Treningsavhengig?

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg store deler av tiden vært oppslukt i det som har med trening og aktivitet å gjøre. Jeg har ikke noe problemer med mat, jeg spiser det jeg føler for, og er ikke restriktiv i spisingen, selv om jeg har oversikt over hvor mange kalorier jeg får i meg i løpet av en dag. 
Men dette fokuset på skritt, løping og aktivitet blir til tider altoppslukende og slitsomt. Det er som en tvangstanke. Jeg MÅ ha minst 30 000 skritt i løpet av en dag, og jeg klarer ikke slappe av før jeg har oppnådd disse skrittene. Er jeg hjemme så løper jeg og hopper rundt på stuegulvet for å få flere skritt. Er jeg på besøk hos noen kan jeg finne på å gå på badet og hoppe/småløpe der i noen minutter for å få flere skritt. Jeg har en aktiv jobb, så jeg slipper heldigvis å være stresset for å ikke være aktiv nok når jeg er på jobb. 

Jeg er også student, nå er jo riktig nok alt av forelesninger over nett, men til vanlig har jeg hatt problemer med å være på skolen en hel dag fordi det ofte innebærer stillesitting i flere timer i strekk, men bare et kvarters pause innimellom, selv om jeg går fram og tilbake fra skolen, så stresser det meg noe innmari og jeg klarer ikke konsentrere meg nok når jeg er på skolen, ofte har jeg dratt hjem tidligere bare sånn at jeg skal få trent/gått nok. 

Jeg vet at jeg kanskje burde legge fra meg pulsklokka, slette alle apper som teller skritt, og det har jeg forsøkt, men har bare klart noen dager før jeg har blitt helt gal igjen. Og jeg har vært superstresset de dagene jeg ikke har hatt oversikt. I disse koronatider har det blitt verre, fordi jeg har hatt mer tid til å fokusere enda mer på dette, og føler ofte at jeg burde gå minst 50 000 skritt om dagen for at det skal være bra nok. 

Det er dessverre to eksamener jeg ikke har fått tatt dette semesteret (til sammen 15 studiepoeng), fordi jeg ikke har klart å fokusere på skolen. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å ta tak i dette. Jeg vil gjerne være aktiv, men jeg ønsker ikke å ha disse tvangstankene rundt dette. Dette er jo ikke en spiseforstyrrelse, men ja, kanskje mer noe tvangstankeaktig? Selv om jeg også har en stor frykt for å legge på meg, men jeg spiser normalt, spiser rundt 2000 kalorier om dagen, men går selvfølgelig ned i vekt på grunn av det høye aktivitetsnivået. 
 
Noen tips? Kan jo også legge til at det gir meg jo NOE glede, jeg blir jo fornøyd når jeg klarer å presse meg, her om dagen fikk jeg til 80 000 skritt, og det gav meg jo en kortvarig lykke, men samtidig så føler jeg da at jeg burde klare å gå 80 000 skritt flere ganger, siden jeg har klart det EN gang, så viser jo det seg at det er overkommelig og noe jeg helst bør gjøre hver dag (jeg vet at det egentlig ikke stemmer, men det er jo det jeg ofte tenker). 

Ja, jeg savner å kunne slappe av, sitte å se en film på tv, uten å konstant bekymre meg for at jeg ikke har vært aktiv nok. 

Anonymkode: 1cf22...40f

[AnonymBruker]

Dette høres ut som tvangstanker og det er nok noe du bør ta en tur til fastlegen med for å be om en henvisning til psykolog. Ta gjerne med deg et brev til fastlegen der du beskriver problemstillingen slik som du gjør her dersom du synes dette er vanskelig å snakke om. 

Anonymkode: 0c60f...baa

[AnonymBruker]

Se om du kan komme inn på noe lignende før du bruker år av livet ditt på tvangen :

https://forskning.no/angst-hjernen-psykiske-lidelser/slik-behandler-de-tvangslidelser-pa-4-dager/1627255

 

Anonymkode: c0b9a...88c