Singellivet suger.

[AnonymBruker]

Hei! 

Eg treng litt råd i forhold til singellivet.

Eg vart skilt for litt over 3 år sidan, og har ikkje klart å få noko glede ut av singellivet. 

Eksen ville skille seg fordi ho påstod at ho ikkje lenger hadde følelser for meg etter 8 år saman. Sjølv ikkje med 2 born ilag var det snakk om å i det heile tatt å prøve å berge forholdet. Ho gjekk videre med det samme og rett inn i flere forhold kort tid etterpå. Ho har i ettertid sagt at ho angra seg, men då var toget gått for lengst for oss to.

 

Så til meg: Eg har ikkje klart å finne noen glede i singellivet. Det har gitt meg så godt som ingenting. "Friheita" som mange har så stort behov for har eg ikkje hatt nok glede av, og eg har møtt veggen og kjelleren litt for mange gonger. Då ensomhet og mangel på intimitet tærer på i lengda.

Eg er igrunnen ein person som trivst best i forhold.  Men å bu på ein tettstad på Vestlandet gir ikkje så mange muligheter på den fronten. Eg har prøvd utelivet, Tinder og andre datingsider/appar uten hell. 

Eg er ikkje typen til å "ligge rundt" og er først og fremst ute etter forhold, men korleis skal det gå når eg ikkje eingong får starta ein flørt?

Så korleis skal eg gå fram? Eg begynner å bli lei ghosting, mangel på svar, avslag og mangel på interesse frå det motsatte kjønn. Vennene mine forstår ikkje kvifor eg fortsatt er singel.

Kort om meg:

30 år, 171 cm. 2 barn, fast jobb (ca 550 000 i året)

Har både hus, bil, og katt. OK utsjånad, blid, velstelt, litt skjegg.

Blir beskrive av vennene mine som en omsorgsfull, høflig, ærlig, samfunnsengasjert og pålitelig kar. 

Håper på noen gode tips, enten for å gjere singellivet lettare, eller få fart på datinga. 

 

Anonymkode: 56eae...834

[AnonymBruker]

Virker du desperat da? Hvis det du tenker på er å komme i et forhold uten egentlig å være så opptatt av hvem du havner i forhold med, da blinker varsellampene hos de fleste damer.  Prøv å ta ting som det kommer, prøv å nyt å være singel, ikke gå å tenk på hvor kjipt du synes det er å ikke ha kjæreste. Hvis du er på tinder, match, sukker etc og dater alle du får en mulighet for, vil det fremstå som nokså desperat, iallefall hvis du kommer fra et lite sted, man slipper lettere unna i storbyer. På småsteder risikerer du å ha datet både mor, søster og venninne liksom, og det er lite attraktivt.

Anonymkode: 5a940...0e3

[AnonymBruker]

Vi dør alle alene uansett.

Du har ihvertfall katt  : )

Anonymkode: e61b4...fe4

[AnonymBruker]

Hvordan har du gått frem til nå? 

Jeg syns du høres ut som en attraktiv partner, men det som får meg til å stusse er at du nevner eiendeler og lønna di. Jeg håper du ikke tar opp slikt i verken nettprofiler eller på date. Da høres det virkelig ut som du prøver å forhandle deg til at hun skal bli tiltrukket. 

"Oss damer" (vi er jo alle forskjellige, men tror ikke mange protesterer her) liker å bli kjent på det mer følsomme plan, vi vil bli sett og hørt og at mannen får oss til å le, og at han har lett for å le selv. En date skal være lett og gledelig, ikke et intervju eller en monolog. Jeg sier ikke at du gjør disse tingene, men jeg syns det er her mange menn gjør feil. De snakker bare om seg selv og/eller materialistiske ting, de er dårlige samtalepartnere som ikke skjønner hvordan man lytter eller stiller gode spørsmål. Noen holder tilbake, ta henne med storm om du blir betatt, om hun ikke faller da så ville hun aldri bli din likevel. Gi gode, personlige komplimenter, hold de om utseende lette (pene øyne, fint hår), mens de personlige kan være mer detaljerte. Det fineste komplimentet jeg fikk av mannen var at han så at jeg var så god mot alle rundt meg og at han var stolt over at jeg vil fortsette å møte han. Fordi jeg PRØVER å være god, nesten hver dag. Det er viktig for meg. Og han så det, og jeg følte meg sett. 

Jeg var på tinder i et år før jeg kom over han. Var dog ikke ensom da jeg hadde et par kontakter for å si det sånn.

Lykke til. 

Anonymkode: 38adf...038

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

30 år, 171 cm. 2 barn, fast jobb (ca 550 000 i året)

Du er 30 år og har 2 barn, det er ingen grunn til at du skal stresse med noe med tanke på barn i allefall. Så blir det jo lettere og lettere jo eldre du blir, kanskje du bare skal legge mindre energi i datinga for øyeblikket?

1 hour ago, AnonymBruker said:

Eg har prøvd utelivet, Tinder og andre datingsider/appar uten hell. 

Tinder er vanskelig om du er under 180, jeg ville droppa den

Anonymkode: 6727f...f33

[Antiviruset]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Eksen ville skille seg fordi ho påstod at ho ikkje lenger hadde følelser for meg etter 8 år saman. Sjølv ikkje med 2 born ilag var det snakk om å i det heile tatt å prøve å berge forholdet. Ho gjekk videre med det samme og rett inn i flere forhold kort tid etterpå. Ho har i ettertid sagt at ho angra seg, men då var toget gått for lengst for oss to.

Greit det, men hvordan traff du din tidligere kone da? Var vel neppe lett å få henne på kroken heller? For min del måtte jeg lete lenge før jeg traff den ene jeg passet sammen med. Det er ikke annerledes nå, det tar tid å finne den rette, det handler bare om å ikke gi opp og lete, samtidig som man ikke skal bli desperat. Bruk gjerne datingsider, men vær kritisk til hvem du faktisk dater. Snakke litt med alle de som er interessert, men bare date de du føler er noe spesielt ved som passer deg. Jo mindre sted jo vanskeligere om begge parter ikke kan flytte på seg. Men det kan endre seg om du treffer den rette som kan dette, eller du kan gjøre det. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker du desperat da? Hvis det du tenker på er å komme i et forhold uten egentlig å være så opptatt av hvem du havner i forhold med, da blinker varsellampene hos de fleste damer.  Prøv å ta ting som det kommer, prøv å nyt å være singel, ikke gå å tenk på hvor kjipt du synes det er å ikke ha kjæreste. Hvis du er på tinder, match, sukker etc og dater alle du får en mulighet for, vil det fremstå som nokså desperat, iallefall hvis du kommer fra et lite sted, man slipper lettere unna i storbyer. På småsteder risikerer du å ha datet både mor, søster og venninne liksom, og det er lite attraktivt.

Anonymkode: 5a940...0e3

Trur ikkje at eg framstår som desperat. Eg er ikkje villig til å ta den "første og beste"  muligheita som byr seg. Ho må klare å sjarmere meg også.

Eg vekslar på å avvente og la jenta ta det første steget (som aldri skjer) eller å starte en samtale og få praten i gong, noko som er vanskelig i seg sjølv ettersom det ikkje viser interesse. (Typisk tema er å få vite meir om ho, interesser m.m) 

Har tatt ein pause frå alle sider og appar og sletta dei, så for eg heller sjå om det dukker opp ei muligheit på anna vis. 

Anonymkode: 56eae...834

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har du gått frem til nå? 

Jeg syns du høres ut som en attraktiv partner, men det som får meg til å stusse er at du nevner eiendeler og lønna di. Jeg håper du ikke tar opp slikt i verken nettprofiler eller på date. Da høres det virkelig ut som du prøver å forhandle deg til at hun skal bli tiltrukket. 

"Oss damer" (vi er jo alle forskjellige, men tror ikke mange protesterer her) liker å bli kjent på det mer følsomme plan, vi vil bli sett og hørt og at mannen får oss til å le, og at han har lett for å le selv. En date skal være lett og gledelig, ikke et intervju eller en monolog. . 

Eg ramsa opp eigendelar og løn for at dokke skulle få eit bilde kva situasjon eg står i. Enkelte er opptatt av status og/eller sjølvstendigheit. (Evt. Forsørgarevne?) Eg brukar aldri å ta dette opp i datingsammenheng med mindre eg blir spurt om det. Har ikkje fått sjansen til å møte nokon ansikt til ansikt enda, så eg har ikkje fått vise personligheita mi for fullt.

Sjølv syns eg humor er viktig, og i sosiale lag har eg ofte historiar på lur som får dei fleste til å flire godt. Dette hadde eg brukt for det det er verdt under ein date. Ellers ville eg ha snakka om interesser og prøvd å bli kjent med jenta og funne ting vi hadde til felles og jobba vidare derifra.

Men når det ikkje er nokon som er interesserte er ikkje det så lett. Eg har ikkje klart å funne nokon arena der en kan kome i kontakt med jenter på, utenom uteplasser. Det hjelp ikkje akkurat på med eit lite sosialt nettverk heller.

Anonymkode: 56eae...834

[Okapi]

1 hour ago, AnonymBruker said:

30 år, 171 cm. 2 barn, fast jobb (ca 550 000 i året)

Har både hus, bil, og katt. OK utsjånad, blid, velstelt, litt skjegg.

Blir beskrive av vennene mine som en omsorgsfull, høflig, ærlig, samfunnsengasjert og pålitelig kar. 

Nå er jeg ikke kvinne, og forsåvidt kanskje en snåling, men prøver likevel: Ingenting av dette du nevner her er interessant. Ingen blir tiltrukket av "ting på stell, ser helt grei ut, passelig engasjert og ikke en sosial barbar". Dette er sånne ting som tas for gitt, eller i det minste håpes på, når man møter en ny, ikke noe som vekker interesse. Det er nesten så man kan koke innlegget ned til "det er ingenting alvorlig galt med meg, hvorfor får jeg ikke kjæreste?"

Enten det er arbeidsgiver, venner eller dame det er snakk om, må du snu fokus til det som faktisk er interessant og tiltalende ved deg. Synes folk du er kjekk? Trenger ikke være David Beckham heller, men mulig du har en nisje. Personlig er jeg like knøttliten som deg, og har sikkert halvparten så mange muskler. Det gjør meg relativt sjanseløs med streitingene, men jeg har en look som appellerer til hårfetisjister, metallturister og formgivningslærinner.

Er du interessant, lærer folk ting av deg, er du flink til å lytte? Kanskje du er kreativ, interessert i malekunst, foto eller musikk? En lokal ildsjel? Driver du en sjappe som gjør noe spennende for nærmiljøet, kan du ha et fortrinn over kommunikasjonsrådgivere og konsulenter i veivesenet.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Antiviruset skrev:

Greit det, men hvordan traff du din tidligere kone da? Var vel neppe lett å få henne på kroken heller? For min del måtte jeg lete lenge før jeg traff den ene jeg passet sammen med. Det er ikke annerledes nå, det tar tid å finne den rette, det handler bare om å ikke gi opp og lete, samtidig som man ikke skal bli desperat. Bruk gjerne datingsider, men vær kritisk til hvem du faktisk dater. Snakke litt med alle de som er interessert, men bare date de du føler er noe spesielt ved som passer deg. Jo mindre sted jo vanskeligere om begge parter ikke kan flytte på seg. Men det kan endre seg om du treffer den rette som kan dette, eller du kan gjøre det. 

Ekskona mi møtte eg gjennom bestekompisen min. Det gjekk egentlig veldig fort og slo gnister ganske kjapt, 3 år seinere var vi gift. 

Det var den tid eg hadde eit stort sosialt nettverk (i hovedsak gjennom vgs) å forholde meg til. I dag kan eg telle på 2 fingrar kven eg har jamnleg kontakt med, og som utgjer mitt lokale nettverk. Hadde eg hatt ei større vennekrets og vore mer sosial trur eg hadde hatt det betre med meg sjølv, men heller ikkje på den fronten har eg lukkast å få til å utvide vennekretsen. 

Eg har desverre ikkje den luksusen at eg får date nokon som helst, ettersom ingen er interesserte. En viss gnist må til skal eg ta det vidare, men eg vil ikkje ta til takke med kva som helst berre fordi nokon viser interesse. Interessa må vere gjensidig.

Anonymkode: 56eae...834

[AnonymBruker]

Du må utvide nettverket ditt og finne noen igjennom det. Deretter må du pleie de nye vennskapet dine også når du er i neste forhold. 

Anonymkode: ddb44...0b8

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Okapi skrev:

Nå er jeg ikke kvinne, og forsåvidt kanskje en snåling, men prøver likevel: Ingenting av dette du nevner her er interessant. Ingen blir tiltrukket av "ting på stell, ser helt grei ut, passelig engasjert og ikke en sosial barbar". Dette er sånne ting som tas for gitt, eller i det minste håpes på, når man møter en ny, ikke noe som vekker interesse. Det er nesten så man kan koke innlegget ned til "det er ingenting alvorlig galt med meg, hvorfor får jeg ikke kjæreste?"

Enten det er arbeidsgiver, venner eller dame det er snakk om, må du snu fokus til det som faktisk er interessant og tiltalende ved deg. Synes folk du er kjekk? Trenger ikke være David Beckham heller, men mulig du har en nisje. Personlig er jeg like knøttliten som deg, og har sikkert halvparten så mange muskler. Det gjør meg relativt sjanseløs med streitingene, men jeg har en look som appellerer til hårfetisjister, metallturister og formgivningslærinner.

Er du interessant, lærer folk ting av deg, er du flink til å lytte? Kanskje du er kreativ, interessert i malekunst, foto eller musikk? En lokal ildsjel? Driver du en sjappe som gjør noe spennende for nærmiljøet, kan du ha et fortrinn over kommunikasjonsrådgivere og konsulenter i veivesenet.

Du har eit godt poeng😅 

Eg er langt flinkere til å "selge" meg sjølv muntlig og ansikt til ansikt. Er ganske retorisk sterk og vant til å snakke. 

Ein kan trygt seie at eg er ein lokal ildsjel. I sentrale organisasjoner har eg vorte omtalt som eit forbilde og ein kjent figur som kunnskapsrik og engasjert. Er ikkje framand for talerstolar og offentlige ytringer og har holdt både 17. Mai taler, foredrag, og hatt innlegg på trykk i fleire aviser. 

Er med andre ord ganske synleg i på flere måter, men har kanskje ikkje vore flink nok til å framheve slike eigenskapar. Men korleis kan en gjere det på en slik måte at det ikkje framstår som skryt? Linja mellom å framstå som sikker på seg sjølv og høg på seg sjølv er ganske hårfin.

Anonymkode: 56eae...834

[AnonymBruker]

Med to barn allerede i din alder (der de fleste nok søker noen uten barn) i tillegg til at du er relativt liten så vil du nok falle litt dårlig ut på nettdating. Vil absolutt heller prøve å møte noen på andre måter, det er nok lettere å selge seg inn ansikt til ansikt ja. Om du er en ildsjel så vil jeg tro du kommer til å møte noen på den måten. Kanskje kan du teste noen nye fritidssysler også? Melde deg på et kurs eller noe?

Ellers så er du faktisk så ung at du bør kunne søke noen i litt større omeng også. Kvinner i 20-åra er flyttbare fram til de får egne barn.

Anonymkode: e33d0...6d0