Er det flere som trøstespiser ?

[AnonymBruker]

Noen her som er trøstespisere (emotional eaters) i en så stor grad at det virker sykelig? (Eventuelt kombinert med tidligere eller eksisterende SF.)

Finnes det en støttegruppe for oss? Eller er det noen som vil dele erfaringer?

 

Har tidligere hatt en SF, men regnet meg egentlig som frisk. Men etter at jeg ble kronisk syk har jeg begynt med veldig mye trøstespising, dette for å dempe sorg, uro, smerter osv.. Ønsker å dele erfaringer med noen i lignende situasjon 💛

Anonymkode: dacf8...468

[AnonymBruker]

Vi er flere. Hatt bulimi, og har lest at i det man holder på å bli frisk fra en SF, så er det mange som går over til å trøstespise/overspise. Også mange som blir "oversunne". Går ut på samme greia alt sammen. 

Anonymkode: d8037...3f5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er flere. Hatt bulimi, og har lest at i det man holder på å bli frisk fra en SF, så er det mange som går over til å trøstespise/overspise. Også mange som blir "oversunne". Går ut på samme greia alt sammen. 

Anonymkode: d8037...3f5

Ok. Lengesiden du ble frisk?
 

Regner meg som frisk i ca fem år, ikke vært «oversunn», eller overspist. Men hatt perioder med trøstespising. Det har nå eskalert veldig det siste året.. redd for at det tilslutt skal trigge tilbakefall til SF..

Anonymkode: dacf8...468

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: d8037...3f5

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ok. Lengesiden du ble frisk?
 

Regner meg som frisk i ca fem år, ikke vært «oversunn», eller overspist. Men hatt perioder med trøstespising. Det har nå eskalert veldig det siste året.. redd for at det tilslutt skal trigge tilbakefall til SF..

Anonymkode: dacf8...468

Er 7 år siden jeg ble kvitt bulimien. Men jeg er nok ikke så frisk som jeg trodde, siden jeg reagerer som jeg gjør i veldig stressede situasjoner. Er veldig tydelig for meg at jeg bruker mat enda, særlig i perioder. 

 

La ved en link i forrige innlegg. Så den for noen år siden og klarte å finne den igjen nå. Kanskje det er noe jeg selv også burde se på en ekstra gang for å freshe opp litt tips. Det hun sier om at man tar det roligere (altså slurver) når man blir bedre, gir mening. 

Anonymkode: d8037...3f5

[AnonymBruker]

Ja

Jeg gjorde det før. Lå i senga med depresjon med en unnagjemt stooor pose med smågodt under senga. Over lang tid. Og gråt. Og spiste. Og gråt.

I senere tid har jeg lagt det av meg, både depresjonen og avhengigheten, men når jeg kommer i selskap med folk som spiser når de ikke har det bra, så blir jeg med jeg og. Da blir det mer cola, potetgull, kake osv. 

Jeg er sjokoman, og det vet jeg. Men siden jeg vet det, så betyr det at jeg nå, etter å ha "lagt sjokkisen på hylla" så kan/skal jeg altså oppføre meg deretter, som en tidligere avhengig. Må være skikkelig streng med meg selv. Det er også dyrt, og jeg har ikke hatt råd i en lengre periode til mat en gang, men ser jo det at når jeg får mer penger så frister det med søtt og sjokolade. Har bestemt meg igjen nå, og vil ikke spise mer på en god stund.

Anonymkode: aca3a...6de

[AnonymBruker]

Ja, har gjort det hele livet. Kombinert med overspisingslidelse så kjemper jeg hele tiden mot vekten. Krever mye å holde en noenlunde normal, stabil vekt.

Anonymkode: 4c0d4...f0a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er 7 år siden jeg ble kvitt bulimien. Men jeg er nok ikke så frisk som jeg trodde, siden jeg reagerer som jeg gjør i veldig stressede situasjoner. Er veldig tydelig for meg at jeg bruker mat enda, særlig i perioder. 

 

La ved en link i forrige innlegg. Så den for noen år siden og klarte å finne den igjen nå. Kanskje det er noe jeg selv også burde se på en ekstra gang for å freshe opp litt tips. Det hun sier om at man tar det roligere (altså slurver) når man blir bedre, gir mening. 

Anonymkode: d8037...3f5

Ja, Tror jeg skjønner veldig hva du mener   det er veldig krevende å ha det slik med mat. 
 

Takk for video. Tenker jeg kanskje må gå gjennom mestringsstrategiene mine igjen som hun sier  

Anonymkode: dacf8...468

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde bulimi i 15 år, så gikk det over til mye trening, og sunn mat. Men overspising ved stress, eller noe som skjer. Nå er livet ganske dritt, så nå er det bare overspising. Sunn mat henger igjen da, men så har jeg aldri likt junk. Jeg overspiser is og potetgull. Is er igjen fra jeg hadde bulimi, for is er så lett å kaste opp igjen. Potetgull spiste jeg aldri da jeg hadde bulimi. 

Skulle ønske det fantes hjelp til oss. Gikk i traumebehandling på DPS for noen år siden, prøvde da og få hjelp med spiseforstyrrelsen og, men nei, det fikk jeg ikke. 

Anonymkode: 400a5...6c2

[AnonymBruker]

Takk for alle som deler 💛 Det er tungt å lese at flere har plager med dette.

Har også tenkt som en over her sier, med at det blir en slags «strategi/sykdom/avhengighet» på linje med alkoholisme. Men samtidig vanskelig for mat må man jo ha. 
 

Skulle å ønske det fantes mer hjelp til oss  

ts.

Anonymkode: dacf8...468

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle som deler 💛 Det er tungt å lese at flere har plager med dette.

Har også tenkt som en over her sier, med at det blir en slags «strategi/sykdom/avhengighet» på linje med alkoholisme. Men samtidig vanskelig for mat må man jo ha. 
 

Skulle å ønske det fantes mer hjelp til oss  

ts.

Anonymkode: dacf8...468

Enig, skulle mange ganger ønske jeg var avhengig av noe annet. Mat må man ha. En alkoholker som hver dag hadde vært nødt til å drikke litt alkohol, hadde jo mest sannsynlig aldri greid måtehold. 

Anonymkode: 4c0d4...f0a

[AnonymBruker]

Jeg trøstespiser ikke mye, men tenderer til å innta litt for mange kalorier på kveldstid, trolig grunnet at jeg da er trøtt og tidvis ikke har spist noe hele dagen. Kaster opp etterpå hvis det er rom for det. Vet ikke om det er bulimi eller annet, men kjenner meg i hvertfall igjen i det å ha et anstrengt forhold til mat. 

Selv om jeg ikke følger rådet selv vil jeg anbefale deg å søke profesjonell hjelp. Eller eventuelt prøve å bytte ut uvanen med noe annet. Lettere sagt enn gjort, men endog. 

Anonymkode: 6d965...6ea

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Skulle ønske det fantes hjelp til oss. Gikk i traumebehandling på DPS for noen år siden, prøvde da og få hjelp med spiseforstyrrelsen og, men nei, det fikk jeg ikke. 

Anonymkode: 400a5...6c2

Tror det må være noe alvorlig galt med dps her i landet, jeg har selv dårlige erfaringer, og hører om den ene etter den andre. Av de som forteller at de har hatt noe med dps å gjøre så er det sikkert bare rundt 10% som følte at de virkelig fikk hjelp for det de slet med. Og, ihvertfall av de jeg har møtt i det virkelige liv, så er det heller ikke typiske "klagere" som har dårlig erfaring altså, det er bare at folk rett og slett stenger mot veggen i forhold til å få hjelp til det de virkelig trenger hjelp til! 

De virker som om de ikke evner å se helheten i ett menneske. Hvorfor jobber de ikke i team og tverrfaglig utenom på snevre spesielle områder? Hvorfor handler det ofte om å sette diagnose mer enn å ta tak i problemet? Hvorfor er det så lite "ergoterapi" for det mentale? Hvorfor fungerer f.eks steder som Kysthospitalet i Stavern og Sunnaas bedre som terapisteder (også for det mentale) enn dps? De trener kropp, men legger vekt på at det mentale er halve biten, og drar ut på sykkeltur med pasientene og arrangerer grillkveld akkurat fordi de forstår at hvis de også fokuserer på å å normalisere og sosialisere, samtidig som de hjelper fysisk, så blir pasientene fortere friske. 

Sorry, en liten utblåsning fra meg, men jeg forstår det bare ikke. Dps er ofte bakstreversk, gammeldagse, konservative, mange føler de går på samlebånd. Det finnes selvfølgelig masse bra, og noen avdelinger er bedre enn andre, noen ansatte er flinkere enn andre, men ut i fra det en hører så trenger virkelig denne instituasjonen å starte med blanke ark og tenke helt nytt. Det hadde jo vært til det gode for samfunnet å ha flere lykkelige mennesker, eller?

Anonymkode: aca3a...6de

[AnonymBruker]

Jeg overspiser i perioder når jeg ikke har planlagt maten min eller er veldig sliten. Fungerer best for meg når jeg bruker kolonial.no og ikke er i matbutikker selv. Det er et slags 12-step program som i USA sin AA, også har du ROS du kan kontakte. 

Anonymkode: 67469...cef

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror det må være noe alvorlig galt med dps her i landet, jeg har selv dårlige erfaringer, og hører om den ene etter den andre. Av de som forteller at de har hatt noe med dps å gjøre så er det sikkert bare rundt 10% som følte at de virkelig fikk hjelp for det de slet med. Og, ihvertfall av de jeg har møtt i det virkelige liv, så er det heller ikke typiske "klagere" som har dårlig erfaring altså, det er bare at folk rett og slett stenger mot veggen i forhold til å få hjelp til det de virkelig trenger hjelp til! 

De virker som om de ikke evner å se helheten i ett menneske. Hvorfor jobber de ikke i team og tverrfaglig utenom på snevre spesielle områder? Hvorfor handler det ofte om å sette diagnose mer enn å ta tak i problemet? Hvorfor er det så lite "ergoterapi" for det mentale? Hvorfor fungerer f.eks steder som Kysthospitalet i Stavern og Sunnaas bedre som terapisteder (også for det mentale) enn dps? De trener kropp, men legger vekt på at det mentale er halve biten, og drar ut på sykkeltur med pasientene og arrangerer grillkveld akkurat fordi de forstår at hvis de også fokuserer på å å normalisere og sosialisere, samtidig som de hjelper fysisk, så blir pasientene fortere friske. 

Sorry, en liten utblåsning fra meg, men jeg forstår det bare ikke. Dps er ofte bakstreversk, gammeldagse, konservative, mange føler de går på samlebånd. Det finnes selvfølgelig masse bra, og noen avdelinger er bedre enn andre, noen ansatte er flinkere enn andre, men ut i fra det en hører så trenger virkelig denne instituasjonen å starte med blanke ark og tenke helt nytt. Det hadde jo vært til det gode for samfunnet å ha flere lykkelige mennesker, eller?

Anonymkode: aca3a...6de

Leser at mange har dårlige erfaringer med DPS. Så vil bare komme med et innspill som drar litt andre veien også Hadde det helt fint på Kongsberg DPS, elektiv døgn, for et par år tilbake. Kom inn raskt og var der 3 uker. Snille miljøterapeuter som var bra å snakke med. Hadde ikke like bra kommunikasjon med legen den gangen og gikk ut uten diagnose, men i tiden der fikk jeg den roen jeg trengte og følte meg godt ivaretatt. Kommer sikkert litt an hva målet for oppholdet er og om man i det hele tatt kommer inn kanskje. Jeg hadde forsåvidt null forventninger og hadde knapt hørt begrepet DPS i forkant... 

Poliklinisk oppfølging var ikke så bra da, men hadde kanskje noe med meg å gjøre - ble ikke noe av ihvertfall. 

Håper de som trenger det får den hjelpen de trenger 😕 Ikke lett å måtte kjempe for en plass i systemet nettopp når en har det dårlig ❤️

Anonymkode: 6d965...6ea

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg overspiser i perioder når jeg ikke har planlagt maten min eller er veldig sliten. Fungerer best for meg når jeg bruker kolonial.no og ikke er i matbutikker selv. Det er et slags 12-step program som i USA sin AA, også har du ROS du kan kontakte. 

Anonymkode: 67469...cef

Ja, overspiser også når jeg er sliten.. Bra du har funnet noe som funker litt for deg 😊 Skal sjekke ut 12 step og ROS, takk for tips 😊

Anonymkode: dacf8...468

[AnonymBruker]

Jeg har trøstespist nesten hele livet. Slitt med alvorlig overvekt som følge av det. De siste to årene har jeg ikke gjort det. Grunnen er at jeg ikke lenger sliter like mye med angst og depresjoner som det jeg tidligere har gjort, så jeg trenger ikke "trøst". Tenker at nøkkelen ligger i å ta tak i de underliggende faktorene som utløser trøstespising. Jeg sier ikke at det er lett, det er derimot ekstremt vanskelig. For min del snakker vi om 15 år i terapi, prøving og feiling med masse ulike medisiner. jeg kom meg inn på et riktig spor, jeg har vært heldig. 

Anonymkode: 2d3ea...69b

[AnonymBruker]

Er det vanlig å spise fort og mye når man er sliten? Ser fler av dere skriver det. Jeg gjør også det. Føles bra der og da som en lite øyeblikk egentid og trøst over å leve så stressende med kontinuerlig forventninger til deg. 

Anonymkode: 009da...eee

[Cleo88]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2020 den 20.29):

Er det vanlig å spise fort og mye når man er sliten? Ser fler av dere skriver det. Jeg gjør også det. Føles bra der og da som en lite øyeblikk egentid og trøst over å leve så stressende med kontinuerlig forventninger til deg. 

Anonymkode: 009da...eee

. 

Endret 10. mai 2021 av Cleo88