Å forstå et selvmord

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hennes sykdoms-og symptombilde er presist hva jeg slet med i flere tiår. Jeg syns det er umenneskelig å be folk holde dette i håp om at det kan bli bedre. Inntil 4-5 år siden hadde jeg gladelig valgt samme vei. Men, som jeg skrev i et annet innlegg; hvem vet om det hadde tatt kortere tid å få et bedre liv om hjelpeapparatet hadde fungert? Jeg har ikke ett eneste godt ord å si om psykiatrien, i mitt tilfelle. Det lille jeg har hatt av fremgang er på tross av, ikke takket være hjelpeapparatet.

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/29-aring-fikk-aktiv-dodshjelp-for-psykiske-problemer/3423523419.html

Anonymkode: 8b763...a53

Hvorfor er det umenneskelig å be andre holde ut? Det kommer helt an på hvordan det sies. Ikke som en "skjerp deg, holdt", men som et stort og menneskelig ønske for at et annet menneske skal overleve og få det bedre. Man kan ikke som menneskehet resignere i at ingenting blir bedre heller, ettersom det for mange mennesker kan bli bedre. Når man er dypt nede, forsvinner helhetsperspektivet. Det som står igjen er en forestilling om en lang og dyster fremtid. Dette kan være riktig, men det kan også være uriktig. Håp, også håp for andre, er ikke umenneskelig.

Anonymkode: 4492c...757

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvorfor er det umenneskelig å be andre holde ut? Det kommer helt an på hvordan det sies. Ikke som en "skjerp deg, holdt", men som et stort og menneskelig ønske for at et annet menneske skal overleve og få det bedre. Man kan ikke som menneskehet resignere i at ingenting blir bedre heller, ettersom det for mange mennesker kan bli bedre. Når man er dypt nede, forsvinner helhetsperspektivet. Det som står igjen er en forestilling om en lang og dyster fremtid. Dette kan være riktig, men det kan også være uriktig. Håp, også håp for andre, er ikke umenneskelig.

Anonymkode: 4492c...757

Ok, men de som innvilget dødshjelpen til hun i artikkelen jeg linket til er uenig med deg. 

Anonymkode: 8b763...a53

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, men de som innvilget dødshjelpen til hun i artikkelen jeg linket til er uenig med deg. 

Anonymkode: 8b763...a53

Det spiller ingen rolle for meg. Å ønske at noen skal holde ut kan ikke per se være umenneskelig, men altfor menneskelig, ettersom man spesielt ønsker et videre nærvær med de menneskene man elsker. Det kan også være viktig for noen at andre øyner håp når en selv ikke gjør det. Dersom hele menneskeheten konkluderer med at det ikke er noe håp for en person, regner jeg med den handler deretter, og aksepterer at ingenting i et liv kan endre seg. Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er ganske umenneskelig å be noen holde ut for ellers er de feige eller svake og lignende. Synes for øvrig den 29åringens skjebne er fryktelig vond. Håper hun har fått fred.

Anonymkode: 4492c...757

[AnonymBruker]

Det som er egoistisk er å guilt-trippe de som ikke klarer å holde ut livet. Å forvente at noen skal holde ut å leve i et helvete inni seg døgnet rundt bare fordi det blir trist for de rundt at de dør er altså så jævelig slemt. Døden er IKKE der verste som kan skje et menneske. Ja selvfølgelig er det vondt å miste en man er glad i, men da kan man jo bare forestille seg hvor grusomt den personen har det som likevel ikke maktet mer! Hvis man bare kunne endret litt holdninger rundt dette, ville det kanskje ikke vært så ekstra ille å miste noen i selvmord.

Anonymkode: e7493...599

[AnonymBruker]

Jeg hadde noen venner som tok selvmord da jeg var ung. Det kom aldeles ikke som lyn fra klar himmel for meg. Det som derimot forbauset meg var at det kom som lyn fra klar himmel for nær familie. Har ofte tenkt at kanskje jeg burde snakke med dem, men så har jeg tenkt at nærmere venner nok sitter på mer informasjon enn meg.

Anonymkode: f0af5...b7f

[Gjest bienvilleparish]

Noen ganger kan det være akkurat der og da noen tar livet sitt selv om de ikke sliter fra før. Jeg kjenner en som har snakket åpent om dette med meg. Livet hans var bra, men så gjorde kjerringa det slutt og han prøvde å ta livet sitt. Nå i ettertid har han det også bra og normalt. 

[AnonymBruker]

På 30.5.2020 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Det som er egoistisk er å guilt-trippe de som ikke klarer å holde ut livet. Å forvente at noen skal holde ut å leve i et helvete inni seg døgnet rundt bare fordi det blir trist for de rundt at de dør er altså så jævelig slemt. Døden er IKKE der verste som kan skje et menneske. Ja selvfølgelig er det vondt å miste en man er glad i, men da kan man jo bare forestille seg hvor grusomt den personen har det som likevel ikke maktet mer! Hvis man bare kunne endret litt holdninger rundt dette, ville det kanskje ikke vært så ekstra ille å miste noen i selvmord.

Anonymkode: e7493...599

Å bli forlatt for alltid av en man er glad i er sykelig vondt uansett. Man guilt tripper ikke noen bare fordi man nevner det. Etter selvmord må man få lov å sørge i fred eller være sint på den som har tatt livet av seg om man vil. Helt normale følelser når noen man er glad i tar livet av seg. Dette er ikke en diskusjon om prinsipper, verken den ene eller den andre veien.

Anonymkode: 4492c...757

[AnonymBruker]

Livet er ikke for alle av ulike grunner. Når mørket fester taket tidlig og man føler man er en feil i hver eneste celle av kroppen.  så kan døden fremstå som en befrielse.

Anonymkode: 3377d...495

[PokemonGone]

Livet er hardt. Vi har virkelig ikke klare veier å følge, og mange av oss må overvinne noen hindringer som påvirker vår selvtillit og mentale helse.

Selv om dette høres ut som en dårlig klisjé, tiden fortsetter, og vi må gå videre. 

Mennesker uten disse opplevelsene vil ikke forstå hvordan det føles å være full av selvdestruktive tanker. Å ønske å stoppe det hele.

Å spørre dypt inni oss: La meg gå. Jeg hadde nok.

Men det trenger ikke være vår ende, vi kan søke etter hjelp. Selv om vi klandrer oss selv for å ødelegge vennskap og forhold som vil aldri være det samme. Vi fortjener bedre.
 

 

[AnonymBruker]

På 27.5.2020 den 15.15, Energidronning skrev:

alle har problemet i livet - av unlike størrelse, så er det ikke bare å tenke positiv?

helt ærlig, jeg skjønner ikke helt folk som trenger en psykolog. i gamle dagene, 100-200 år siden eller tidligere, folk hadde ikke mat nok, nesten alle var fattige, men ingen besøkte en psykolog, eller har blitt deprimert! 

jeg synes at hovedårsakene til at det er mer deprimerte og folk med psykiske problemer: 

• media skaper for høye forventninger. helt galskap, med folk i dag sammenligner seg helst med kjendiser! og alle de idealiserte rollemodeller fra sosial media. 
• folk har blitt svake. fysisk også. de fleste glemte å kjempe som vikingene! eller sjømann og fiskere. budskapet er at livet er en kamp - du må ta utfordringen og nyte kampen!  
• ateisme. folk var kristne, aktiv medlemmer i kirkesamfunnet. om de hadde problemer, de snakket med presten. 
• individualisme. folk var tett sammen med familien, flere søsken, flere generasjoner...bodde sammen, ofte jobbet sammen....

vi kan gå i detalj, analysere alt og forstå bedre, men kanskje dette er ikke nødvendig. 

om du har psykiske utfordringer, først og fremst må du jobbe litt hardere for fikse deg selv! tenk positiv! 

om du kan ikke gjøre alt helt alene, du kan be om help - fra psykologer eller fra andre du stoler på!😉 

Gratulerer med trådens mest uvitende innlegg. Tror aldri jeg har lest noe så ignorant og idiotisk noensinne.

»Brukket beinet sier du? Hvorfor trenger du å gå til legen? Bare tenk positivt, så ser du at du plutselig klarer å gå helt fint igjen!»

Og selvfølgelig var mennesker både deprimert og tok selvmord i «gamle dager»! Skjerp deg. Jeg mener det, skjerp deg.

Anonymkode: 3b490...f13

[AnonymBruker]

På 26.5.2020 den 15.31, AnonymBruker skrev:

Hei dere! Jeg har fundert mye på dette med selvmord de siste årene. Ikke fordi jeg selv har vurdert dette på noe som helst nivå, men fordi noen mennesker rundt meg har tatt dette valget. Når man opplever dette i livet, blir man sikkert mer bevisst på tematikken. Og jeg har sett at mange sliter så mye at de vurderer selvmord. Det kommer noen ganger som lyn fra klar himmel hos pårørende. "hun var jo inne i en så fin periode?!", "han virket jo så lykkelig nå". Foreldre med barn i alle aldre, suksessfulle mennesker, vakre mennesker, smarte og friske mennesker. De kommer i alle versjoner og former, disse som velger å avslutte det hele. Jeg går ofte og tenker på om noen i min nære krets vurderer dette. Mannen min? Broren min? Vennene mine? De også er jo tilsynelatende lykkelige, og hadde noen av disse vagt bort livet, hadde også dette kommet som lyn fra klar himmel. 

Jeg vil helst spørre hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Hva kan være så galt at ingenting duger i livet? Skjønner at svaret er mer kompleks enn dette.. Så spør heller: Er det noen som har kjent på disse mørke følelsene her inne? Noen som kjenner noen som har gjort det? Hva kan jeg gjøre for å være mer bevisst rundt mine nære? Og hvis jeg først oppdager at noen sliter, hva kan jeg si eller gjøre for å få dem vekk fra dette? 

Hadde satt stor pris på svar, men har også full forståelse for at dette er en noe heftig og vanskelig tråd for mange. 

Anonymkode: f9ba3...6b0

Ja, jeg har opplevd selvmordstanker og vurdert å utføre det. Har slitt med angst/depresjon og tanker om at det er bedre å dø har dukket opp. Så tenkte jeg hvilken dag som ville passe best, for da hadde jeg jo ikke barna.. Jeg var sliten og utbrent en periode. 

Hos meg ville du aldri gjettet det. Jeg har en utdanning, jobb, to unger 50-50 og en kjæreste. Jeg har mange ganger vurdert psykolog for å forebygge slike tanker igjen, jeg blir nesten skremt på tanken at jeg faktisk vurderte det. Idag går det forresten bra! Jeg er en kvinne forresten. 

Anonymkode: f0bca...351

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det kan fortone seg som en impulsgreie for noen?? At de ikke har tenkt på selvmord før det hender, og ikke tenkt på at de selv kan havne i statistikken. At de plutselig havner i en dyp krise de aldri har kjent på før, og eneste måten å bli kvitt smerten på er å utslette seg selv. 
 

jeg synes jo det er rart at noen klarer å gå på jobb som vanlig. Istedenfor å dra hjem til mann og barn så velger de enten å vri litt ekstra på rattet, hoppe fra en bygning eller drukne seg.  Er de da gode skuespillere som føler seg døde innvendig?  
 

Anonymkode: e89af...d77

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har opplevd selvmordstanker og vurdert å utføre det. Har slitt med angst/depresjon og tanker om at det er bedre å dø har dukket opp. Så tenkte jeg hvilken dag som ville passe best, for da hadde jeg jo ikke barna.. Jeg var sliten og utbrent en periode. 

Hos meg ville du aldri gjettet det. Jeg har en utdanning, jobb, to unger 50-50 og en kjæreste. Jeg har mange ganger vurdert psykolog for å forebygge slike tanker igjen, jeg blir nesten skremt på tanken at jeg faktisk vurderte det. Idag går det forresten bra! Jeg er en kvinne forresten. 

Anonymkode: f0bca...351

Kanskje jeg ville åpnet meg om noen jeg sto veldig nære ville spurt. Men jeg har aldri delt disse tankene med noen. De er mørk og tabubelagt. 

Mitt beste råd er å være helt åpen. Ta ofte kontakt. Spør rett ut om du mistenker noen sliter "Jeg ser på deg at du ikke har det så bra, vil du snakke om det"? Jeg kjenner ei som tok livet sitt. Alltid smilende, tilsynelatende vellykket. Bak smilet lå det mye smerte. Ingen visste. 

Anonymkode: f0bca...351

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om det kan fortone seg som en impulsgreie for noen?? At de ikke har tenkt på selvmord før det hender, og ikke tenkt på at de selv kan havne i statistikken. At de plutselig havner i en dyp krise de aldri har kjent på før, og eneste måten å bli kvitt smerten på er å utslette seg selv. 
 

jeg synes jo det er rart at noen klarer å gå på jobb som vanlig. Istedenfor å dra hjem til mann og barn så velger de enten å vri litt ekstra på rattet, hoppe fra en bygning eller drukne seg.  Er de da gode skuespillere som føler seg døde innvendig?  
 

Anonymkode: e89af...d77

For mange så kan det nok det. Jeg går i gruppeterapi ukentlig for jenter med borderline, og blant flere av de i gruppa så har de impulsivt prøvd å ta livet sitt etter at en hendelse har truffet inn til tross for at de har møtt opp på både skole og arbeidsplass bare timer før forsøket. 

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

Jeg har selvmordstanker, og det ville aldri noen gjettet. Jeg smiler og ler utad, og forteller aldri om noe jeg sliter med. 

Jeg ble misbrukt over flere år som barn og tidlig ungdom, som har gjort livet mitt til et mareritt. Jeg har det bare vondt, hater meg selv, klarer ikke ha relasjoner til folk, får ikke til noen ting, har dårlig selvtillit, alt er jævlig. Jeg vil bare bo på en øy alene, uten å forholde meg til noe eller noen. Noen dager er litt bedre enn andre, men også disse dagene tenker jeg hva er vitsen? Hvorfor lide? Hver dag er forjævlig, ingen glede, ingen ting. 

Men jeg har en mor som ville blitt knust om jeg tok selvmord, så enn så lenge så gjør jeg det ikke. Selvom jeg ofte tenker at hvorfor skal jeg leve for hennes skyld. Håper i mellomtiden at jeg havner i en ulykke og dør, så behøver jeg ikke ta en avgjørelse. 

Anonymkode: f648e...bca

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt de som ikke orker mer, livet er brutalt og hardt.

Vi lever under et konstant press, arbeidslivet er også blitt helt ødelagt. Det handler kun om prestasjon og konkurranse, å unytte mennesker. Så vi må rett og slett skylde på utviklingen av samfunnet, måten vi lever på er så unaturlig for oss. Staten har jo mye av skylden for dette uten at det gjøres noe med det.

Nils Arne Eggen mistet sinn sønn til selvmord, han beskrev det fint: 

Jeg forstår det, og aksepterer det. For jeg vet at du har fått fred.

https://www.vg.no/sport/fotball/i/KdyMX/nils-arne-eggen-talte-i-knut-torbjoern-eggens-begravelse-tungt-og-trist-aa-ta-farvel-med-deg

Anonymkode: 97b1a...4cf

[PokemonGone]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selvmordstanker, og det ville aldri noen gjettet. Jeg smiler og ler utad, og forteller aldri om noe jeg sliter med. 

Jeg ble misbrukt over flere år som barn og tidlig ungdom, som har gjort livet mitt til et mareritt. Jeg har det bare vondt, hater meg selv, klarer ikke ha relasjoner til folk, får ikke til noen ting, har dårlig selvtillit, alt er jævlig. Jeg vil bare bo på en øy alene, uten å forholde meg til noe eller noen. Noen dager er litt bedre enn andre, men også disse dagene tenker jeg hva er vitsen? Hvorfor lide? Hver dag er forjævlig, ingen glede, ingen ting. 

Men jeg har en mor som ville blitt knust om jeg tok selvmord, så enn så lenge så gjør jeg det ikke. Selvom jeg ofte tenker at hvorfor skal jeg leve for hennes skyld. Håper i mellomtiden at jeg havner i en ulykke og dør, så behøver jeg ikke ta en avgjørelse. 

Anonymkode: f648e...bca

Du er modigere enn du tror! 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om det kan fortone seg som en impulsgreie for noen?? At de ikke har tenkt på selvmord før det hender, og ikke tenkt på at de selv kan havne i statistikken. At de plutselig havner i en dyp krise de aldri har kjent på før, og eneste måten å bli kvitt smerten på er å utslette seg selv. 
 

jeg synes jo det er rart at noen klarer å gå på jobb som vanlig. Istedenfor å dra hjem til mann og barn så velger de enten å vri litt ekstra på rattet, hoppe fra en bygning eller drukne seg.  Er de da gode skuespillere som føler seg døde innvendig?  
 

Anonymkode: e89af...d77

Hvis det har skjedd noe helt spesielt, en stor krise, så kan det skje at noen tar livet sitt spontant. For det at livet er totalt snudd opp ned fra det ene øyeblikket til det andre kan være ganske så traumatiserende. 

Det at noen med vilje kjører inn i en bil, hopper fra en bygning ol kan være planlagt det også. Eller så har de kanskje tenkt lenge på det før de tenker, NÅ gjør jeg det. Kan bare snakke for meg selv, jeg prøvde alt jeg kunne for å ikke la mine problemer og tungsinn gå utover familien, så de så det ikke på meg. Det er kjempeviktig for meg at jeg ikke er et problem for noen. Kall det gjerne et skuespill, men for min del så er det egentlig ikke bevisst, det er personligheten min. 

Anonymkode: 0a10e...52f

[paulinemor]

Jeg har hatt 3 alvorlig forsøk, men jeg er glad nå at jeg ikke klarte det. Det er mangen grunner til at jeg kom til det punktet at jeg ikke så noen annen løsning. Men den største grunnen var at jeg ble utsatt for en grov voldtektsom ble filmet og som varte i flere timer. jeg gikk flere uker uten å fortelle det til noen. Når jeg endelig bestemte meg for å fortelle det til den eneste jeg jeg var trygg nok på så fikk jeg smell nummer to. Personen jeg hadde bestemt meg for å gå til var min bestefar (pensjonert psykolog), da jeg kom hjem til han fant jeg han bevisstløs etter et hjerneslag. Han døde to dager seinere. 

Etter dette ble alt for mye. Skammen over å bli voldtatt, frykt for at videoen skulle bli delt med andre, sorgen over min bestefar og tanker om å drepe han som voldtok meg. 

Den siste gangen jeg var på kanten til å prøve igjen klarte jeg heldigvis å kontakte en venn, som nå er min mann❤. Han har hjelpt meg mer enn helsevesenet og har fått meg til å ønske å leve. Jeg har fortsatt tunge dager innimellom, mareritt hver natt og perioder hvor jeg ikke klarer å omgå andre folk. Men det blir lettere og lettere for hver dag. 

[AnonymBruker]

Skjønner godt følelsen. Har vært så deprimert og langt nede at jeg har tenkt tanken, men kunne aldri gjennomført det.

Mannen min tok selvmord. Han hadde nok en diagonose (Borderline, tror jeg) - og jeg tror det var en impulshandling.
Husker psykologen jeg gikk hos i ettertid fortalte at det var utført en del forskning på de som hadde overlevd selvmord, type ved henging og skyting, hvor det altså ikke «bare» var et rop om hjelp. Konklusjonen var at de fikk tunellsyn siste dagene og var lettet, endelig snart kvitt smerten og verden (Familien inkludert) ville få de bede uten dem. 

Anonymkode: 56f4a...f6a