Diagnostiser meg...

[AnonymBruker]

Har de siste to årene vært hjemmeværende, fordi jeg ikke klarer å få jobb, og det har slitt på den mentale helsa. Det siste halvåret spesielt, har jeg merket en endring i meg. Jeg har ikke glede av noen ting, er mye sliten, dårlig humør, umotivert, osv. Føler meg ukomfortabel i min egen kropp, og liker ikke å gå ut. Føler at folk ser på meg, føler meg rar, har ingen selvtillit igjen. Dette skinner også gjennom på jobbintervjuer, hvor de oppfatter meg som umotivert og uinteressert, hvilket jeg ikke er, men jeg klarer ikke å ta meg sammen på en dårlig dag.

Jeg har generelt flere dårlige dager enn gode. Har i tillegg ett barn, og jeg er utrolig sliten av å være mamma også. Alt jeg higer etter, er å få noen dager helt for meg selv. Barnet er hos far annenhver helg, men det holder liksom ikke.

Jeg har ikke noe glede av venner lenger og har aldri noe ønske om å være sosial. Jeg er kun sosial når venner begynner å mase, da pusher jeg meg, men gleder meg bare til å komme hjem igjen. Jeg så også på noen gamle bilder i sosiale medier her om dagen, og så hvor glad jeg var på de gamle bildene, jeg smiler og ler med venner. Kan ikke huske sist jeg smilte og lo, for det er så sjelden. Har også hatt kjæreste i noen år, men vi krangler mye, og jeg holdt på å gjøre det slutt for noen uker siden.

Nå har jeg bestilt time til legen, og gruer meg helt forferdelig. Har prøvd å gå dit før, men jeg klarte ikke få frem budskapet i hvor alvorlig jeg egentlig hadde det, og ble sendt hjem med ønsket om at "vi får håpe det går over". (Nå har jeg ny fastlege.) Men lurer på hvordan jeg skal legge det frem? Er redd jeg ikke sliter "nok", og føler at det sikkert er andre som sliter mer enn meg og trenger hjelp mer enn meg. Men jeg klarer ikke dette alene lenger, har prøvd i mange år.. Å overvinne både angst og det jeg tror er depresjon.

Anonymkode: 9820c...0bd

[Candiru]

Blir godt å få smakke med legen da ❤️ 

[AnonymBruker]

Hei! 

Vi har det helt likt emosjonelt, du er ikke alene.. Jeg er godt og har barn, og har selv vært hjemmeværende i noen år.. Begynte å jobbe nå, og er sykt demotivert og vil egentlig bare være hjemme.. Men vil egentlig ikke det heller. Har ingen venner 😕

Jeg synes det er flott at du ber om hjelp! Tror du det vil hjelpe å komme ut i jobb? Kanskje du kan få hjelp med det som mest sannsynlig er depresjon og få en hobby? Gå noen turer? 

Anonymkode: 525da...10c

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Vi har det helt likt emosjonelt, du er ikke alene.. Jeg er godt og har barn, og har selv vært hjemmeværende i noen år.. Begynte å jobbe nå, og er sykt demotivert og vil egentlig bare være hjemme.. Men vil egentlig ikke det heller. Har ingen venner 😕

Jeg synes det er flott at du ber om hjelp! Tror du det vil hjelpe å komme ut i jobb? Kanskje du kan få hjelp med det som mest sannsynlig er depresjon og få en hobby? Gå noen turer? 

Anonymkode: 525da...10c

Godt å høre at flere føler det samme. Har du snakket med lege?

Jeg har alltid ønsket å jobbe og fungere, men nå er jeg så vant til å gå hjemme, at det føles tryggest. Føler meg nesten ikke verdig en jobb lenger, for jeg fungerer ikke med mennesker, pga den manglende selvtilliten. Er redd for å ikke få hjelp, om jeg ikke klarer å legge frem problemet tydelig til legen. Jeg har aldri snakket med noen om det, føler meg svak. Hadde planer om å begynne å trene, men blir aldri noe av. Lager unnskyldninger og utsettelser for meg selv. Får ikke til noen ting. Kanskje det er lurt å skrive opp litt før jeg går til legen?

TS

Anonymkode: 9820c...0bd

[AnonymBruker]

Vær ærlig å åpne deg helt opp.

Jeg har selv slitt imange år, og vært hos lege flere ganger. Vært i samtaler hos lokal DPS i flere omganger. Men jeg har gjort den feilen hver gang å ikke være helt ærlig, og da kommer jeg heller ikke videre. Jeg skal egentlig gå på antidepressiva, men jeg velger å ikke ta dem, fordi de gjør meg mer likeglad. Ja jeg kjente mindre på det vonde kanskje, men de ga meg en likegladhet i forhold til min familie, og jeg varmye nærmere å faktisk gjennomføre selvmord når jeg gikk på medisiner, enn jeg noen gang har vært. 
 

Jeg heier på deg, og håper du klarer å åpne deg helt.

mann 40+

Anonymkode: 66783...8c1