 

Anonymkode: b01dd...1da