Å forstå et selvmord

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt følelsen. Har vært så deprimert og langt nede at jeg har tenkt tanken, men kunne aldri gjennomført det.

Mannen min tok selvmord. Han hadde nok en diagonose (Borderline, tror jeg) - og jeg tror det var en impulshandling.
Husker psykologen jeg gikk hos i ettertid fortalte at det var utført en del forskning på de som hadde overlevd selvmord, type ved henging og skyting, hvor det altså ikke «bare» var et rop om hjelp. Konklusjonen var at de fikk tunellsyn siste dagene og var lettet, endelig snart kvitt smerten og verden (Familien inkludert) ville få de bede uten dem. 

Anonymkode: 56f4a...f6a

Hadde han symptomer på borderline annet enn at det var en impulshandling? 

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

På 29.5.2020 den 11.07, AnonymBruker skrev:

Det jeg synes er vanskelig med aktiv dødshjelp er at det er mange suicidale som til slutt får et bedre liv. At samfunnet skal legge til rette for at man skal kunne ta livet av seg, synes jeg er veldig problematisk. At det ligger der som en mulighet, liksom. Det er ikke det at jeg ikke kan forstå at det kunne vært bedre i noen tilfeller, men ja - jeg kjenner flere med traumelidelser som har kommet seg gjennom etter mange mange år og fått et bedre liv. Men da gir man livet mange sjanser. Jeg grøsser av tanken på at noen av disse kunne ha fått statlig tillatelse til å ta livet sitt. De har jo villet det sterkt, flere ganger, men oppfordrer likevel andre suicidale til å holde ut, holde fast. Hvor enkelt er det i Nederland?

Anonymkode: 4492c...757

Men, uansett om jeg får det bedre senere i livet, så er det likevel ikke sånn at jeg absolutt ikke vil dø.

Døden for meg er ikke så ille som det tydeligvis er for deg. For meg er døden bare... ingenting i de gode periodene mine. I mine dårlige perioder er døden forlokkende og jeg assosierer det med lettelse, befrielse og frihet.

Jeg synes i mine gode perioder at livet ikke er verdt å leve fordi mine dårlige perioder ikke er bra nok hvis du skjønner.

Og det er jo mitt valg. Å dø er veldig personlig og noe jeg velger for meg selv. Jeg vil gjerne ha muligheten til å dø på en verdig måte når jeg er klar for det.

Ja, jeg KAN få en lykkelig slutt på livet. Kanskje opp mot 20 lykkelige år hvis mirakler skjer. Men vil jeg leve 30år i lidelse for å kanskje få den muligheten? Svaret mitt er ganske enkelt nei. La oss si det så banalt; hvis du måtte spise hundebæsj til hvert måltid hver dag i 30år for så å kunne spise det du elsker resten av livet, ville det vært verdt det for deg? Eller hadde du kanskje ikke syntes det?

Jeg mener ikke å være frekk mot deg, men jeg er direkte for å få frem poenget.

Anonymkode: 99231...48d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men, uansett om jeg får det bedre senere i livet, så er det likevel ikke sånn at jeg absolutt ikke vil dø.

Døden for meg er ikke så ille som det tydeligvis er for deg. For meg er døden bare... ingenting i de gode periodene mine. I mine dårlige perioder er døden forlokkende og jeg assosierer det med lettelse, befrielse og frihet.

Jeg synes i mine gode perioder at livet ikke er verdt å leve fordi mine dårlige perioder ikke er bra nok hvis du skjønner.

Og det er jo mitt valg. Å dø er veldig personlig og noe jeg velger for meg selv. Jeg vil gjerne ha muligheten til å dø på en verdig måte når jeg er klar for det.

Ja, jeg KAN få en lykkelig slutt på livet. Kanskje opp mot 20 lykkelige år hvis mirakler skjer. Men vil jeg leve 30år i lidelse for å kanskje få den muligheten? Svaret mitt er ganske enkelt nei. La oss si det så banalt; hvis du måtte spise hundebæsj til hvert måltid hver dag i 30år for så å kunne spise det du elsker resten av livet, ville det vært verdt det for deg? Eller hadde du kanskje ikke syntes det?

Jeg mener ikke å være frekk mot deg, men jeg er direkte for å få frem poenget.

Anonymkode: 99231...48d

Enig. Jeg blir ikke frisk av sykdommen min uansett, så hvor lenge skal man gidde å holde ut fordi 10% av livet ditt er lysbetont mens resten er ett mørkt, ensomt helvete. Hundebæsj eksempelet var bra 🤣

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

På 27.5.2020 den 15.15, Energidronning skrev:

alle har problemet i livet - av unlike størrelse, så er det ikke bare å tenke positiv?

helt ærlig, jeg skjønner ikke helt folk som trenger en psykolog. i gamle dagene, 100-200 år siden eller tidligere, folk hadde ikke mat nok, nesten alle var fattige, men ingen besøkte en psykolog, eller har blitt deprimert! 

jeg synes at hovedårsakene til at det er mer deprimerte og folk med psykiske problemer: 

• media skaper for høye forventninger. helt galskap, med folk i dag sammenligner seg helst med kjendiser! og alle de idealiserte rollemodeller fra sosial media. 
• folk har blitt svake. fysisk også. de fleste glemte å kjempe som vikingene! eller sjømann og fiskere. budskapet er at livet er en kamp - du må ta utfordringen og nyte kampen!  
• ateisme. folk var kristne, aktiv medlemmer i kirkesamfunnet. om de hadde problemer, de snakket med presten. 
• individualisme. folk var tett sammen med familien, flere søsken, flere generasjoner...bodde sammen, ofte jobbet sammen....

vi kan gå i detalj, analysere alt og forstå bedre, men kanskje dette er ikke nødvendig. 

om du har psykiske utfordringer, først og fremst må du jobbe litt hardere for fikse deg selv! tenk positiv! 

om du kan ikke gjøre alt helt alene, du kan be om help - fra psykologer eller fra andre du stoler på!😉 

Tenk postivt! Tror du virkelig at psykiske lidelser hadde vært så utbredt om løsningen var så enkel? Folk med psykiske problemer jobber faktisk knallhardt selv for å bli bedre. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har "tatt meg i sammen" for å klare skole, høyere utdannelse, jobb og sosiale aktiviteter. Jo, jeg klarte å gjennomføre mye, men psykisk og fysisk sett var jeg fullstendig tappet i ettertid. Det sier seg selv at det ikke går i lengden.

Hvordan føles det å ha psykiske problemer? Forestill deg en fylleangst som ikke går over etter noen timer, men spenner over uker, måneder og kanskje år. Gang den så med minst 5. Jo, en kan bli bedre i perioder, men så etter en stund er en tilbake i elendigheten. Jeg har drømt lenge om en quick fix på alle mine mentale problemer, men noe slikt finnes dessverre ikke ennå.

Anonymkode: b9912...c76

[nå_er_nok]

En gang tok en mann i familien til min ste-mor selvmord

[Anonymburker]

.

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Expandable86 skrev:

Jeg forstår alle de som er ufrivillig barnløse, de som aldri kommer seg ut i arbeidslivet og sliter med økonomi, de som har uhelbredelig fysisk eller psykisk sykdom og alle de som er totalt ensomme i livet.

Det fins suksessfulle mennesker som tar sitt eget liv. Som har barn, fin kjæreste og stabil inntekt. Som ikke har fysisk sykdom. Jeg kan skjønne at alle kan slite med depresjon. Men det å ta livet sitt når man har barn, kjæreste, god fysisk helse samt god jobb, vil jeg slite med å forstå.

At psykisk sykdom kan ramme alle, er greit nok. Men når man er ressurssterk og har mange rundt seg er det et mer uforståelig valg enn hvis man ikke har noen mennesker rundt seg og er fattig.

Alle som har barn burde ha et ekstra ansvar for å bli frisk fra psykisk sykdom.

Jeg er gift, har barn og en jobb. Vært sykemeldt lenge nå grunnet psykisk sykdom.

Er enig med deg at det er spesielt problematisk å ta sitt eget liv når andre er avhengig av en, men for noen måneder siden så var jeg så langt nede at jeg fikk dette tunnelsynet som nevnes av flere her. I flere måneder etter det som hendte føltes familien min og hele livet mitt helt fremmed for meg - det var som om noe var skjedd med hukommelsen? Jeg husket jo alle, at det var min sønn, mann, datter, vårt hus osv. Men det kjentes samtidig helt uvirkelig.

Tror depresjonen og viljen til å ende livet manipulerte hjernen min til å ta avstand fra alle og alt i livet, slik at avgjørelsen skulle bli mulig. Har fortsatt selvmordstanker, men ingen planer, fordi jeg er i kontakt med følelsene for dem rundt meg igjen. Noen ganger har jeg fortsatt tanker om at barna mine burde komme til en fosterfsmilie slik at jeg kan fortsette der jeg slapp, men det er jo bare helt forferdelig. De ville jo ikke ha glemt meg allikevel. Har ansvar for dem i dag som før. Har hatt mange forferdelige, uvirkelige og litt surrealistiske opplevelser i denne tiden. Noe av det jeg har lært er å ikke tenke at de som tar selvmord gjør noe enkelt valg. Sykdom kan få dem til å begå impulsive handlinger, gi tunnelsyn og glemme alt rundt. 

For noen år siden tok en far av tre barn livet sitt her i nærheten. Kjente ikke ham eller familien personlig, men det jeg kjente var et faktisk hat mot ham som hadde gjort noe slikt mot familien sin. Et par år senere sto jeg ved samme veiskille. Ting er ikke så enkelt som du skulle tro. 

Anonymkode: ef4f9...fe9

[Kvalitet]

På 27.5.2020 den 9.06, AnonymBruker skrev:

 

 

For min del så er det en befrielse fra et liv som er veldig lite verdig å leve, sånn når jeg sammenligner meg med hvordan andre i tyveårene lever. Jeg har ikke noe nettverk, ikke i stand til å jobbe eller studere( ble ufør nå i januar etter 10 år på AAP ), dårlig råd og med to psykiatriske diagnoser som er umulig å bli kvitt og som påvirker meg negativt hver eneste dag. Jeg kom inn i psykiatrien som tiåring, og er her fremdeles uten bedring i en alder av 28. Det er så jævlig smertefullt.

Hver dag er det samme, stå opp , også sitte og  vente på at det skal bli kveld så man kan legge seg igjen. Ingenting av verke trening, tegninger, se på serier , gå turer i skogen eller andre ting gir glede. Det eneste som gjør at man holder ut er at man skal få lov til å få en pause hver gang man sovner. 

Når sant skal sies så er jeg redd for døden selv om jeg er suicidal og deprimert store deler av tiden, så er nok derfor det forblir med tanken og jeg tyr til å sove istedet.

Anonymkode: 9fef6...48c

Får du ukentlig oppfølging og terapi/medisiner mot depresjon? 
ufattelig trist st du har det sånn. Uansett om det gir glede eller ikke pr nå hadde det vært fint om du benyttet deg sv ulike aktiviteter kommunen/helsevesenet tilbyr. Turgrupper/kafeer, ulike grupper for bearbeidingsevne. 
Ønsker deg alt godt ❤️

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kvalitet skrev:

Får du ukentlig oppfølging og terapi/medisiner mot depresjon? 
ufattelig trist st du har det sånn. Uansett om det gir glede eller ikke pr nå hadde det vært fint om du benyttet deg sv ulike aktiviteter kommunen/helsevesenet tilbyr. Turgrupper/kafeer, ulike grupper for bearbeidingsevne. 
Ønsker deg alt godt ❤️

Jeg har vært i behandling i 18 år. Går fortsatt i behandling to ganger i uken. Kuttet medisiner ifjor etter å ha stått på diverse i 7 år. Ingenting av medisiner har hjulpet noe særlig ( har hørt det kan skje oss som har borderline som hovedproblematikk, og på stedet jeg går til anbefaler de å gå på minst mulig tabletter i behandlingsperioden ).

Jeg er medlem på treningssenter som jeg skal tilbake til nå etter ferien i midten av august. Håper på at det hjelper litt. Jeg tvinger meg fortsatt til å gjøre ting jeg vet at jeg har likt tidligere, men gleden er og forblir borte. jeg er bare flat og tom.

takk ❤️

Anonymkode: 9fef6...48c

[Gjest O.G.]

Jeg tenkter som så at man må rett og slett bare respektere at de ikke ville være her.

[Lexie Grey]

For min del når jeg er lengst nede, klarer jeg ikke se meg selv som annet enn en byrde, utgift, bekymring og belastning for de rundt meg. Har strevd psykisk siden barndommen og aldri fått den nødvendige hjelpa. Angsten for alt og alle spiser meg opp mer og mer for hver dag, og blir mer og mer deprimert over alle områder jeg ikke strekker til på. Har gått i behandling en stund og prøvd mye uten at noe bedres, dessuten er motivasjonen og håpet borte vekk. Eneste som gjør at jeg enda er her, er fordi jeg et sted inni meg vet at familien blir de etterlatte og må gjennom en lang og tung prosess. Selv om jeg som sagt ikke ser meg selv som annet enn bekymring++ som jeg skrev over, så vet jeg at foreldres verste mareritt er å miste sitt barn. 

Men til spørsmålene dine TS, så er det litt vanskelig å svare. Jeg ville kanskje startet med å spørre de rundt meg om de har det bra/hvordan de egentlig har det, og spørre på den måten som viser at du virkelig bryr deg om vedkommende. Og spør i en setting der du har tid til å høre på. Ellers ville jeg gitt påminnelser innimellom om at hvis det skullle være noe, stort eller lite, så er du der hvis personen trenger en å snakke med. Tillit og tid er iallefall nøkkelord for min del, sannsynligvis for mange andre også.

[AnonymBruker]

har tenkt på dere her inne i helgen. Jeg håper dere fortsatt lever selv om det er tungt.

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

For det første har det 99% av tiden ingenting med deg å gjøre, grunnen til jeg sier 99% er fordi jeg kan ikke påstå at noen ikke vil ta livet sitt for å komme vekk fra en fæl person f.eks, men jeg synes det er viktig å påpeke. 

Noen kan bli "pushed over the edge", noen kan ta det i fylla i en ekstremt emosjonell tilstand, noen sliter i lang lang tid først. Det er mange skjebner.

For oss som sliter i lang tid, blir gjerne mestre i å fake, vi lager masker som trygger oss. Jeg skjulte det i lang tid. Første gang jeg prøvde var jeg 10år, jeg følte meg ikke sett, jeg følte en grusom smerte, eneste jeg har klart å type kalle det er sorg, det føltes ut som en dyp dyp sorg som spiste meg opp innvendig. Jeg slet mye og mer pga jeg ble ikke sett, ingen så mitt store sår. Alt jeg ville var at noen skulle se rett i gjennom meg, så jeg slapp å si noe, så jeg slapp å forklare noe jeg selv ikke kunne sette ord på, det var for vondt å si noe. Jeg ble på en måte mer og mer redd for at noen skulle avsløre meg, for jeg jobbet jo så hardt med å skjule det.. jeg skjulte alt, og ingen mistenkte noe. Selv når jeg skulket skolen altfor ofte så ble jeg ikke plukket opp. Hele barndommen min er et stort kaos og bare surr. Jeg kan fortsatt føle alt når jeg tenker tilbake. Det er nok en stor pekepinn på hvorfor du ikke ser den komme ... fordi vi jobber så hardt for at ingen skal se, det begynner smått og blir som en stor stygg hemmelighet, for hvis du prøver å si noe nå så får du nettopp den, typiske "men du hadde det jo fint i går". Jeg føler nok at det er kun de som har slitt med dette selv er de eneste som er i nærheten av å forstå. Ingen av oss orker å måtte stå og svare for oss plutselig. Det blir en slags skam. 

Det tok mye for å få meg hit jeg er i dag, jeg har traumer fra hvordan jeg har hatt det. Jeg vil nok alltid slite litt, men jeg har valgt å gjøre mitt beste å prøve å leve og ikke bare overleve lenger. Det krever ganske mye. Det er også mange som blir redde for å bli friske, for du har levd så lenge i mørket at å tre ut i lyset blir for mye, det er lettere å falle dypere i mørket til det bare er svart, og for en lettelse det kan være for mange. 

Jeg velger å føle kjærlighet for dem, nå får dem endelig fred.❤ fremfor å analysere alt man ikke får gjort noen ting med. 

Det er så mye jeg kunnet skrevet, men jeg må stoppe der.

 

 

Anonymkode: 66113...ad6

[AnonymBruker]

Har vel opplevd 4-5 selvmord blant folk jeg kjente, og min erfaring er at det ofte har er rus involvert  i gjerningsøyeblikket. 3 av disse var unge menn i starten av 20-årene, som ofte er en kritisk alder for menn i forhold til psykisk helse. Et par av disse hadde også malt seg inn i et hjørne økonomisk, og for dem virket nok livet håpløst.

Synes folk skal ha rett til å ta livet sitt, men mener at det er en lettvint løsning. Jeg får litt mindre respekt, enn når folk dør av naturlige årsaker.

Anonymkode: 9ae58...402